Valget i Sverige - sosialdemokratene slo ikke seg sjøl

I Sverige er ledigheten blant ungdom størst i Europa. Kanskje så mye som nær hver tredje unge. Arbeidsledigheten er ellers høy, på rundt 10 %. Likevel klarer altså ikke de som skal være representantene for disse gruppene å mobilisere nok velgere til å stemme på seg for å få regjeringsmakt. Flertallet i Sverige lar seg lokke av skattelette for mer personlig forbruk, uten at de tenker på at da får de dårligere offentlige fellesgoder.

Eller er dette helt gal analyse? At det dreier seg om tillit til personer, at Reinsfeldt er mer tillitvekkende enn Salin? Men hvilke politiske vurderinger ligger bak en slik tillitsvurdering - tilsynelatende uavhengig av politiske standpunkter? Eller betyr det, som Erna Solberg hevder, at det for Sverige går i riktig retning med mindre arbeidsledighet og at regjeringa derfor fikk fortsatt tillit? Det kan da ikke være prioritering av politikk som skulle gi flere stemmer til Reinsfeldt enn Salin? (Men nå fikk sosialdemokratene flere stemmer prosentvis enn «moderaterna»).

Sosialdemokratene tar heller ikke sin kritikk av moderaterna på alvor. De nekter å inngå samarbeid med Sverige-demokratene for å få makt og forsvare og gjennomføre det de mener er viktig. Økt innvandring og toleranse for totalitær praksis er viktigere enn økonomi for sosialdemokrater i Sverige, som vel også i Norge. Makt er altså ikke så viktig når det kommer til stykket. For hva kan egentlig Sverige-demokratene oppnå? Er Sverigedemokratenes velgere først og fremst overklassevelgere fra Djurgården?

Jeg tror vi må kunne si at sosialdemokratene er kommet til veis ende som ideologi. Med utelukkinga av kommunismen og sosialismen som alternativ til kapitalismen, er sosialdemokratiet som historisk rolle også utspilt. Sosialdemokratene i Sverige, og i Norge, er jo gjennomsyra av markedsøkonomisk tenkning. Markedsøkonomiens kontroll er nå sjølve ryggraden i sosialdemokratisk tenking. Og ikke minst bruk av partiverv som karriere til et mer innbringende arbeid i offentlig eller privat sektor. Stikkord: Pølse-Hansen. Ikke bare er en fysisk arbeidsinnsats fullstendig fremmed for Arbeiderparti-folk, de forstår ikke eller er opptatt av den typen samfunnsarbeid. (Ja, jeg veit at stortingspresidenten også har vært skogsarbeider, et unntak). Det som betyr noe for Aps ledelse er de høyreorienterte forskerne i FAFO og næringslivsfolk som oppdrettsfisker Berg-Hansen og rekefisker (etter eget utsagn) Røkke. LO er en organisasjon de gir ordre til.

Sosialdemokratenes ideologi er uegna til så slå «borgerlige» politikere. Fordi de står for det samme.

Til Ingjald Ørbeck Sørheims minne: Hans siste avisinnleggg

Ingjald Ørbeck Sørheim var en viktig og interessant stemme i det offentlige rommet. Og en radikal uredd stemme på Arbeiderpartiets venstre fløy. I det siste tok han også parti for palestinerne, mot den ukritiske støtten til Israel. For Treholt var Ørbeck Sørheim en viktig støttespiller, omtrent fra første stund. Til hans minne gjengis hans innlegg i Dagsavisen, 16. september, to dager før han døde, «Hvem skal rydde opp», der emnet er «Hvem vokter hvem?»:

Hovedaktører i Treholt-saken leder i dag rettslivet i Norge: Aktorene Busch og Qvigstad er riksadvokat og førstestatsadvokat. Sakens dommer Tore Schei er justitiarius i Norges høyesterett. Janne Kristiansen ledet kommisjonen som avviste gjenopptakelse i 2008. Kort etter ble hun leder for det hemmelige politi, PST, hovedansvarlig for dagens skandale. Statsadvokat Stein Vale var påtalemaktens mann i gjenopptakelsessaken, før nestleder i POT (nå PST). I fjor skrev han en meget problematisk bok om Treholt-saken.

