Sanner – hvem kan velge mellom trygd og arbeid? Virkelighetsfjerne statsbyråkrater på Stortinget!

Jeg hørte i dag Høyres nestleder Jan Tore Sanner i Dagsnytt 18 som i debatten med SV om muligheten for å øke skattene til fellesskapet, sa at om det blei høyere skatt, så ville resultatet bli at det vil lønne seg så lite å jobbe at folk heller ville velge å gå over på trygd. «Velge å gå over på trygd?» Hallo? Hvilken verden lever Sanner i? Omgås han bare nullskattytere og snyltere som eiendomsmeklere og børsspekulanter? Det er åpenbart at Jan Tore Sanner aldri har sagt fra til Nav at han heller vil ha trygd enn å jobbe. Da ville han møtt en verden han bevisst påstår ikke finnes. Du vil ikke kunne si fra at du vil ha trygd, Sanner! Du må gjennom en lang, tungvind og for mange en nedverdigende prosess for å få en slik ytelse, Sanner. Kanskje ikke for å få sjukepenger, hvertfall ikke hvis du er en sterkt pressa politiker som tyr til sjukmelding der andre må gå på jobb, men hvis du vil ha attføringshjelp eller uførepensjon for en tidsbegrensa lang periode eller fram til alderspensjonen, ikke klarer å jobbe lenger, da er det meget vanskelig, Sanner. Hvis du ikke mener å frata folk retten til alderspensjon ved oppnådd pensjonsalder, da?

Jeg må si jeg har problemer med å forstå at det går an å være så grunnleggende kunnskapsløs om et så sentralt politikkområde, folketrygdloven, et område han åpenbart som en av landets ledende politikere burde ha grunnleggende kjennskap til.

Sanner bekrefter dessverre inntrykket av stortingspolitikerne som en samling svært kunnskapsløse, fordomsfulle og anti-sosiale og reaksjonære politikere. På lørdag kom det fram i en undersøkelse i Dagbladet at hele seks av ti stortingspolitikere mente det var altfor lett å få sjukmelding. Bygger de det på noen fakta og undersøkelser av at det bare er å melde seg sjuk? Nei. Hvor har stortingspolitikerne meningene sine fra?

Det er all grunn til å se nærmere på rekrutteringa til Stortinget. Jeg har tidligere skrivi at Arbeiderpartiets stortingsrepresentanter skvalper over av ensidig markedsliberalistisk kåte politikere. Holdninga deres til sjukelønnsordninga på lørdag er en bekreftelse på dette. Hele 32 av Aps 64 representanter svarte ja på at det er for lett å bli sjukmeldt, altså halvparten av LOs valgstøtte bare har lite til overs for LOs standpunkt. Det er nok som Gerd-Liv Valla sa på Dagsrevyen i dag, at i bånn ligger Sandmanns-utvalgets innstilling om redusert sjukelønn.

Men øverst troner Jan Tore Sanner i en kunnskapsløs påstand om at det bare er å forsyne seg av trygd hvis du ikke vil jobbe. — At det går an! Rett og slett utrolig, og rett og slett opprørende.

«Valganalytiker» gjentar feil

Det er mange måter å tigge seg penger på. Den konservative Minerva-sympatisøren Svein Tore Marthisen prøver å slå seg fram som «valganalytiker» i konkurranse med blant andre Bernt Aardal og Frank Aarebrot — og i motstrid med dem. Marthinsen har sluppet til i blant andre Drammens Tidende med sine vurderinger. Etter siste stortingsvalg hadde han ei stor tid da han sammen med Kristin Clemet hevdet at det var et flertall av velgere bak de ikke-«sosialistiske» partiene i forhold til velgerne bak de tre rød-grønne partiene. Poenget med dette er at han da må se bort fra alle de velgerne som ikke stemte på noen av disse 7 nevnte partiene, blant dem Rødts 35 000 velgere. Og at de fire partiene han og Clemet mente fikk flertallet, klart og tydelig sa at de ikke ville utgjøre et regjeringsalternativ! Og for det tredje: Legger vi sammen alle de som stemte på alle partiene som stilte til valg, og hvertfall dem som fikk mer enn 1000 stemmer på landsplan, og legger til grunn hvilken regjering disse sa de ville stemme på om de ble representert på Stortinget, er det høyst sannsynlig at det stod flest velgere bak den rød-grønne regjeringa.

