Hvor mange flere må dø forgjeves?

Det er viktig å føle med de pårørende når noen har mistet livet. Fire norske soldater mistet nettopp livet i Afghanistan, og norske tap er nå kommet opp i ni døde soldater. Men vi må regne med at flere norske soldater vil måtte dø, sier Natos generalsekretær Anders Fogh Rasmussen.

Den siste krigen i Afghanistan har vart siden 2001. Innledninga var tilsynelatende angrepet mot flere mål i USA 9. september 2001. Et enkeltstående angrep der 2 976 sivile mennesker mistet livet. En avskyelig terrorhandling. Den ubehagelige sannhet er likevel at med dette angrepet fikk amerikanerne oppleve den død og lidelse deres statsledere i flere tiår hadde påført andre lands innbyggere. I følge fredsforsker Johan Galtung har USA etter 1945 militært gått inn i 69 land, noe som har kostet 15 millioner mennesker livet.

USA krevde i september 2001 overfor Afghanistan alle Al-Qaida-medlemmer utlevert og treningsleirene deres stengt. Kravet ble avvist. USA begynte så med en omfattende bombing av landet for å fjerne Taliban-styret. Seinere fikk USA med seg Nato og FN på sin side i krigen. Begrunnelsen for krigen er nå endret til å gi skolegang til jenter og frigjøre kvinnene. Men hvorfor har ikke USA, Nato og Norge gått til krig mot alle land med slike mangler? Det er løgn å framstille krigen i Afghanistan som en humanitær fredsoperasjon i FN-regi. Senterpartiets nestleder Trygve Slagsvold Vedum vedgår at Norge har ett argument for å krige i Afghanistan: Vår lojalitet til USA.

Afghanistan har tidligere vært angrepet av England to ganger, i 1838 og 1878, og av Sovjetunionen fra 1979. Begge stormaktene måtte gi tapt og trekke seg tapende ut. Det ble sagt på forhånd at det samme ville skje med USAs invasjon. Afghanistan er et stammesamfunn uten statsinstitusjoner etter vår målestokk. Etter ni års krig med mange titusener av sivile afghaneres død og 2000 drepte soldater, er situasjonen at Taliban har styrket seg kraftig.

Afghanerne er imot fremmede soldater av flere grunner: som muslimer er de imot sekularisme og vestliggjøring. Afghanistan er ingen enhetsstat med en sentralmakt. Og viktigst: de hater utlendinger som okkuperer, dreper vilt og bomber. Det siste er jo forståelig. Få nordmenn trodde på de tyske okkupantenes ord om de var her for å sikre freden i Norge. Den tyske okkupasjonen samlet nordmenn i motstand, som den breie fronten Taliban gjør det i Afghanistan mot Natos soldater.

Krigen i Afghanistan er i strid med folkeretten og FN-traktatens formål, og en urimelig overfallskrig mot fattige, men gjenstridige stammefolk.

Den norske staten har brukt 7,6 milliarder kroner på krigen siden 2002, foruten den hjelpen vi har gitt USAs krigsmaskin med å plassere rundt 600 milliarder kroner av oljefondet i amerikanske verdipapirer. De sivile utgiftene for krigen har hittil vært 3,2 milliarder kroner. Årlig koster krigen Norge 1,2 milliarder kroner. Stoltenberg har nesten ikke råd til noen ting, men til denne krigen sitter titalls av milliarder løst.

Dagsavisens redaktør Arne Strand setter likhetstegn mellom USAs krig mot Vietnam og nederlaget der og dagens Afghanistan-krig. At Aps utenrikspolitiker Laila Gustavsen sluker alle honnørordene fra Washington, er typisk. Norge er fortsatt, med SV i regjering, det som en av SFs stiftere, Finn Gustavsen, påpekte: «Den snilleste gutten i Nato-klassen». Men Arbeiderpartiet gikk på et betydelig politisk nederlag etter Vietnam-krigen for sin aktive støtte til USAs krig.

Heller ikke amerikanske militæreksperter hevder at krigen i Afghanistan kan vinnes. President Obama vil trekke ut USA til neste år. Flere land vurderer ensidig tilbaketrekking; Nederland og Canada har alt vedtatt det. Også de som støttet krigen, innser nå at den er tapt. Halvparten av soldatene som er drept i den ni år lange krigen er drept de to siste åra.