Aftenposten drøfter habilitetsproblemet på lederplass 13.9. og kritiserer de jusspolitiske talsmenn for Høyre og Frp. Det er rett at tidligere rolle som aktor ikke automatisk gir inhabilitet. Men slik jeg leste de to talsmenn ga de ikke uttrykk for dette. De la vekt på det fundamentale – allmennhetens tillit til rettssystemet.

Konstellasjonene her er så spesielle at det må være legitimt at stortingspolitikere reiser tvil om hvor troverdig det er å sette dypt involverte aktører til å stå for oppryddingen. Som representanten Astrup (H) sier 14.9: «Dette er personer som har investert så mye prestisje i å få Treholt dømt, at det kan være grunn til å spørre om de er forutinntatt».

Astrup mener habiliteten må vurderes av en uavhengig instans, «det er ikke tilstrekkelig å proklamere egen habilitet».

Meget alvorlige spørsmål trenger seg på i denne saken: Visste ledere i politi og påtalemyndighet om det fabrikkerte beviset? Hvorfor fulgte ingen opp den dokumentasjonen Arne Haugestad la fram i boken «Kappefall», etter 20 års intenst arbeid? Han ga sterke grunner for at beviset ikke kunne være ekte. Hvorfor avslørte ingen i gjenopptakelseskommisjonen eller påtalemyndigheten det den kritiske journalist Geir Selvik maktet?

Vi behøver ikke spørre hvor Stortinget var: Alle unntatt to stemte for å frata Treholt lønn og pensjon lenge før rettssaken. Georg Apenes og Åge Hovengen sto oppreist, alene. Hva gjør vi når systemet råtner innenfra? Hva gjør vi dersom politiet lyver? Hvordan kan folket ha tillit til politi, påtalemyndighet og domstoler hvis de berørte ledere blir sittende i sine embeter og derfra leder etterforskning, eventuell tiltale og rettergang som kan berøre dem selv?

Aftenposten treffer godt når de spør hvor klokt det var av riksadvokaten å sette statsadvokat Stein Vale på saken. Vales bok i 2009 forega å gi «den endelige sannheten» om Treholt-saken. Aftenposten har full dekning for å skrive: «Boken «Teppefall i Treholt-saken» er dessuten så full av feil og misforståelser at vi er sterkt i tvil om hva den tidligere overvåkingsmannen Vale har forstått av saken». 14.9 opplyser Aftenposten at Vale har trukket seg fra saken som følge av den tvil som er reist. Dette var en overmoden konklusjon. Det overraskende og kritikkverdige er at riksadvokaten ikke selv innså dette.

Geir Selvik opplyser i sin bok at Janne Kristiansen i gjenopptakelsessaken først var innstilt på å utlevere negativene til pengebevisbildene. Etter samtale med Vale snudde hun og sa til den sakkyndige professor Hådem at kommisjonen hadde vedtatt å droppe nye undersøkelser av pengebeviset «fordi det kun ville være av marginal interesse for saken». «Marginal» er nok ikke ordet her.

Nære personforbindelser og lojalitetsbånd blant jurister kan true rettssikkerheten og folkets tillit til rettsstaten. Ansvaret ligger nå hos riksadvokat Busch. Han bør gjøre to ting:

1. Erklære seg inhabil. Da blir alle hans underordnede inhabile.

2. Foreslå for sin overordnede, Kongen i statsråd, å oppnevne en setteriksadvokat.

Bare uhildede folk kan gjenreise folkets tillit til at rettferdighet skjer i vårt land. Spørsmålet er det evige: Hvem vokter vokterne?

Se ellers den interessante nettdebatten som ligger etter Sørheims innlegg på dagsavisen.no.

Ikke inhabile? Men Qvigstad og Busch skal jo granske seg sjøl!