Nå veit vi jo at dette blei det formelle resultatet, så Marthinsen er bare ute etter å svekke regjeringass legitimitet. Det hadde vært fullt mulig for han å diskutere og foreslå andre valgordninger enn å knytte dette til at regjeringa ikke har velgernes oppslutning. Dette forsøket fra Mathinsen på svekkinga av regjeringa er jo heller ikke annet enn å gjøre seg populær blant høyreorienterte partier.

Men han velger en bløff for å presentere og argumentere for en mer rettferdig valgordning. Han gjentar den i sitt svar til meg i Klassekampen ved å fortsette å utelukke velgere som ikke stemte på kandidatene som ble valgt inn på Stortinget.

En bedre valgordning er det selvfølgelig behov for. Hvis en kan løse problemet med distriktsrepresentasjon ser jeg ingenting i vegen for at hele landet kan sees på som én valgkrets. Det vil si at alle som partier som får 0,59 % oppslutning på landsbasis får ett stortingsmandat (100 % divert på 169 repr). Sånn som valgordninga faktisk er i Israel.

Klassekampen valgte å avslutte en debatt, og jeg gjorde ikke noe forsøk på å omgjøre den beslutninga.

Her er mitt innlegg i Klassekampen 5. januar 2010:

Marthinsen: Ikke «valganalytiker»

Den høyreorienterte sympatisøren av Minerva, Svein Tore Marthinsen, er i Klassekampen 2. januar tilbudt en kommentatorrolle til regjeringa Stoltenbergs framtidsutsikter, som «valganalytiker». Jeg har ingen kommentarer til at Klassekampen finner det viktig å videreformidle hans synspunkter. Men jeg reagerer sterkt på den helt feilaktige framstillinga av Marthinsen som «valganalytiker». Han viste i sine høyrekommentarer til valget, for øvrig helt identiske med Kristin Clemets feilaktige valganalyser, at han mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning og konsekvensen av alternativene til den. Hvis ikke er han så subjektiv at han velger å se bort fra dem. Et samla korps av valganalytikere med professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, i spissen (se hans hjemmeside), og blant annet med innlegg av stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Jupskås i Dagbladet 22.10.2009, viste at enhver aktuell valgordning i 2009 ville gitt rødgrønt flertall. Marthinsens «analytiske» konklusjon at det var valgordninga på tross av velgernes oppslutning som ga det resultatet han fortviler over, lar seg rett og slett ikke dokumentere. Marthinsen er blant annet så demokratisk at han nuller ut alle de velgerne som stemte på partier som ikke fikk mandater, som for eksempel alle Rødts 35 000 velgere! Denne nullinga av Rødt-velgere må da være en «højdare» for Klassekampens lesere? Se også mitt motinnlegg til hans bløff i en kronikk i Drammens Tidende.

Jeg håper jeg slipper å se den reaksjonære og tilslørende Marthinsen forfremma til «valganalytiker» i Klassekampen en gang til.

Og her er Marthinsens svar i Klassekampen 8. januar 2010:

Valganalytikerens radikale svar

I en artikkel (02.01) i Klassekampen om regjeringens framtidsutsikter, ble jeg titulert valganalytiker. Det har forvoldt studenten Ove Bengt Berg et betydelig innslag av besvær. I et innlegg (05.01.) mener han tittelen er helt feilaktig fordi jeg, tross flere års valgstudier og leverandør av valganalyser og prognoser til en rekke ulike medier, angivelig ”mangler helt grunnleggende kunnskaper om norsk valgordning”. Berg liker åpenbart ikke at jeg i ulike sammenhenger har pekt på det faktum at Stortingets fire opposisjonspartier Høyre, Frp, KrF og Venstre ved valget fikk 50 000 flere stemmer enn de tre regjeringspartiene Ap, SV og Sp, men at de rødgrønne p.g.a. valgsystemet fikk et flertall av mandatene.

