Norge, ikke en europeisk, men en angloamerikansk stat?

Myntene til valutaen Euro har skissa inn et Europa-kart på den ene sida. Men EU-kommisjonen har gjort den norske nasjonens areal om til hav, til noe ikke-eksisterende. EU er jo både kunnskapsbasert og samarbeidsorientert overfor sine naboer, ikke sant? Valget om å retusjere bort europeiske land som ikke er medlemmer, er kanskje ikke så veloverveiet eller bevisst av EU-kommisjonen. Men fjerninga av Norge fra Europas kart sier vel likevel litt om EUs tankegang?

Og kanskje er det en kjerne av sannhet av EUs oppfatning av Norge? Ser egentlig Norge på seg som et europeisk land? Er ikke Norge et land som føler seg nærmere knytta til Storbritannia og USA, og ikke til Berlin, Paris og Roma? Før henta våre kunstnere, særlig de mest verdenskjente som Ibsen og Munch, inspirasjoner fra de sentraleuropeiske landa. Hamsun var i USA, men var jo ikke akkurat en Englands-patriot. Nå er vi dominert av USA/GB-underdanige politikere og kulturkonsumenter som har sitt hjerte på Beverly Hills og på Old Trafford/Anfield. Et av de viktigste partiene mot norsk EU-medlemskap, Senterpartiet, er jo et meget USA-lojalt parti.

Alt dette som en introduksjon til kommentarene til Vålerengas salg av Moa til Tyskland og en liten fjesbok-disputt jeg tok initiativ til. Var det ikke flere i fotball-Norge som tenkte slik da Moa gikk til tyske Hannover: «Tyskland, spiller de fotball der, da? Har de et landslag som presterer noe som helst? Hvorfor blei ikke Moa solgt til et av «våre» «norske» lag som Manchester United og Liverpool?».

I en liten fjesbok-disputt jeg nylig blanda meg opp i forrige uke, mener jeg ei side av den norske angloamerikanske innstillinga kommer fram. Også jeg er en av Arild Rønsens 4642 venner på Fjesboka (Facebook). Forrige lørdag skreiv han en kommentar om hvor godt han hadde det med at han kunne se fram til sesongåpning i den engelske fotballserien, til og med to kamper. Jeg kunne ikke dy meg, og la inn en kommentar som blei fulgt opp av noen ekstra, og som også en annen blanda seg opp i. Diskusjonen rakk vel ikke å gå så særlig djupt, men noe interessant fikk vi vel pirka borti? Derfor gjengis den her (Rønsens sitater gjengitt med hans tillatelse).

Rønsens utgangspunkt:

Som tilskuer, er noen dager bedre enn andre. I dag, lørdag 14. august det herrens år 2010, er livet som tilskuer ... vel, som Harald Aabrekk pleier å si: "Jeg vil ikke ha det bedre." 13.45: Tottenham - Man City. 16.15: Kommandør Treholt og Ninjatroppen. 18.30: Chelsea - West Brom. Natta: Motorpsycho framfører "Timothy's Monster". For en dag.

Jeg, OBB:
At noen er interessert i engelsk fotball er vel forståelig, men at fotballinteresserte er det, er vel ikke til å forstå? Jf de knapt middelmådige resultatene for landslaget gjennom VM-historia og klubblaga ellers. Men det har vel mer å gjøre med nordmenns nesegruse beundring for alt engelsk og amerikansk, ikke minst politisk?

Rønsen:
Ove Bengt; dette har du ikke forstått noen verdens ting av. Englands VM-gull i '66 = Oddvar Brås stavbrekk; y'see? Selvfølgelig ønsker vi som elsker engelsk fotball at England skal vinne VM! Det er like opplagt som at nordmenn flest heia på Toralf Engan! Om dette har noe med anglo-amerikansk "politikk" å gjøre? Nei, nei og atter nei! Når vi snakker om fotball, gir jeg jamt faen i om Englands statsminister heter Thatcher eller Blair - eller for den saks skyld Røde Ken!

Jeg:
Jeg snakka ikke om ønsker, men om kvalitet. Ønsker er jo irrasjonelle og vanskelige å forstå. England, nærmest et fylke i staten Storbritannia, er jo et håpløst lag internasjonalt og i VM-sammenheng (sjøl om de ikke ville være med før på 1940-tallet fordi de mente at de uansett var best i verden!), og vant vel VM i -66 på juks. Nordmenn elsker altså engelsk fotball, trass at de er en middelmådig europeisk fotballnasjon. Kan det da forklares annerledes enn at det har noe med norsk tradisjonell angloamerikansk underordning å gjøre? Hvertfall ikke med fotball. (Kall meg bare Ove).