Norge står nå i fare for å bli støttespiller for de krigssugne amerikanske republikanerne. Det minste ondet er å trekke seg ut nå. Dagsavisen sier det for meg: «Det er nok nå. La oss komme oss ut.»

De norske soldatene i Afghanistan vil bli drept forgjeves. Deres liv og dyktighet er verdt helt andre formål, som i stedet heller å forsvare norske interesser. Denne meningsløse og uansvarlige krigen kan ikke vinnes. Men soldatenes og sivilbefolkningas liv ofres fortsatt for at noen vestlige statsledere, som Stoltenberg, ikke skal miste ansikt. De bærer et tungt ansvar. Slike statsledere må bli fratatt denne muligheten til å påføre så mange mennesker død, lidelser og sorg — og straffes som krigsforbrytere.

Denne ytringa stod som kronikk i Drammens Tidende i dag.

EU: Hvilken krig forhindret?

I forbindelse med Trond Giskes kritikk av EU-tilhengerne og hans forsvar for EØS-avtalen, blei både Michael Tetzschner og Jonas Gahr Støre innkalt til mediene for å forsvare sitt EU-standpunkt. Tetzschner gjentok i Dagsnytt 18 som EU-tilhengere flest for n-te gang at EU er et fredsprosjekt som har hindret krig mellom europeiske stater. Han burde vel i det minste ha presisert «inntil nå»?

Forløperen til EU er kull- og stålunionen. Arbeidet med den begynte i 1950, blei undertegna i 1951 og satt i verk fra 1952. Ottar Julsrud i Store Norske Leksikon (nett) påstår «På den måten ville man sikre et varig samarbeid mellom de to stater og bl.a. gjøre en krig mellom dem umulig». De to statene det dreide seg om var Vest-Tyskland og Frankrike. Men ærlig talt, hvilken overhengende krigsfare var det da som EU-tilhengerne mener det var mellom Vest-Tyskland og Frankrike i 1950, kun fem år etter at Nazi-Tyskland blei mosa av Stalins soldater i Berlin 8. mai 1945? Hadde disse to statene militære og økonomiske muskler til igjen å gå til krig mot hverandre i 1950, og hvilken politisk støtte fantes det da for en ny krig mot hverandre blant befolkninga i Vest-Tyskland og Frankrike?

Det finnes vel knapt en tilhenger av EU som ikke også er en sterk tilhenger av Nato (merkelig nok). Nato blei oppretta i april 1949, og Norge blei medlem samme år. Men Nato ville altså ikke forhindra en krig mellom Vest-Tyskland og Frankrike, eller de andre europeiske stridsmaktene, mener EU-tilhengerne? Og derfor måtte EU måtte opprettes?

Nå er jo ikke EU-landa og EU-tilhengerne imot krig — verken i eller utafor Europa. Overlevende etter krigene i mange afrikanske land som Algerie og i Kongo, i Vietnam, Kampuchea, Irland, Burma, Argentina, landa i det tidligere Jugoslavia, Irak og Afghanistan — for å nevne noen — vil neppe si seg enig med norske politikere i at EU representerer et fredsprosjekt. De mange drepte kan vi ikke spørre.

Det er uforståelig at EU-tilhengerne bruker EUs påståtte fredsskapende funksjon som argument for norsk EU-medlemskap. Det er historisk feil, og det er helt i strid med EU og EU-landas ønsker, vilje og krigspraksis.

Kommentar til Anders Heger om Richard Herrmann

Anders Heger har i sin faste kommentar i Dagsavisen 26.06.2010 omtalt Richard Herrmanns død under overskriften «Stemmen» med kommentaren «De lager ikke journalister som Richard Herrmann lenger».

Jeg er ikke så opptatt av spørsmålet om Richard Herrmann var en god journalist eller ikke. Jeg er tydeligvis eldre enn Heger, og jeg tente ikke på Herrmanns kåserireportasjer, uten at det skal brukes mot Herrmann. Jeg konstaterer at mange likte han, og han hedres som en stor formidler av britisk historie og nåtid.