Jeg ønsker en vesentlig mer proporsjonal og rettferdig valgordning som tar det utmerkede demokratiske prinsippet om ”en velger, en stemme, en verdi” mer på reelt alvor. I stedet for dagens skjeve system hvor en stemme på et lite parti (som Rødt) teller mye mindre enn en stemme på et stort parti (som Ap). Og en stemme i et stort fylke (som Nord-Trøndelag) teller mer enn en stemme i et lite fylke (som Vestfold). Med et helt proporsjonalt system ville valgutfallet vært et helt annet. Det vet både Bernt Aardal, Ove Bengt Berg og jeg. Regjeringen hadde mistet sitt konstruerte flertall. Mens Rødt ville kommet inn med to mandater. Berg mener jeg er reaksjonær. Jeg mener tvert i mot at dette synet på valgordningen er radikalt og framtidsrettet, og jeg tror tiden jobber for det.

Gullaug — urealistisk og feil

Følgende innlegg står på trykk i dagens utgave av Drammens Tidende:

Kommunalsjefen i Lier, Bjørn Harry Støle, påstår i sin kronikk i DT 5. januar at «Innholdet er viktigere enn plassering for nytt sykehus i Vestre Viken». Men dette tar han ikke på alvor. Ansatt som er han er for å skaffe mest mulig økonomisk virksomhet til sin egen kommune, argumenterer han ensidig med lokalisering til sin kommune. Dermed underslår også han at hver eneste kvadratmeter som er foreslått bygd på Gullaug kan plasseres i Drammen sentrum, til og med med de samme bygningene!

Jeg personlig har verken noe imot økonomisk virksomhet i Lier og er heller ingen særlig stor drammenspatriot. Jeg er opptatt av hvordan et helsetilbud kan løses best mulig i forhold til de tjenestene helsetilbudet skal tilby befolkninga, og de menneskene som skal jobbe der og være pasienter og besøkende. Da er selvfølgelig avstanden fra der folk bor viktig. Men viktigst for meg er hensynet til miljøet, og en av de største miljøtruslene er alt for mye reising og for lang reising. Å legge sykehuset til Lier innebærer fortsatt arealspredning, og det er det som vi nå må slutte med. Og er det noen kommuner i Norge som ikke har forstått det miljøskadelige med arealspredning, og som arbeider mot fortetting, så er det jo Lier, kommunen Støle er sjef i. Jf kjøpesenterutbygginga på Tranby, ikke polutsalg i Lier«byen» m.m.

Av de omleggingene som må til for å gi vårt bidrag til redusert temperaturstigning på jordkloden, er fortsatt lokalisering i Drammen for sykehuset både det minst belastende og det mest virkningsfulle vi kan bidra med.

Det er dessuten ikke riktig som Støle skriver at det er viktig at det psykiatriske behandlingstilbudet må knyttes nært til det somatiske. Det er nå svært omstridt i helsesektoren, og det er ikke sikkert at Vestre Viken vil foreslå det. Men Drammen har plass til også dette behandlingstilbudet!

At mange kan være oppgitt over de fortsatte diskusjonene om plasseringa, er forståelig. Men det sier noe om det feilaktige med forsøket på å flytte sykehuset ut av et miljøvennlig sentrum. Å bygge nytt i Drammen kan skje både raskere og mye billigere enn ved å bruke sykehuset som en brekkstang for enda større arealspredning i Lier. Fornyelsen og utbedringa i Drammen kan begynne i morgen!

Ove Bengt Berg
Bevar og forny sykehuset i Drammen

Tog i Norge : Høstet som sådd

Jeg ser at dette innlegget er ofte lest, fortsatt den dag i dag. Derfor vil jeg bare presisere at det jeg da skreiv om signalanlegget på Skøyen, stemte da. Men at det i dag, kanskje enten sommeren 2010 eventuelt 2011, er satt i stand slik det burde vært satt i stand fra første dag det ble montert. Innlegget i opprinnelig form blir derfor stående som tidligere:

Samferdselsdepartementets statssekretær Lahnstein innrømmer villig at også politikerne har ansvaret for at toget ikke fungerer. I dag som følge av en brann i en tunnell, i går som følge av en teknisk feil med et tog fra Trondheim til Oslo som bare rakk til Otta. KrFs Hareide, leder i Stortingets transportkomite, mener at det ikke er holdbart.