En av Rønsens venner, og etter dette også min venn, her kalt K:
Er så enkelt som at vi er flaska opp med engelsk fotball via tippekampen, tipping, fotballkort etc. Kvaliteten er da mindre viktig, man får et kjærlighetsforhold til engelsk fotball.

Jeg:
K er jo inne på noe som sikkert dessverre er sannheten; «læring via kanalisering» som noen samfunnsvitere sier. Men hvorfor kan ikke denne tvangslæringa vurderes kritisk, det dreier seg jo om lag i andre land enn de laga vi er vokst opp med i omgivelsene våre eller kan sympatisere med av (innbilte) politiske/personlige grunner. Og hvorfor er markedskreftene så ensidig for det middelmådige fylket England, og f x ikke Tyskland, Spania, Italia og Nederland - alle land langt bedre enn landsdelen England?

K:
Har jo blitt flere og flere med sympatier hos disse landene fra flere nordmenn siste åra har jeg inntrykk av etter hvert som den teknologiske utviklinga har eksplodert. Men jeg holder IKKE med England av politiske grunner! Skulle jeg lagt utenrikspolitikk til grunn hadde England vært det siste landet jeg hadde holdt med.

Jeg:
Bra, K! Se ellers min blogg før siste fotball-vm: http://bengt-berg.blogspot.com/2010/06/bare-ikke-england-vinner.html

K: Har lest den og kan ikke påstå at jeg er helt enig nei. En velger ikke favorittlag, det er laget som velger deg. Å kalle det for "den engelske syken" o.l. blir som at jeg skal kalle Spania-entusiaster for "spanskesyken". Flesteparten av mine synspunkter er godt planta på venstresida, men like fullt banker hjertet mitt for England i hvert VM og EM. Så jeg synes ikke en kan trekke en rød tråd mellom dette. Skal sies at jeg ikke kjenner noen engelskmann personlig, men jeg kjenner heller ingen tyskere og jeg har ingenting i mot dem for krigen for eksempel.

Rønsen:

Enig med K i stort sett alt han skriver - også i det med at du sjøl ikke velger lag; det er laget som velger deg. Som da jeg ble hekta på Man utd - kort sagt fordi de slo Benfica i finalen i '68. George Best og Bobby Charlton valgte for meg, og de gjorde ikke noe dårlig valg! Dessuten, Ove - England er ikke SÅÅÅÅ dårlige, at de liksom ikke har heng på de beste laga. De var dårlige mot Tyskland i kvartfinalen, men alle veit at England på en god dag - og med Joe Hart i mål! - kunne finne på å vinne internasjonale oppgjør på det aller høyeste nivå. Når det gjelder interessen for britisk fotball generelt, tror jeg det er viktig å se hvor INTERNASJONAL Premier Leage er, et faktum som slår begge veier. Før var det automatikk i at norske fotballfans holdt med England fordi vi alltid fikk se glimt av den engelske serien. I dag spiller jo halve Frankrike og Spania i PL! Dermed dukker nok et paradoks opp: Dette er coolt for PL og for alle oss som følger den nøye. Men er det spesielt glupt med tanke på kvaliteten i den nasjonale fotballen?

K:

Inntil siste VM kan en jo i såfall også påstå at Spania er "fryktelige" dårlige som kun hadde 4.plassen i 1950 å slå i bordet med.

Jeg:

Jeg gir meg nok med disse innspilla. Interessant det at «det er laget som velger deg», kombinert med «da jeg ble hekta». Hvor kommer subjektet «jeg» inn i bildet? Finnes ikke? Fotball-debatten har jo også sin parallell til filmer, dokumentarer og krim på tv. Der er det også stort sett slik at europeisk=britisk. Det ikke-britiske holder ikke mål, er Nrks forsvar. Merkelig. Arild er jo også en ivrig EU-tilhenger. Der Europa = England, ikke bare i fotball, men også kulturelt?

Rønsen:
Det er ikke enten "jeg" eller "laget som velger"; poenget er vel heller at for de fleste beror dette på reine, skjære tilfeldigheter. En onkel som ga deg ei trøye eller et skjerf, jeg som altså krangla meg til å sitte oppe til midnatt i alt for ung alder, hva storebror heier på etc. etc. Britisk krim? Ja, men jeg mener å ha sett en del svensk og dansk også... Engelsk kultur? De har i hvert fall den beste pop- og rockmusikken i Europa!