Men jeg husker også dette, gjengitt etter Hans Fredrik Dahls artikkel om Herrmann i Store Norske Leksikon etter Norsk Bibliografisk Leksikon:«1966 ble han kalt hjem til Marienlyst for å overta etter Halfdan Hegtun som leder av utenriksavdelingen. Her ble han imidlertid innhentet av fortiden, da Dagbladets Jan Eklund i artikkelen “Det skal være en grense” på avisens vegne reiste protest mot at “folk som sviktet for 25 år siden” skulle kunne få en så fremtredende stilling. Dette uforsonlige møtet med Norge fikk Herrmann til å snu og vende tilbake til London, der han fortsatte som korrespondent.» Bakgrunnen var at Herrmann under krigen, i 1941, «fikk tilbud» om jobb i Norsk Telegrambyrå som da var under kontroll av de tyske naziokkupantene, og Herrmann måtte melde seg inn i NS for å få den etterlengta journalistjobben. Hans Fredrik Dahl som har skrevet denne SNL-artikkelen, skreiv videre i artikkelen jeg viste i forrige lenke: «medlemskapet varte for Herrmanns del bare noen uker. I forståelse med ledelsen opptok de det de anså som et proforma medlemskap for å holde landets sentrale nyhetsinstitusjon unna reell NS-innflytelse. Linjen viste seg like fullt effektiv, idet NTB gjennom okkupasjonsårene ble basis for atskillig illegal informasjons- og etterretningsvirksomhet, som også Herrmann deltok i. Men ved oppgjøret etter krigen ble slike tilfeller sett strengt på. Selv om de fleste NTB-medarbeiderne unngikk strafferettslig forfølgelse, bestemte Norsk Presseforbund ved sin æresrett at Herrmann og andre skulle utelukkes som medlemmer for en bestemt tidsperiode.» Andre journalister valgte andre motstandslinjer enn Herrmann og hans politiske journalistvenner, som også mange av hans medstudenter gjorde. Hans Fredriks Dahls påstand om at linja med å gå inn i NTB var en vellykka motstandsstrategi, kan det stilles spørsmålstegn ved i og med at Dahl generelt er meget vennlig stemt til NS-medlemmenes argumenter for sin okkupasjonsvennlige linje (av mange kalt forræderi), og dermed også til dem som var motstandere av okkupasjonen, men som ville «samarbeide» med okkupantene «om fred». Dahl setter vel snart satt likhetstegn mellom okkupantenes støttespillere og motstandsbevegelsen?

Herrmanns kortvarige medlemskap i NS og arbeid for et nazikontrollert NTB, trenger ikke svekke Herrmanns popularitet og anseelse som kåsør eller journalist. Men om det ikke er noen hovedsak: også hans valg under krigen hører med i helhetsbildet. Særlig hvis han aldri kommenterte dette, for eksempel i 1966 da striden stod som hardest, men bare dro snurt tilbake til sitt kjære England igjen.

Hvilken begrunnelse mot oljeboring?

SV, og dels Sp, har profilert seg på motstanden mot oljeleting og oljeboring i Lofoten og i Vesterålen. Også miljøorganisasjonene har vært veldig imot boring her. Motstanderne mot oljeboring har fått økt oppslutning på grunn av oljelekkasjen i Mexicogulfen. Mens særlig Arbeiderpartiet i Nordland, og sikkert også arbeidere flest, ser på oljeboring som en mulighet til å skaffe seg arbeidsplasser og at oljevirksomheten i tillegg skal gi økonomiske ringvirkninger i tillegg.

For Stoltenberg og Ap-ledelsen kan det være behagelig å vise til ulykken i Mexicogulfen som argument for å si nei, og så slippe en mulig regjeringskrise. I tillegg har jo mulighetene i Barentshavet nå åpnet seg som en erstatning for Lofoten og Vesterålen. Men for ikke å slå hendene av eget parti, og vel også eget grunnsyn, sier han i morges at ingen områder er fredet for oljeboring.

Hensynet til klimaendringene og miljø krever en annen politikk enn den som føres i verden nå. Det må være hovedbegrunnelsen. For jeg synes ikke det kan avvises enkelt at olja ikke kan ilandføres på en sikker måte. Jeg tror faktisk at det er mulig å bygge og ilandføre olja på en sikker måte. Og at sannsynligheten for et slikt uhell er så liten at det betyr mindre at konsekvensene kan bli enorme. Naturen har jo også en fantastisk egenevne til å rense seg opp. Jeg er prinsipielt villig til å akseptere at en må ta noen sjanser. For eksempel: Å tru at en skal kunne bygge og drifte jernbaner uten at liv går til spille, er urealistisk. Det er en risiko jeg er villig til å ta. Kanskje ikke helt sammenliknbart, men bare for å si at alt har en risiko ved seg, og risikoen for uhell kan ikke få styre hva en skal gjøre.