Jeg lurer alvorlig på hvorfor maktpersoner som Lahnstein og Hareide sier dette. De har begge i årevis hatt mulighet til å gjøre noe med dette. Men har ikke gjort noe i nærheten av nok. Selvfølgelig fordi det ikke er politisk mulig å satse på tog i Norge. Det finnes ingen sterke organisasjoner, politikere, partier eller medier som er for toget. Alle er i stedet for flere og flere nye fire-felts motorveger. Der finnes den politiske, økonomiske og organisatoriske støtten. Lahnstein og Hareide bløffer og er falske når de sier at de vil gå inn for tog. Og de veit at de bløffer og at det ikke er mulig å satse på noe annet enn privatbilisme. Hvis ikke de gjør det, blir det kanskje opptøyer og revolusjon i Norge!

Hvorfor sier de da så mye positivt om toget? Lahnstein har til og med uttalt seg positivt om sykkelsatsing. Men hans uttalelser og ord for sykkel er motbydelig uærlige, fordi han ikke gjør noe med verken penger eller tiltak for sykkel.

Arbeiderpartiets tidligere partisekretær Martin Kolberg skryter av at han kjører bil til Stortinget fra Lier. Tog er for han utenkelig og det eneste som teller er tilrettelegging for mer bilkjøring! Snakk om miljøfrik! Lottospørsmålet: Er den tidligere partisekretæren i DnA den eneste i partiet som mener dette?

Når det gjelder toget mener jeg det verste ikke er disse aktuelle enkeltulykkene. Det beste symbolet på at tog ikke er et satsingsmiddel, og jeg vil si: Ikke fra noen politiker overhodet som har sete på Stortinget, det er at signalanlegget fra Skøyen stasjon til Oslo S ennå ikke fungerer. Siden det blei åpna sida tidlig på 2000-tallet, har det aldri fungert. Dette burde være ekstremt pinlig; politisk, økonomisk og teknisk. Både direktøren for Jernbaneverket og NSB burde forlengst vært skifta ut fordi dette signalanlegget ikke fungerer. En statsråd som tar tog og transport på alvor i Oslo, ville selvfølgelig innkalt til faste ukentlige møter, med minst ett møte i uka, — ikke for å diskutere utviklinga av signalanlegget — men for å diskutere etableringa av signalanlegget. Men av en eller annen grunn skal en samferdselsminister i Norge komme fra de minst befolka områdene i Norge, og de viser og er vel fornøyd med at de forstår lite av storbyenes problemer. Mens statsråden burde ta grep om signalanlegget, må det midlertidig etableres et manuelt signalanlegg med mennesker som varsler med flagg for hver hundrede meter at toget kan kjøre gjennom tunnelen. Det er nødvendig for togtrafikken i Oslo-området — og setter hjelpesløsheten og tilbakeliggenheten i norsk togstatus i sitt rette perspektiv.

Kollektivtrafikk er dessuten ikke noe politisk mål for noe parti av betydning; det er et reint sosialt hjelpetiltak for de fattige billøse.

Da kan vel like godt toget avvikles i Norge? Hvorfor skal folk med inntekter under 500 000 kunne forlange å reise hvis de ikke vil kjøre bil? For å si det som enhver stortingspolitiker egentlig mener?

DDR og Romania — førte Vestens politikk i dag

Kanskje burde jeg i dag ha skrivi om Palestina, men jeg venter, likevel blir det litt Israel-aktuelt:

Når det «det store vi» igjen skal vise sin samstemmige mening, er det to oppløste stater som dras fram som verstinger, DDR (Øst-Tyskland) og Ceausescus Romania (foruten de eksisterende Nord-Korea og Iran og Somalia, da).

