Sogndal rykker opp — igjen. Et dystert ti-årsminne: «Uvirkelig?»

Ett av de mest dramatiske av mine fotballminner er fra en regntung og vindfull mørk høstkveld på Ullevaal, for ti år sida. Egil Drillo Olsen var ikke lenger trener for det ene klubblaget, men Tom Nordlie. Sogndalspilleren Tommy Øhren lagde et mål som ga meg varige og dårlige minner, faktisk den dag i dag. I går skåra Øhren igjen, og igjen sendte han Sogndal opp i eliteserien med den skåringa. Jeg gjengir derfor min baksideartikkel i Klassekampen 30.01.01:

- Uvirkelig, sa Drillo om den situasjonen da ballen i fjor høst føyk i mål via stanga, med fotballspillere som tilskuere, og dermed sendte manges stoltheter ned en divisjon. Været illustrerte på en måte hele elendigheten. Verre vær har knapt vært på disse kanter av landet; et flombelyst, voldsomt regn i stormkast. En landslagsarena blei til et gjørmehøl. For det tapende laget passer det best å beskrive deres situasjon og været med en liten omskriving av Jacob Sandes dikt fra seierherrenes trakter til «Då Gud heldt helvete på Ullevål».

Og helvete ble det for taperne etterpå, for trener, spillere, tilhengere og klubbmedlemmer. Aksjonærene blei fly forbanna. «Et guttelag», sa en ikke akkurat sosialhjelpsmottaker om Sogndal, ikke en gang blant de to beste i 1. divisjon. — Saftkokere, het det foraktelig fra mitt lags tilhengere. Mens kampen pågikk, tenkte jeg at jeg kan ikke gjøre noe, jeg er ikke på banen, dette får skjebnen avgjøre. Eller i hvert fall spillerne. Og det verste var at jeg tenkt: Klarer de ikke dette, har de bare seg sjøl å takke. Og skulle det gå som verst, kom det en snikende tanke inn: Var det egentlig så ille?

I alle leire finnes det tvilsomme personer. Jeg er en uforbederlig tilhenger av underdogs (bortsett fra i omtalte tilfelle, da). Sogndal kommer jo fra det som er sjølve Norge. Hit måtte kong Sverre dra i 1184 for å sikre makta over Norge, for her inne i Sognefjorden bodde en rik og mektig fruktadel. Først klarte han ikke å slå sogningene. Men etter at sogningenes forsvarer hadde tapt for Sverre og to tusen fant sin død i fjorden ved Fimreite, ble Sverre en så mektig konge at han kunne tale Roma midt imot.

Det er utkantene og motkreftene som har prega og utvikla Norge de siste 200 åra, om ikke enda lenger. Og den som ikke har stått i fergekø i Lavik, kjenner ikke Norge og kan ikke forstå vår historie og politikk. Noe av det beste jeg har gjort som gymnaslærer, var å ta med en klasse til Årdal. Dermed fikk elevene til sin store overraskelse se at det finnes en annen verden enn Hollywood. Og de blei fullstendig matte når de oppdaget at de som sjøl kom fra et av landets største gymnas, der 75 % av elevene stemte Høyre og Fremskrittspartiet, at i Årdal stemte 70 prosent på Arbeiderpartiet!

Og det aller verste: Farfaren min var odelsgutt på et lite gårdsbruk i Jølster, en liten kommune i Sunnfjord som har vært en bastion mot norsk EU-medlemskap. Fortsatt har jeg utallige slektninger langs det smale og reine fiskerike Jølstravatnet. Summen av alt dette gjør at jeg føler en tilknytning til Vestlandet som det grunnleggende urnorske, og som gjør meg sympatisk til hele det som feilaktig blir kalt «utkant-Norge». Jeg bokstavelig talt hilser folket når jeg møter dem på veg ned fra fjellet. Motstrøms til den innbilte senterholdninga som tror at bare i Oslo kan det produseres og tenkes, en idé som ikke minst har trivdes i det som historisk har vært innflytternes bydel i Oslo.

Men når historiske røtter og egne røtter forskjellige, da er det mine egne som har fortrinn. Det er den klubben jeg har vokst opp i og blitt forma av, som har min kjærlighet til siste slutt. Historiske røtter blir for abstrakte og litt uvirkelige. Jeg skjønner godt gamlekassereren som nesten gråt hver gang Hødd rykka opp, for han tenkte på de økte reiseutgiftene.

Saftkokera, med alle sine studenter og sin stolte historie, rykka opp, vi rykka ned. Trist for noen, til glede for andre. Men det er da høyst virkelig, Drillo?