Det er lagt fram påstander om at påtalemyndigheten i Treholtsaka la fram forfalskete bevis. Riksadvokat Busch har nå bedt førstestatsadvokat Lasse Qvigstad om å granske om påtalemyndigheten la fram forfalskete bevis. Det virker ganske naturlig.

Men hvem er de personene Busch og Qvigstad skal granske for å ha lagt fram forfalska bevis i Treholt-saka! Jo, nettopp Qvigstad og Busch! «Går det an, det´a?». Ja, det gjør visst det. Det dreier seg jo om ei sak der hele det norske overvåkingspolitiets og den norske statens politiprestisje står på spill.

Høyres stortingsrepresentant Nikolai Astrup har bedt om at deres habilitet skal vurderes, i følge Aftenposten nett 14.09. Professor i rettsvitenskap, Eivind Smith sier i følge Aftenposten nett til NTB: «Men det at spørsmålet om deres habilitet kan reises, taler for at de bør tas av saken, mener han. I så fall må det oppnevnes en setteriksadvokat, sier Smith.»

Men fagdirektør Sylvia Peters i Politiavdelingen i Justisdepartementet sier merkelig nok, at dette ikke er Justisdepartementets bord. For påtalespørsmål er ikke noe Justisdepartementet har noe med, der er Riksadvokaten suveren! Det må for det første være et viktig prinsipielt spørsmål, for det betyr at riksadvokaten er gitt en særstilling der han kan hindre anklager mot seg sjøl å bli behandla. Derfor kunne tidligere riksadvokat Dorenfeldt ha en så suveren posisjon? Dette må da være et rettssikkerhets spørsmål?

Men til den konkrete saka, kan, når Qvigstad og Busch gransker seg sjøl, komme til at Qvigstad og Busch gjorde straffbare handlinger i forbindelse med Treholtsaka og foreslå seg sjøl straffa??

Qvigstad spilte en helt sentral rolle for å hindre at det kom fram at konvolutten ikke kunne inneholde så mange penger som påstått. Med hjelp av Overvåkingspolitiets sine agenter på NTH kritiserte Qvigstad «konvoluttekspert» Ingolf Hådem sine beregninger alt før Hådem hadde endelig konkludert og før han sendte sine beregninger inn til påtalemyndigheten. Qvigstad presset i følge boka Forfalskningen, side 127, Hådem til å konkludere som han ville. Qvigstad var altså ikke interessert i uavhengige fakta. Qvigstad hadde en konklusjon som passet med hans påstand i anklagen, og den arbeidet han sterkt for at ikke skulle svekkes av brysomme fakta. Det er ikke slik en polititjenestemann skal opptre etter våre prinsipper. Er det sannsynlig å tro at dagens førstestatsadvokat Qvigstad skal komme fram til at statsadvokat Qvigstad i Treholtsaka har opptrått klanderverdig og straffbart? Hva? Really? Det er ennå en stund til jul…

Det er helt uforståelig at det ikke blir et sterkt politisk press mot at Qvigstad og Busch skal granske seg sjøl. Det er interessant at de sjøl tviholder på sine posisjoner. Men her er vi kommet i en situasjon at de som er mest høylydt og sterkest i sitt forsvar for liberale rettsstatsprinsipper, kan bli avslørt for det de er: kortsiktige forsvarere av egne politiske posisjoner og økonomiske interesser — mer enn gjerne på tvers av de prinsippene de påstår at de støtter. Prinsipper er bare taktiske politiske argumenter mot politiske motstandere, framført med makt og uten ubehagelig lys fra en påstått kritisk presse.

Finanskapitalen — rikere enn statene, og mektigere

I går var statsminister Jens Stoltenberg «vert for en konferanse i Oslo som skal adressere problemene med skyhøy ledighet og svak økonomisk vekst», for å sitere Nrk.no.

