Mastene, og utgangspunktet som ikke diskuteres: Monsterkraftpolitikk

Den viktigste av alle diskusjoner om monstermastene i Hardanger, er spørsmålet om de hele det hele tatt trengs. «Bergens strømbehov for å hindre mørklegging og kalde hus» gjentas som et mantra i ett sett av Stoltenberg og Riis-Johansen. Og de får få innvendinger og spørsmål om dette fundamentet. Utgangspunktet, nemlig om behovet faktisk er til stede, er altså ikke et moment i den store offentlige samtalen om dette (les: hva VG, Aftenposten og Nrk er opptatt av).

Men noen reiser altså dette spørsmålet. Først og fremst Naturvernforbundet. I en grundig uttalelse til de tre partilederne i regjeringa legger forbundet fram sin vurdering og sitt forslag om energieffektivisering. Det hevder her at «Statnett argumenterer både med energimangel (TWh) og med effektmangel (MW) når dei forsvarer lina i Hardanger. Dersom ein oppnår redusert energiforbruk på 2 – 3 TWh og samtidig prioriterer stønad til tiltak som reduserer bruken av straum til oppvarming, får vi størst effekt i kalde periodar, og bør kunne redusere effektbehovet med 900 – 1000 MW i sprengkulda.» Skal en ta offisiell norsk miljøpolitikk på ordet, om alle løsningsforslag om redusering av energiforbruket og om energieffektivisering, kan det umulig være riktig å tilfredsstille et stadig økende energiforbruk i Bergen. Derfor er det merkelig om det ikke er noen reelle grunner som forsøkes holdt skjult av regjeringa, og som de dominerende mediejournalistene på ukritisk vis ikke er så opptatt av.

Magne Lindholm, høgskolelektor i journalistikk, hevder i en baksideartikkel i Klassekampen i går 21.08 i artikkelen Monsterkraftpolitikk at husholdningsforbruket av strøm har økt med 15 prosent siden 2007, noe som tilsvarer en fordobling ca hvert femtende år. «Toppforbruket har vokst med 30 prosent på fem år. … Hvis forbruksveksten fortsetter, vil det komme krav om at alle vernete vassdrag og alle småfosser blir utbygd, men kysten dekkes av en skog av vindmøller». Lindholm peker på at den største strømkunden i Bergen er gassanlegget på Kollsnes som behandler Troll-gassen før den eksporteres, og at dette forbruket utgjør 1/3 av Bergen by. Dette betyr altså at mastene i Hardanger skal brukes for oljeindustrien, og for at denne industrien og Statkraft skal få mulighet til å eksportere og importere strøm til bergensområdet. Altså noe helt annet enn det Stoltenberg og Riis-Johansen prøver å få lagt til grunn som et udiskutabelt faktum.

LO-forbundet Industri Energi er også imot mastene. Det mener at LOs standpunkt for mastene, representert ved DnAs sentralstyremedlem Roar Flåthen, er i strid med LOs handlingsprogram. LO-forbundet Industri Energi gjennom sin leder Leif Sande mener at økt strømproduksjon er løsninga. Fagpolitisk rådgiver i Industri Energi, Are Tomasgard, hevder i Klassekampen 17.08 at «når Mongstad kommer i drift frigjøres 1,2 Twh. Da vil bergensregionen ha bedre forsyningssikkerhet enn resten av landet». Tomasgard hevder videre at «det er et narrespill når man skylder på forsyningssikkerheten. — Det som vil skje er at i stedet for at krafta går fra Sauda til Bergen, vil det gå kraft fra Bergensområdet til de europeiske ledningene. Hvis dette er sant, handler ikke Sima-Samnanger om forsyningssikkerhet til Bergen, men om strøm til sjøkablene. Det er alvorlig om dette holdes skjult for det norske folk», sier altså fagligpolitisk rådgiver Tomasgard i Industri Energi.

Etter dette tror jeg ikke på begrunnelsen om at mastene bygges for å hindre at panelovnene i Os og Fana ikke skal få strøm på julaften (sitat Lindholm). Dette dreier seg egentlig om fortjenestemuligheter for de stoltenbergprivatiserte statlige energiselskapene, og for å knytte seg til det internasjonale kraftnettet. Og det vil garantert ikke sikre befolkninga i Bergen nok strøm julaften.

Konflikten avslører en klar uenighet mellom miljøorganisasjonene. De kommersielle som Bellona og Zero liker ikke motstanden. Naturvernforbundet har vel i liten grad hittil turt å gå imot vindmøllene på samme måten som de har gått imot den «miljøvennlige og fornybare vasskrafta»? Men Naturvernforbundet er mest demokratisk styrt, og hvertfall ikke styrt av sine finanskilder slik Bellona og Zero er. Så jeg holder på NNV.