Men det skjønner jeg ikke helt. DDR er for de fleste idrettsledere verden over idealstaten når det gjelder idrett. Ikke det med doping, kanskje. Men med så tidlig som mulig intensiv og spesialisert trening. Som i Norge, framført av vår tidligere toppidrettssjef, Bjørge Stensbøl. DDR var tross sine skarve 17 millioner verdens beste idrettsnasjon, også når en ser bort fra det som de dreiv med av doping. Faktisk en idealstat for idrettsledere den dag i dag. Og som Rune Slagstad sier det sin bok (Sporten) side 688: «…i en retorikk som kan sies av være en postmoderne, BI-fisert variant av det som en gang var en sportslig DDR-ideologi:…»

Videre bygde DDR en mur, i Berlin. Det er jo sånn Vesten også vil ha det, i Palestina (Jerusalem) i dag. De aksepterer også denne muren da de ikke gjør noe for å ta den ned. Så DDR gikk foran og viste veg! Hvorfor roses ikke DDR for disse to grunnleggende vestlige politiske idealene?

Romania, da? Jo, de har også to fortrinn som de markedsliberalistiske krigshisserne burde rose Romanias diktator Ceauşescu for.

Først noe som ikke regnes med: Ceauşescu ble tildelt den norske St. Olavs orden, sånn som for eksempel en av våre krigførende statsministre, Kjell Magne Bondevik (men for Ceauşescus del trakk kong Olav V den tilbake i 1989 (post mortem?)). Ceauşescu unnlot å støtte den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan 1979, og Romania under han var ikke med på den sovjetiske og østeuropeiske boikotten av OL i Los Angeles 1984 og han støttet opp om Israel. Men andre fortrinn 1: Han gikk inn for rask nedbetaling av utenlandsgjelda for å tilfredsstille de internasjonale bankene. Samtidig ønska han å sikre sitt lands økonomiske uavhengighet. Det førte til minsket import og forsert eksport, noe som kraftig forverra levekåra for innbyggerne i 1980-årene. Rasjonering av mange varer blei innført, husoppvarminga om vinteren var minimal, fjernsynet sendte bare et par timer hver dag, restaurantene stengte tidlig og elektrisitet bare noen timer i døgnet til folks boliger. Men han betalte tilbake låna punktlig, ikke sant? Dette var vel markedsliberalistiske reformer god som noen?

Hovedsak 2: Ikke bare var Romania under Ceauşescu en lydig kreditor. Han gjennomførte noe alle kristne og særlig paven burde skamrose han for. Fullstendig forbud mot abort, og streng straff for det: Abort for kvinner under førti, om de hadde mindre enn fire barn, ble forbudt fra 1966, hevet til førtifem år i 1986. I 1984 ble minimum giftealder for kvinner satt ned til femten år. For å hindre illegale aborter ble det innført tvungen månedlig underlivsundersøkelse av alle kvinner i fruktbar alder. Abort kunne bare innvilges i nærvær av en representant for partiet. Er det ikke dette paven, amerikanske abortmotstandere og sikkert mange kristne også i Norge drømmer om? Mens de kristnes begrunnelse for abortmotstand er å straffe kvinner, og bare dem, for usedelig oppførsel, så var nok ikke det Ceauşescu formål, men praksis er viktigere enn hensikt. Fram mot år 2000 gikk en fjerdedel av budsjettet i en av de rumenske byenes fattige bydeler til å sørge for forlatte, underernærte og syke barn. — Er det noen sak jeg er glad for at Anne Enger (tidl Lahnstein) og englenes talskvinne og nr 2 i arverekkefølgen som Norges monark, Märtha Louise, tapte, så er det kampen mot selvbestemt abort. — Så lenge det varer…

To markante stater, utskjelte, men de førte jo til dels en politikk som er svært populær i dag blant verdens mektigste enkeltpersoner, organisasjoner og blant flertallet av verdens mektigste stater.

— Så jeg kan ikke forstå at forakten mot DDR og Ceauşescus Romania er ekte når viktige deler av disse statenes politikk er vestmaktenes ideal.

Jubel for nok et sykkelhinder og hindring av billøses reisemuligheter — og 60 % bilvekst!