Utgangspunktet er at det er 30 millioner arbeidsledige som følge av finanskrisen. Jeg hørte lederen av et FN-organ, mener jeg det var, eventuelt lederen av ILO, men uansett hvem det var, så sa han at det var dem som ikke hadde det minste for ansvar for finanskrisen som måtte bære byrdene. Det var en uttalelse gitt på direktesending på Nrk 2 i går, men som ingen kommentatorer eller redaktører av debattprogram fant interessant.

Samtidig kom det fram at det var de enkelte statene som var de svake partene i forhold til den internasjonale finanskapitalen. Det var de siste som satt på makta, de hadde penga, hadde lånt dem ut til statene som trengte penger de ikke hadde til stimuleringstiltak, og til vilkår finanskapitalen bestemte. Det gikk nå ut «paroler» om at finanskapitalen ikke måtte være så streng med tilbakebetalingskravene slik at en ny finanskrise ble resultatet! Får håpe de er snille, da!

TV2 viser bilder av demonstrasjoner og opprør i Hellas i tilknytning til følgene av finanskrisen. Godt for noen, de som har mest makt, å tenke på at slike protester bare er uttrykk for tilfeldige, spontane og ikke minst politisk uorganiserte med tanke på et politisk systemalternativ til kapitalismen. Godt statslederne har lyktes med å knuse sosialismen og kommunismen som et alternativ!

Statslederne, og alle de norsk ministrene og LO-leder Flåthen var særlig opptatt av den store arbeidsledigheten for ungdom, ikke bare ute i Europa, men også i Norge. Men samtidig som det ikke er arbeid til ungdom, og framhever det åpenbart uheldige ved det, så er det om å gjøre å få de eldre til å stå lengst mulig i arbeid. Dette går jo ikke i hop. Det er ikke «behov for alle». Det trenges flere folk i omsorgssektoren, men omsorgssektoren har ikke arbeid til dem, eller det finnes ikke midler til å øke antall arbeidsplasser med en forsvarlig lønn. Derfor hadde det vært bedre med lavere pensjonsalder, hvertfall midlertidig, for å få de unge i arbeid. På slutten av 1980-tallet måtte faren min, pensjonist mot sin vilje pga pensjonsbestemmelsene i forsvaret, gå fra sin ekstrajobb i staten for at de unge arbeidsledige skulle få arbeid. En politikk LO ivret for da. Sjøl om han ikke likte det, var det vel riktig at han som mottok pensjon, ikke også skulle ha arbeid med lønn og dermed ekstra inntekt på bekostning av arbeidsledig ungdom?

For øvrig sa Stoltenberg i Dagsnytt 18 at det var 750 000 på uførepensjon i Norge. Det er jo en faktisk feil. Pr 30.06.2010 sier statistikk fra nav at det er 299 568 som har uførepensjon i Norge. Mens det pr året før oppgis at uføreytelser samla, dvs både for tidsavgrensa uførepensjon og «varig» uførepensjon, er 346 239. Hvem er det da statsministeren regner som uførepensjonister?

Treholtsaka - forfalsket bevis for spionanklagen?

Jeg hører ikke til dem som har vært så opptatt av om spiondommen mot Treholts har skyldtes en konspirasjon av det lukkete og åpenbart politisk sterkt høyre-orienterte overvåkingspolitiet. Treholt hørte ikke til en politisk retning som min. Han var ikke noe aktiv i det store allmenne studentmiljøet jeg vanket i, trass i at jeg var oppe til de samme eksamenene som han bare et år seinere. Treholt ville gjøre karriere i Arbeiderpartiet, noe som av politiske grunner, særlig Aps kraftige støtte til USAs krig mot Vietnam, var helt utenkelig for meg. På venstresida var det samtidig ei gruppe som så det som viktig å forstå og samarbeide med Sovjet-blokka, mens jeg hørte til den retninga som var like mot Sovjet som mot USA.