Mitt argument for å gå mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen, og alle andre steder, er at dette innebærer å satse på en energikilde som vi ikke lenger kan basere oss på. Tilgangen på olje og andre fossile kilder må sterkt reduseres slik at den blir så dyr at andre og mer miljøvennlige energikilder utvikles og tas i bruk.

Slike prinsipielle argumenter har imidlertid svært vanskelig for å slå gjennom politisk og i mediene. Men satsinga på sikkerheten som argument mot olja er en dristig veg å gå.

Jeg har forsøkt å finne ut hvorfor det er så viktig å hente opp mest mulig olje nå straks. Det er mulig det ligger lett og åpenbart i dagen, men jeg finner det ikke på nett, og kan ikke se at for eksempel Oljedirektoratet skriver noe prinsipielt om det. Dette er vel heller ikke noe vår kjære kritiske presse spør om?

Skal jeg anta noe, må det være at Stoltenberg & co tror at om olja ikke tas opp og selges nå, så vil den ikke ha noen verdi når andre og/eller miljøvennlige kilder tas i bruk. Og at rike Norge dermed plutselig blir et fattig land?

Er det ikke også en viktig grunn at de norske regjeringene vil sikre USA en pålitelig oljetilgang, og for at amerikanske bilister skal få kjøre rundt med bensin til 4,9 kroner literen?

Jeg håper jeg kan komme tilbake med mer stoff om norske grunner til å ta opp olja nå.

Et viktig argument mot oljeboring, er jo rett og slett at vi ikke får noen nytte av oljeinntektene. De kan jo ikke brukes i Norge, men brukes til å opprettholde internasjonal finansspekulasjon, og i beste fall til litt infrastruktur i andre land. Ved en virkelig omfattende internasjonal krise vil alle våre oljeinntekter, investert i tall på papirer, forsvinne som dogg for sola. Hadde de vært investert i infrastruktur her i landet, hadde vi i det minste hatt noe igjen.

Det finnes altså svært mange andre viktigere argumenter mot oljeboring og mot oljeboring i Lofoten og Vesterålen enn faren for oljesøl. Men de er det vanskeligere å nå fram med. I stedet må en satse på risikoargumentet som for øyeblikket er opportunt å bruke. Det er trist, men også typisk for det offentlige ordskiftet.

Les ellers: Greenpeace, Norges Naturvernforbund, Natur og Ungdom og Facebookgruppa mot oljeboring i nord.

Profileringa av Rødt

Partiet Rødt har nylig avslutta sitt landsmøte (30.05.2010). Oppslutninga om partiet har ikke økt de siste åra. Navneskiftet ga ikke muligheter for et nytt medlems- og velgergrunnlag, og det har heller ikke den reelle økonomiske situasjonen med alvorlige økonomiske kriser internasjonalt, og norsk deltaking i imperialistiske kriger, gjort. Ikke en gang den regjeringspålagte høyredreininga av SV har gitt politisk spillerom for Rødt, eller rekruttering av misfornøyde SVere.

Landsmøtet av Rødt resulterte i en politisk massakre i det hele 8 av 12 i landsstyret blei skifta ut. Etter landsmøtet har Rødt framheva at 5 av de 12 lederne i partiet er under 30 år, og at partiet nå hadde fått en leder fra arbeiderklassen (Klassekampen og Rødts hjemmeside). Og nå har det blitt store muligheter for en bedre framtid for Rødt med et nytt og utvida velgergrunnlag?

Den nyvalgte lederen, Turid Thomassen, blei presentert som en fra arbeiderklassen, i motsetning til den avgåtte partilederen, siviløkonomen Torstein Dahle, oppvokst i blokkene på Lambertseter i Oslo. Kristin Clemet blei sitert på at hun kalte Dahle «borgerlig», mens Thomassen til det svarte :«Det er det ingen som kan komme å si om meg».