Det tekniske spørsmål om hva slags strømføring, til det behovet som sannsynligvis ikke finnes med den begrunnelsen som er gitt, er derfor underordna. Men utgangspunktet må likevel være det som Arne Strand i Dagsavisen skreiv om regjeringas påstand om at sjøkabel ikke er mulig, med at dette er «sprøyt». Sjøkabler bruker vi jo allerede til Europa, og det er over hundre år sida at sjøkabler blei lagt til USA over Atlanteren (hvertfall til telefonlinjer).

For meg, som selvfølgelig ikke er noen tekniker eller har greie på kabler «og sånn», er det ufattelig at det ikke er mulig å lage sjøkabler som legges som flytetunneller med lettere tilgang til eventuell reparasjon. Mange kreative muligheter for sjøkabler er lagt fram, bl a Bjørn Vassnes i Klassekampen og Geir Chistensen i RV, tidligere kabelarbeider, som har beskrivi sitt faktiske arbeid som tidligere sjøkabelreparatør. Christensen nevner at han har vært med på å reparere en kabel ute i Skagerak på ei uke, og hvordan kan da Statskraft hevde at det trenges tre måneder på å reparere en kabel i Hardanger?

Så blir det interessante spørsmålet, hvordan var det i det hele tatt mulig å samle all den breie motstanden mot mastene? Miljøfolk er jo mot mange tiltak, og de fleste blir avvist av politikerne og knapt registrert av de politiske journalistene. Hardangerbrua vil øke biltrafikken lokalt og mellom Bergen og Oslo, og i praksis forny sykling i Hardanger. Brua, som neppe kan sies å være etisk og naturmessig forskjønnende, blei kjempa gjennom som en lokal seier - men på ingen måte en miljøseier.

Det er pekt på at dette er et opparbeidet sinne, eller hvertfall en kraftig irritasjon, fra Vestlandet mot regjeringa og maktas sentrum i Norge. Altså at det dreier seg om en «periferi mot sentrum»-konflikt. Og det er en klasseoverskridende konflikt, i utgangspunktet hvertfall, i den forstand at «rike som fattige» i periferien samler seg mot sentrum. Det har vi jo sett her, der både kaffebaron og tidligere ordfører Hermann Friele og tidl høyrestatsråd og siviløkonomiprofessor Viktor Normann står på aktivistenes side mot mastebygginga. I norsk politisk (og sosial) historie er denne «konfliktlinja» en sentral og mektig konflikt. Når den kommer «i virksomhet», blir det vanskelig for det norske maktsentrum i Oslo å få gjennom sin vilje. I EU-kampene utløses også denne konflikten. Hele den norske eliten har begge ganger vært voldsomt for «medlemskap», støtta av et ensretta mediebilde og 100 % ensretta politisk journalistkrops. Likevel har det ikke hjulpet mot «periferiens samla og sterke kraft». Heller ikke i tilfellet om mastene hjalp det, enda regjeringa var slu nok til å innlede ferien med dette vedtaket, i håp om at motstanden skulle knekkes i ferietida. Men det blei like mislykka som «svenskesuget» til Brundtland ved EU-avstemninga i 1994. I stedet viste det seg at det var regjeringa som tapte på ferien, fordi de ikke var til stede og selvfølgelig også hadde undervurdert motstanden.

Jeg er uenig i kritikken mot Klassekampen om at avisa gjør et nummer av at Senterpartiet står på feil side i denne konflikten, sjøl om det er en av kommentariatets fremste, Frank Aarebrot, som sier det. Er det noe venstresida har problemer med, så er det å overbevise folk flest om at våre synspunkter er riktig. Og få dem med, uten at standpunktet utvannes til det ugjenkjennelige. Det er ikke nok å forstå verden, for den må endres, men uten å ha forstått den, det vil si hvordan de politiske prosessene fungerer, kan den heller ikke endres. Hvordan klarte lederne i Hardanger å få oppslutning om Hardangerbrua, og motstanderne mislyktes her, og ikke om mastene?

Blir det master som tidligere bestemt, eller sjøkabel? Det kan ikke være noen som helst tvil om at Stoltenberg, AP, Senterpartiet og Riis-Johansen kjemper for mest mulig av det opprinnelige vedtaket. Og er «overergerlige» for at de ga fra seg det politiske initiativet. Får de det tilbake, blir alt som før. Men uansett hva de uten tvil ønsker; de kommer neppe unna uten å måtte gi noen konsesjoner for å dempe og splitte den kraftige motstanden mot sitt vedtak.

Men hovedsaka er de likevel i ferd med å vinne. De skylder på mulig mangel på strøm hos husholdningene i Bergen. Regjeringa godtar økt energiforbruk sjøl om Stoltenberg reiser verden rundt for å si det motsatte. I virkeligheten er regjeringa opptatt av energieksport til Europa. For å tjene mer penger til noen på forhånd altfor rike aksjonærer, noe som gjør strømmen dyrere i Bergen. Så dyr at panelovnene ikke får strøm?