Da Treholt blei arrestert for spionasje til fordel for Sovjet-unionen, forsøkt dokumentert med bildet av ham sammen med Titov i Wien, tok jeg det for gitt at dette var i samsvar med virkeligheten. At en byråsjef i UD reiser rundt på egen hånd og har hemmelige møter med andre staters representanter, og særlig representanter for andres staters etterretningsorganisasjoner, var og er for meg helt utenkelig, uakseptabelt og kriminelt. Jeg har ikke hatt stor forståelse for alle dem som på Arbeiderpartiets venstrefløy og andre venstreerklærte som har forsvart Treholt som uskyldig dømt.

Der har jeg nok vært litt upresis. Treholt er dømt for en rekke forhold der han sjøl innrømmer at han har opptrådt klanderverdig i. Men han, og hans støttespillere, har alltid hevdet at han aldri har vært spion for Sovjetunionen, aldri har levert dokumenter som kan ha skadet Norges sikkerhet eller fått betaling for å gjøre dette. Og det er det som er grunnlaget for spiondommen og at dommen førte til så mange år i fengsel. Som han sjøl sier til Aftenposten: « - Jeg er ingen forfulgt uskyldighet. Jeg erkjenner at livet ikke alltid er så enkelt å forholde seg til og at man iblant gjør noe man kan angre på i ettertid. Men det betyr ikke at man har gått rundt og solgt statshemmeligheter! sier Treholt…»

Grunnlaget for spiondommen er at lagmannsretten med Høyesteretts tilslutning har funnet det bevist at Treholt har tatt imot penger, og mye penger, 15 000 dollar som var mye på 1980-tallet og er mye i dag. Fordi han har fått så mye penger, må det ha vært verdifulle dokumenter han har overlevert til Sovjet. Den såkalte «sirkelargumentasjonen». Men det er ikke bevist hvilke dokumenter med fare for rikets sikkerhet, som er overlevert Sovjet. Og det er også bare påstander om hvor mye penger det var han skulle ha fått. Derav det såkalte «pengebeviset». Under en ransaking i Treholts leilighet, før han ble arrestert, fotograferte overvåkingspolitiet innholdet i Treholts koffert, der det var en konvolutt med penger i. Treholts tidligere forsvarer, avdøde Arne Haugestad, forsøkte å bevise at den konvolutten på bildet til overvåkingspolitiet ikke kunne inneholde så mye penger. Han kom ingen veg med det sporet.

For, den personen som er kilden og utgangspunktet for den nye boka til Geir Selvik Malthe-Sørenssen og Kjetil Bortelid Mæland, «Forfalskningen - Politiets løgn i Treholt-saken», sa at rett nok var Haugestad på sporet, men han leita feil. For kilden sa at overvåkingspolitiets bilder er ikke tatt i Treholts leilighet før han ble arrestert, men rekonstruert i overvåkingspolitiets kontorer lenge etterpå! Forfatterne dokumenterer på overbevisende måte at så er tilfellet. Treholts koffert før han ble arrestert, hadde ikke et klistremerke som er på alle bilder seinere. Overvåkingspolitiet har et vell av bilder av kofferten som de ikke har kontroll over, og bare ett sett på tre er lagt fram for retten. Og ett av originalfotoene er temmelig avslørende. På samme negativrullen som de tre bildene som ble lagt fram for Lagmannsretten og Høyesterett, viste seg å være et negativ før disse tre. Og dette første bildet viste klart og tydelig at bildene ikke var tatt som påstått på Treholts uoppredde seng, men på et moderne kontor! Hvilket? Jo, nettopp!

Det er åpenbart at bildene er tatt etter det de er påstått å være tatt. Det betyr ikke at politiet ikke har ransaket leiligheten hans og funnet penger på det tidspunktet de hevdet. Men at de ikke har notert det ned da. Det er først etterpå at påtalemyndigheten kom på at bevisene for en spiondom ikke holdt, og at det trengtes mer bevis. Og så konstruerte de et bevis i ettertid, for ingen vil vel finne ut det? Det er bare det at politiet i så fall har forfalsket et bevis, og det er svært alvorlig. Større rettsskandale enn både Moen-saka og Liland-saka, mente både Harald Stanghelle og Arne Strand.