Arbeiderklassen er ikke definert i Rødts presentasjon av den nye ledelsen. Det er selvfølgelig flott at folk som har kjennskap til vanlige folk sine livsvilkår kommer inn i partiledelser og i styringa i samfunnet, og særlig er det viktig for Rødt. Thomassen var inntil valget som partileder førstekonsulent i avdeling for TV-utdanning og filmvitenskap ved Høgskolen i Lillehammer. Førstekonsulent er en stillingsbetegnelse jeg sjøl har hatt, og samtidig vært både organisert og tillitsvalgt i den samme forbundet som også Thomassen er tillitsvalgt i. Hadde jeg påstått å være fra arbeiderklassen i «hine hårde dager» med Thomassens arbeidsoppgaver, ville jeg bare blitt utsatt for forakt og hån av partimedlemmer som var industriarbeidere. Da var «arbeiderklasse» forbeholdt industriarbeidere og andre med tilsvarende arbeidsplasser.

Bakgrunn er ikke uviktig, det er faktisk viktig. Men en må ikke glemme at det ikke er sånn at de egenskaper som gjør en industriarbeider til en god industriarbeider, eller en kvinnelig saksbehandler i offentlig tjeneste dyktig, automatisk kan kvalifisere til å bli leder av et landsomfattende politisk parti. Gjennom den kunnskapstilegnelsen og praktiske og organisatoriske erfaringa som er nødvendig på vegen mot å komme i en posisjon der en kan være aktuell som partileder, mener jeg mye av arbeiderens opprinnelige røtter og verdier forsvinner, og må forsvinne, på vegen. Einar Gerhardsen var vegarbeider og blei statsminister, men det var ikke hans egenskaper som vegarbeider som gjorde han til ordfører, partileder og statsminister. Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard er ikke blitt partileder fordi hun var postbud. Det er ikke slik at den politiske samfunnsinnsikten og organisatoriske egenskaper automatisk kommer gjennom hendenes arbeid med maskiner, eller tastaturet, og gjør en fiks ferdig til å styre partier og staten.

Men ungdommen, da? Ungdom i flertall i ledelsen gir vel en lysende framtid? For det første er det slik at Rødt er et parti med medlemmer og et omland med det kommentatoren Aslak Bonde har kalt «politiske evighetsmaskiner». Jeg mener det er få partier, hvertfall så små, som har så mange medlemmer med lang erfaring, stor politisk innsikt og fortsatt høyt aktivitetsnivå, som Rødt. Og så er altså ingen av disse eldre kvalifisert til, eller har lyst til, å være en av lederne i Rødt? Jeg husker jeg reagerte på all opphaussinga av Aslak Sira Myhre som ble RV-leder som 24-åring. Valget av han blei framheva som et stort pluss for RV. Det viste det seg at det ikke var. Han ville rett og slett ikke være leder særlig lenge. Vervet blei bare et springbrett videre i en annen viktigere karriere, særlig etter at han ikke kom inn på Stortinget. Heller ikke uforståelig, det tar kanskje noen år før en kan vedkjenne seg at noe så slitsomt, og kanskje håpløst, som å bruke så mye tid døgnet rundt på som RV/Rødt, resten av livet, er noe en faktisk vil. — Torstein Dahle tok over, og var det så dumt, da?

En må ikke glemme at det ikke er tilfeldig hvor ungdommen slipper til. Verken i Arbeiderpartiet, Høyre eller Fremskrittspartiet er det mulig å få til et ungdomsflertall i partiledelsen. Det er det heller ikke i noen idrettsklubb av noen størrelse, eller i en lokal fagforening. Når så mange ungdommer kommer inn i partiledelsen i Rødt, er det derfor ikke et tegn på styrke, men det motsatte: at Rødts organisatoriske og politiske styrke er veldig svak. At vegen er åpen, fordi ingen andre vil kjempe om posisjonene. Jeg skreiv om det i min blogg 02.10.2009 (refusert innlegg i Klassekampen). Noen ser det som at ungdommen har fått innflytelse når politikere som unge Torgeir Micaelsen, rundt 30 år, har blitt tildelt vervet som leder av finanskomiteen i Stortinget. Poenget er at Micaelsen ikke har fått det vervet i kraft av egen styrke, at han har skaffet seg en politisk posisjon «det er umulig å komme utenom». Han har blitt tildelt jobben av andre i Ap som har funnet det passende å bruke han som sitt redskap i sin politikk. Mister de som har innsatt Micaelsen innflytelse, er dermed også Micaelsen ute av de innflytelsesrike.

Det finnes en del ungdommer, men det finnes vel en del eldre også?