På Dagsrevyen i går så jeg en overstrømmende lykkelig vegdirektør Terje Moe Gustavsen åpne den 5779 meter lange «Atlanterhavstunnelen» på Nordmøre mellom Averøy og Kristiansund. Av mange kalt en «milepæl» i norsk samferdselshistorie.

Bortsett fra en tunnell i Lofoten, betyr såkalt fergefri forbindelse at sykkelmulighetene forbys. Bildet viser at en ikke gadd legge til rette for sykkel.

I tillegg er det for finansieringa av denne tunnelen forutsatt hele 60 % trafikkvekst i biltrafikken mellom Averøy og Kristiansund! Kanskje lokalpolitikerne på Nordmøre var en av de sabotørene på København-konferansen som Erik Solheim omtalte?

Det omtales som en lettelse at en slipper å ta ferge som gikk sjelden og ikke om natta. Men det hadde selvfølgelig vært billigere, like greit og mye mer miljøvennlig om en hadde latt ikke bare en, men to ferger gå kontinuerlig – og med gratis servering- enn å bygge denne tunnelen.

Det er ikke bare på Nordmøre vegdirektøren fjerner sykkelmuligheter. I Oslo og andre byer er vegdirektørens, og rikspolitisjef Killengrens, underordna de viktigste aktørene som hindrer tilrettelegging for sykling, sammen med handlingslamma politikere. Sjøl når det er nok penger!

Og det er ikke bare sykkeltilbudet som blir fjerna. Det er alt lagt ut protestlister mot det dårlige busstilbudet gjennom tunnelen. Nok et eksempel på at tunneller betyr innskrenking av reisetilbudet for alle dem som ikke har eller ikke vil bruke bil.

Men nå blir det hvertfall enklere å få med seg flyttelasset fra Averøy og inn til Kristiansund og andre større byer? Og kanskje kan tunnellen bli en tumleplass for rastløs og fartshungrig ungdom?

København-fiaskoen: Hvor uventa, og hvor ille for lokal handling?

Jeg ser at mange, nasjonalt fra statsminister, miljøvernminister og miljøorganisasjonene er svært skuffa over den manglende forpliktende avtalen etter konferansen i København. Kanskje bør jeg være enig i denne konklusjonen, og kanskje er jeg det.

Men:

Kan det egentlig være uventa? Kyoto-avtalen har jo tross alt vært en nullitet, totalt verdiløs om aldri så juridisk bindende. For klimagassutslippene har økt etter at denne avtalen blei inngått. Formålet var vel egentlig bare å sikre de rike landa muligheten til fortsatt å kunne slippe ut klimagasser og ellers bare fortsette som før.

Uventa kan det ikke være. Det er for det første ikke noe folkekrav å legge om til en mer miljøvennlig politikk, verken i Norge, i Europa, i USA eller ellers i verden. Demonstrantene i København representerer ikke noen sterk opinion. De politiske lederne styrer bl. a. på oljeindustriens og bilnæringas premisser. Står politikere og statslederne opp mot slike mektige næringer, sørger mediene for at de er ferdige som politikere. Det er ok at politikerne snakker pent om økt sykkelbruk, om tog og mer kollektivbruk, men bare så lenge de fortsetter med å legge til rette for økt bilbruk og ikke gjør sine ord om til handling.

Det finnes ikke ett saklig eller trafikkfaglig basert argument, eller erfaring fra noen steder i verden, for at det skal bli redusert klimagassutslipp og mindre biltrafikk ved å utvide tiltak som E-18 fra Asker til Oslo. Men det er et samstemmig ønske fra alle ansvarlige politikere, inkludert SV i Oslo og Akershus, om at økt bilkjøring til Oslo for landets rikeste menn er et avgjørende og udiskutabelt tiltak. Og det ville selvfølgelig også ha blitt gjennomført om statslederne i København hadde blitt enig om en forpliktende avtale om reduserte klimagassutslipp i Oslo.

Så hva er forskjellen? Ingen politikere i Norge; statsminister, miljøvernminister eller opposisjonspolitikere, har så mye som antyda muligheten for tiltak som vi veit hadde redusere den svært så miljøskadelige og økende bilbruken.

Så: Hva er tapt med manglende København-avtale?