Det er fortsatt sånn her i dette landet at staten må bevise noens skyld, det er ikke slik at vi må bevise at vi er uskyldige. Treholt kan ha vært Sovjetspion, eller kunne ha blitt det, og han kan ha fått penger, mye, men det må bevises! Kan det ikke det, er vedkommende uskyldig. Forfalska bevis er verre enn verst, rett og slett straffbart. Det er slik vårt rettssamfunn eksisterer, og må eksistere.

Dette blir litt av ei suppe med mange sentrale personer involvert på begge sider. Overvåkingspolitiets nåværende sjef, (ja, jeg vet at det heter Politiets sikkerhetstjeneste, PST, nå), er Janne Kristiansen. Hun avviste for to dager siden til VG-nett at dette var noe interessant og viktig. Og viste til Gjenopptakelseskommisjonens siste vedtak om dette i 2008. Og hvem var sjef for Gjenopptakelseskommisjonen da? Jo, nettopp Janne Kristiansen! Førstestatsadvokat Lasse Qvigstad skal vurdere om påstandene i boka skal etterforskes. Hvem var hovedanklager i Treholt-saka? Lasse Qvigstad!

Det må gå mot frifinnelse for Treholt om spionanklagene. I så fall er det synd at hans far og Haugestad ikke skulle få oppleve det.

Og enda et poeng, enda mer interessant: Etter at Gunvor Haavik Galtung ble tatt, sa etterretningskilder at Sovjet hadde en enda større sentralt plassert spion i Norge enn henne. Hvis ikke Treholt var den store sentralt plasserte spionen, hvem var, eller er, det da?

Nytt løfte fra Egon Olsen?

Vedtatte sykkelplaner fullføres ikke. Det er en komplisert beslutningsprosess, men hovedproblemet er mangel på politisk vilje til å prioritere sykkelanlegg på bekostning av særlig privatbilbruken. Og det vil samferdselsbyråden fra Fremskrittspartiet? Lykke til, men samme dag prioriterer byrådet i Oslo å legge til rette for mer bilkjøring inn til Oslo vestfra. Når flere skal sykle?

Her er et redaksjonelt innslag med blant annet et intervju med meg, og deretter et intervju med forsker Tanja Loftsgarden i Transportøkonomisk institutt.

Mastene, og utgangspunktet som ikke diskuteres: Monsterkraftpolitikk

Den viktigste av alle diskusjoner om monstermastene i Hardanger, er spørsmålet om de hele det hele tatt trengs. «Bergens strømbehov for å hindre mørklegging og kalde hus» gjentas som et mantra i ett sett av Stoltenberg og Riis-Johansen. Og de får få innvendinger og spørsmål om dette fundamentet. Utgangspunktet, nemlig om behovet faktisk er til stede, er altså ikke et moment i den store offentlige samtalen om dette (les: hva VG, Aftenposten og Nrk er opptatt av).

Men noen reiser altså dette spørsmålet. Først og fremst Naturvernforbundet. I en grundig uttalelse til de tre partilederne i regjeringa legger forbundet fram sin vurdering og sitt forslag om energieffektivisering. Det hevder her at «Statnett argumenterer både med energimangel (TWh) og med effektmangel (MW) når dei forsvarer lina i Hardanger. Dersom ein oppnår redusert energiforbruk på 2 – 3 TWh og samtidig prioriterer stønad til tiltak som reduserer bruken av straum til oppvarming, får vi størst effekt i kalde periodar, og bør kunne redusere effektbehovet med 900 – 1000 MW i sprengkulda.» Skal en ta offisiell norsk miljøpolitikk på ordet, om alle løsningsforslag om redusering av energiforbruket og om energieffektivisering, kan det umulig være riktig å tilfredsstille et stadig økende energiforbruk i Bergen. Derfor er det merkelig om det ikke er noen reelle grunner som forsøkes holdt skjult av regjeringa, og som de dominerende mediejournalistene på ukritisk vis ikke er så opptatt av.