Arbeiderklassen i dag stemmer først og fremst på Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Skal arbeiderklassen erobres, må det vel legges enda mer vekt på økonomisk politikk? Rødt og partiets medlemmer og sympatisører har gjort mye i pensjonskampen, og i tariffpolitikken. Og imot imperialistiske kriger. Men er det ikke slik at Rødt har blitt svært mye opptatt av individuelle rettighetskrav, akkurat som den intellektuelle middel- og overklassen er, slik som kampen for homofiles rettigheter, flyktninger og asylsøkere og religionsrettighetene til muslimer og andre religioner fra den 3. verden? Dette er vel de verdisakene som har kommet i sentrum når økonomisk politikk har blitt mindre viktig, og der Rødt har et motsatt syn enn arbeiderklassen? Ikke feil å støtte, men hvor viktig? Dette er vel ikke sakene som får arbeiderklassen til å vrake Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet og slutte opp om Rødts kandidater ved valgene? Heller ikke skjønner jeg politikken med å gi inntrykk av at løsninga på imperialismens utbytting av folk i den tredje verden er å la dem innvandre til Europa og Norge. Jeg har også problemer med å tro på Rødts miljøengasjement, det møter intern og ekstern motstand fra tradisjonell arbeiderklassepolitikk.

Slik som verden har blitt, beklager jeg at en politisk retning som Rødt ikke klarer å «finne seg sjæl» og bli et viktig politisk alternativ for folk flest i Norge i dag. Men det er kanskje heller ikke mulig?

Foto: Rødt nytt, fra Rødts nettside

Gratulerer Bergen!

I dag blir bybanen i Bergen åpnet - gratulerer! Det er et lite skritt i riktig retning, og jeg gratulerer dem som har klart å kjempe dette gjennom. Mitt nærmest ubetydelige bidrag var å få holde et foredrag 07.10.1991 i Bergens Sporveisfunksjonærers forening til støtte for bybanen. Noen måneder seinere ga jeg for øvrig et intervju til Bergens Tidende der jeg ga uttrykk for at jeg syntes synd på Bergen, fordi hele byen kom til å bli gjennombora og ødelagt av breie motorveger.

Men blir bybanen, en påstått kombinasjon av trikk og t-bane, et effektivt alternativ til bilkøer, eller bare et sosialt alternativ for dem som ikke har bil? Eksklusiv plass for bybanen i sentrum krever vel litt vel mye areal? Er tilrettelegging for privatbilbruk i sentrum fortsatt hovedsporet?

Og blir det sånn at med gjenopprettinga av bytrikken i Bergen, at trikker og trolleybusser igjen blir etablert i norske byer? Det var en stolt ordfører i Bergen, Harry Hansen, som gravla bytrikken 1965, som landets første by, og han sa at nedlegginga av trikken var et framtidsretta tiltak i tråd med Bergens tradisjoner. Framskrittet som alle skrøyt av på slutten av 1960-tallet, var ikke noe framskritt, verken økonomisk, miljømessig eller i forhold til effektiv transport. Det var ikke tilfeldig at bilindustrien kjøpte opp alle kollektivselskap i California, og la dem ned.

Men litt synd er det at en med utforminga av bybanetraseen ikke har klart å ta tilstrekkelig hensyn til syklistenes behov.

Foto fra Bybanens hjemmeside.

Kapitalismen, umoralsk eller logisk umulig?

«- Sådan är kapitalismen, otack är den armes lön», sang Fred Åkerström i sin versjon av danske Per Dichs dikt Kapitalismen. Av alle var det finansmannen Øystein Stray Spetalen som i Dagens Næringsliv på forsida 10.06.2010 «Varsler slutten for kapitalismen». Der pekte han på det faktum at 0,01 prosent av befolkninga i Vesten stikker av med hele gevinsten, og at det er middelklassen som igjen må betale det samme mindretallet for de finansødeleggelsene de har påført andre. Debatten har gått i DN seinere, men uten at jeg kan se at den har slått an i øvrige medier.

Dette er jo egentlig en debatt som burde vært initiert av både Klassekampen og Rødt, og gjerne SV. Rune Skarstein har reist den i «Økonomi på en annen måte», og Krugman med sin bok om finanskrisa i 2008. Men det har vel blitt sånn at det er umulig for kapitalismens kritikere å ta dette opp, uten fra dem som har vært betrakta som kapitalismens største tilhengere. Kapitalismens kritikere møtes bare av et samla politiker- og pressekorps med hån og hoderystende håpløshet, som når pressen møter systemkritikk. Men altså ikke på samme måten som når Spetalen, også kalt Spettis i Vålerenga-kretser, tar det opp. Da blir problemstillinga kommentert seriøst, om ikke akkurat applauderende, av respekterte maktpersoner som statsministeren, de i finansverdenen og andre rikssynsere. Men ut over Dagens Næringsliv, har ikke dette blitt en særlig omfattende diskusjon.

Slik jeg oppfatter Spetalen, er han altså opptatt av det urimelige i at alt overskuddet av samfunnets produktivitet går til en minoritet, at det er spekulantene som var årsak til krisa som støttes av statene gjennom enorme finansieringspakker, og at det nok en gang er middelklassen som må ta belastninga for kapitalismens havari. I tillegg vil han satse på mer realøkonomi, finansmekleren!

«Produksjonsprosessen framstår for kapitalisten bare som et uunngåelig mellomledd, som et nødvendig onde, for at han skal kunne tjene penger. Alle kapitalistiske nasjoner er derfor i perioder fanget av et feberaktig forsøk på å tjene penger uten å gå veien om produksjonsprosessen.» Karl Marx, Das Kapital. Sitert som et oppslag i Financial Times 18.10.2008.

Å spå kapitalismens død, er en velkjent øvelse blant sosialister og marxister. Marx blir ofte tatt til inntekt for påstanden om at kapitalismen er et umoralsk system. Det mente han muligens også. Men hans hovedpoeng var at han mente å kunne påvise at kapitalismen er et økonomisk system med slike innbygde motsetninger at det ikke kunne overleve til «evig tid», men før eller seinere må bryte sammen. Derfor hadde vel også Marx håpet at mange kunne ta avstand fra kapitalismen på dette grunnlaget, sjøl om de måtte mene at kapitalismen er et moralsk riktig system. I dette perspektivet er Spetalens kritikk interessant, som Paul Krugmans kritikk er det.

I et ekstranummer av tidsskriftet Rødt! har Peder Martin Lysestøl en artikkel om kapitalistiske kriser. Og han viser til at kampen mellom kapitalistene om omfordeling av merverdien skjedde med finanskapital. Omsetninga av derivater i USA økte fra 1 000 milliarder dollar i år 2000 til 20 000 milliarder dollar seks år seinere. «Så skjedde det som ingen politikere hadde forutsett: For første gang i kapitalismens historie er den økonomiske krisen så omfattende at den truer flere stater med konkurs.» Og politikernes og statenes løsning på dette er: Reduserte lønninger og reduserte offentlige ytelser. Sånn svekker de kapitalismens fundament enda mer.

Trøsten kan være som økonomiprofessor Steinar Holden har proklamert fra Blindern: Kapitalismen har ingen alternativer, derfor må oppgaven være å rette opp dens svakheter. (Min omskriving av hans ingress i DN 18.06.2010 side 3). Slik John M. Keynes, en sosialøkonom som nå står veldig svakt blant økonomer og politikere, foreslo å berge kapitalismen som system fra krisa i 1930-åra. Keynes ville overstyre kapitalismen ved å sørge for at folk fikk et minimum av kjøpekraft, og satse på offentlige tiltak som satte den økonomiske sirkulasjon i gang igjen. Kapitalistene satset heller på verdenskrig. Kapitalismens redningsmann Keynes blei etter hvert kapitalistenes skrekk og hån parallelt med økende finansspekulasjon.

Erfaringa er klar: Krisene kommer igjen og igjen, neste gang alltid mer omfattende og grunnleggende enn den forrige. Sjøl ikke verdenskriger som forsøk å løse kapitalismens motsigelser, har hjulpet. Lysestøl: «Knapt noen gang tidligere har Karl Marx sine teorier om motsetningene i kapitalismen vært tydeligere enn idag». Jeg er ingen ekspert på Marx, og han hadde vel neppe rett i alt han hevdet i Das Kapital, kan det være trygt å hevde. Men foreløpig er det mer og mer som tyder på at han har grunnleggende rett: at kapitalismen som system ikke kan overleve. Infløkte matematiske likninger fra Økonomisk institutt har ikke vært til annen økonomisk samfunnsnytte enn at likningsmakerne har fått sin gode lønn.

Spørsmålet er bare, slipper vi unna en ny(e) verdenskrig(er) før det irrasjonelle kapitalistiske system gis opp?

Bildet er tatt fra Rødt! nr 2A 2010, side 17.