Magne Lindholm, høgskolelektor i journalistikk, hevder i en baksideartikkel i Klassekampen i går 21.08 i artikkelen Monsterkraftpolitikk at husholdningsforbruket av strøm har økt med 15 prosent siden 2007, noe som tilsvarer en fordobling ca hvert femtende år. «Toppforbruket har vokst med 30 prosent på fem år. … Hvis forbruksveksten fortsetter, vil det komme krav om at alle vernete vassdrag og alle småfosser blir utbygd, men kysten dekkes av en skog av vindmøller». Lindholm peker på at den største strømkunden i Bergen er gassanlegget på Kollsnes som behandler Troll-gassen før den eksporteres, og at dette forbruket utgjør 1/3 av Bergen by. Dette betyr altså at mastene i Hardanger skal brukes for oljeindustrien, og for at denne industrien og Statkraft skal få mulighet til å eksportere og importere strøm til bergensområdet. Altså noe helt annet enn det Stoltenberg og Riis-Johansen prøver å få lagt til grunn som et udiskutabelt faktum.

LO-forbundet Industri Energi er også imot mastene. Det mener at LOs standpunkt for mastene, representert ved DnAs sentralstyremedlem Roar Flåthen, er i strid med LOs handlingsprogram. LO-forbundet Industri Energi gjennom sin leder Leif Sande mener at økt strømproduksjon er løsninga. Fagpolitisk rådgiver i Industri Energi, Are Tomasgard, hevder i Klassekampen 17.08 at «når Mongstad kommer i drift frigjøres 1,2 Twh. Da vil bergensregionen ha bedre forsyningssikkerhet enn resten av landet». Tomasgard hevder videre at «det er et narrespill når man skylder på forsyningssikkerheten. — Det som vil skje er at i stedet for at krafta går fra Sauda til Bergen, vil det gå kraft fra Bergensområdet til de europeiske ledningene. Hvis dette er sant, handler ikke Sima-Samnanger om forsyningssikkerhet til Bergen, men om strøm til sjøkablene. Det er alvorlig om dette holdes skjult for det norske folk», sier altså fagligpolitisk rådgiver Tomasgard i Industri Energi.

Etter dette tror jeg ikke på begrunnelsen om at mastene bygges for å hindre at panelovnene i Os og Fana ikke skal få strøm på julaften (sitat Lindholm). Dette dreier seg egentlig om fortjenestemuligheter for de stoltenbergprivatiserte statlige energiselskapene, og for å knytte seg til det internasjonale kraftnettet. Og det vil garantert ikke sikre befolkninga i Bergen nok strøm julaften.

Konflikten avslører en klar uenighet mellom miljøorganisasjonene. De kommersielle som Bellona og Zero liker ikke motstanden. Naturvernforbundet har vel i liten grad hittil turt å gå imot vindmøllene på samme måten som de har gått imot den «miljøvennlige og fornybare vasskrafta»? Men Naturvernforbundet er mest demokratisk styrt, og hvertfall ikke styrt av sine finanskilder slik Bellona og Zero er. Så jeg holder på NNV.

Det tekniske spørsmål om hva slags strømføring, til det behovet som sannsynligvis ikke finnes med den begrunnelsen som er gitt, er derfor underordna. Men utgangspunktet må likevel være det som Arne Strand i Dagsavisen skreiv om regjeringas påstand om at sjøkabel ikke er mulig, med at dette er «sprøyt». Sjøkabler bruker vi jo allerede til Europa, og det er over hundre år sida at sjøkabler blei lagt til USA over Atlanteren (hvertfall til telefonlinjer).

For meg, som selvfølgelig ikke er noen tekniker eller har greie på kabler «og sånn», er det ufattelig at det ikke er mulig å lage sjøkabler som legges som flytetunneller med lettere tilgang til eventuell reparasjon. Mange kreative muligheter for sjøkabler er lagt fram, bl a Bjørn Vassnes i Klassekampen og Geir Chistensen i RV, tidligere kabelarbeider, som har beskrivi sitt faktiske arbeid som tidligere sjøkabelreparatør. Christensen nevner at han har vært med på å reparere en kabel ute i Skagerak på ei uke, og hvordan kan da Statskraft hevde at det trenges tre måneder på å reparere en kabel i Hardanger?

Så blir det interessante spørsmålet, hvordan var det i det hele tatt mulig å samle all den breie motstanden mot mastene? Miljøfolk er jo mot mange tiltak, og de fleste blir avvist av politikerne og knapt registrert av de politiske journalistene. Hardangerbrua vil øke biltrafikken lokalt og mellom Bergen og Oslo, og i praksis forny sykling i Hardanger. Brua, som neppe kan sies å være etisk og naturmessig forskjønnende, blei kjempa gjennom som en lokal seier - men på ingen måte en miljøseier.

Det er pekt på at dette er et opparbeidet sinne, eller hvertfall en kraftig irritasjon, fra Vestlandet mot regjeringa og maktas sentrum i Norge. Altså at det dreier seg om en «periferi mot sentrum»-konflikt. Og det er en klasseoverskridende konflikt, i utgangspunktet hvertfall, i den forstand at «rike som fattige» i periferien samler seg mot sentrum. Det har vi jo sett her, der både kaffebaron og tidligere ordfører Hermann Friele og tidl høyrestatsråd og siviløkonomiprofessor Viktor Normann står på aktivistenes side mot mastebygginga. I norsk politisk (og sosial) historie er denne «konfliktlinja» en sentral og mektig konflikt. Når den kommer «i virksomhet», blir det vanskelig for det norske maktsentrum i Oslo å få gjennom sin vilje. I EU-kampene utløses også denne konflikten. Hele den norske eliten har begge ganger vært voldsomt for «medlemskap», støtta av et ensretta mediebilde og 100 % ensretta politisk journalistkrops. Likevel har det ikke hjulpet mot «periferiens samla og sterke kraft». Heller ikke i tilfellet om mastene hjalp det, enda regjeringa var slu nok til å innlede ferien med dette vedtaket, i håp om at motstanden skulle knekkes i ferietida. Men det blei like mislykka som «svenskesuget» til Brundtland ved EU-avstemninga i 1994. I stedet viste det seg at det var regjeringa som tapte på ferien, fordi de ikke var til stede og selvfølgelig også hadde undervurdert motstanden.

Jeg er uenig i kritikken mot Klassekampen om at avisa gjør et nummer av at Senterpartiet står på feil side i denne konflikten, sjøl om det er en av kommentariatets fremste, Frank Aarebrot, som sier det. Er det noe venstresida har problemer med, så er det å overbevise folk flest om at våre synspunkter er riktig. Og få dem med, uten at standpunktet utvannes til det ugjenkjennelige. Det er ikke nok å forstå verden, for den må endres, men uten å ha forstått den, det vil si hvordan de politiske prosessene fungerer, kan den heller ikke endres. Hvordan klarte lederne i Hardanger å få oppslutning om Hardangerbrua, og motstanderne mislyktes her, og ikke om mastene?

Blir det master som tidligere bestemt, eller sjøkabel? Det kan ikke være noen som helst tvil om at Stoltenberg, AP, Senterpartiet og Riis-Johansen kjemper for mest mulig av det opprinnelige vedtaket. Og er «overergerlige» for at de ga fra seg det politiske initiativet. Får de det tilbake, blir alt som før. Men uansett hva de uten tvil ønsker; de kommer neppe unna uten å måtte gi noen konsesjoner for å dempe og splitte den kraftige motstanden mot sitt vedtak.

Men hovedsaka er de likevel i ferd med å vinne. De skylder på mulig mangel på strøm hos husholdningene i Bergen. Regjeringa godtar økt energiforbruk sjøl om Stoltenberg reiser verden rundt for å si det motsatte. I virkeligheten er regjeringa opptatt av energieksport til Europa. For å tjene mer penger til noen på forhånd altfor rike aksjonærer, noe som gjør strømmen dyrere i Bergen. Så dyr at panelovnene ikke får strøm?