«Valganalytiker» i Drammens Tidende bløffer

Det går som en løpeild fra de høyreorienterte propagandistene at det er 50 000 flere velgere som vil ha en «borgerlig» regjering enn den gjenvalgte rød-grønne regjeringa. Sist ute var en som kaller seg statsviter og valganalytiker, Svein Tore Marthinsen, som i en kronikk i Drammens Tidende lørdag 10.10.2009 kom med sin feilaktige påstand. Jeg har i dag på trykk følgende innlegg i avisa:

Svein Tore Marthinsen presenterer seg som statsviter og valganalytiker i lørdagens DT, og hevder der blant annet: «til tross for at de borgerlige opposisjonspartiene fikk 50.000 flere stemmer» enn den fortsatte rødgrønne regjeringa. Men dette ikke er riktig. Professor i statsvitenskap, Bernt Aardal, har tilbakevist at det er valgordninga som gjorde at vi fikk en rødgrønn regjering. Stipendiat i statsvitenskap, Anders Ravik Jupskås, skriver i Dagbladet 22.09.09: Stemmene fra Rødt, NKP og Miljøpartiet de grønne sammen med stemmene fra Ap, SV og Sp fikk en oppslutning fra 1 339 977 nordmenn. Alle disse støtter en rød-grønn regjering. De som stemmer på den regjeringa som Marthisen hevder at har flere nordmenn bak seg, pluss stemmene til DLF; Kristent Samlingsparti og Demokratene, får til sammen 1 337 368. 2 609 flere av velgerne har stemt på partier som sa de ville støtte den nåværende gjenvalgte regjeringa, Marthinsen! Det som gjenstår, peker Jupskås på, er Kystpartiets 5 343 stemmer. Ville Kystpartiet ha stemt på en regjering leda av Solberg, Jensen eller Stoltenberg? Det vil Kystpartiet ikke svare på. Det er uansett helt feil som Marthinsen påstår, at 50 000 flere velgere vil ha en «borgerlig regjering».

For å få påstanden sin til å stemme må Marthinsen se bort fra alle de stemmene som ikke står bak de representantene som ble valgt inn. Altså i demokratiets navn å nulle ut stemmene fra disse velgerne. En politisk holdning som er akseptabel i Marthisens høyreorienterte Minerva-kretser?

Marthinsen viser at han under merkelappen «statsviter» og «valganalytiker» lar seg styre av sine egne politiske sympatier — helt i strid med fakta.

Stortingets svekka rolle

Stortinget er for mange symbolet på demokratiet, der folket velger sine representanter som så til enhver tid skal velge den regjeringa som skal styre landet til neste valg. Slik er det jo selvfølgelig ikke. Mange vil betrakte det som udemokratisk i dag hvis Stortinget og regjeringa ikke tok hensyn til innspill fra enkeltpersoner og organisasjonene. Som Stein Rokkan skreiv alt i 1966: «Stemmer teller, men ressurser avgjør». Kanskje det er sånn at en kan si at folkeviljen og demokratiet ikke bestemmes gjennom valg og Stortinget, men gjennom den daglige løpende politiske kampen i samspill med de sterkeste samfunnsaktørene. Denne sannheten vil selvfølgelig ødelegge illusjonen hos mange, men sånn er det jo ofte med sannheter.

Stortingets rolle som et eget suverent organ med sitt eget indre liv er nå i det siste redusert i samsvar med denne politiske realiteten. Tidligere var det slik at den som skulle bli stortingspresident var den som hadde sittet lengst i Stortinget for det største partiet. En kunne heller ikke gå rett i lederverv i Stortinget. Det ble det slutt med alt i forrige periode da Ap-ledelsen løste problemet Jagland med å gi han stillingen som stortingspresident. (Seinere er problemet Jagland forsøkt løst med en rekke andre ulike verv…).

Dag Terje Andersen er nå valgt til stortingspresident. Han har vært valgt inn på Stortinget tre ganger inkludert årets valg, men har bare sittet 4 år på Stortinget som valgt representant. I år ble Helga Pedersen valgt som stortingsrepresentant for første gang, og går deretter rett inn i rollen som parlamentarisk leder for Stortingets største partigruppe. Nestlederen i Arbeiderpartiets store gruppe er også nyvalgt, Martin Kolberg. Og på sin andre periode begynner Arbeiderpartiets Torgeir Michaelsen som leder av finanskomiteen! Så mange dyktige stortingsrepresentanter som Ap har hatt i så mange år, men likevel er de ikke så kvalifisert som de nye og nylig valgte! — Audun Lysbakken, SV, begynner sin andre periode som stortingsrepresentant, og går inn som leder av SVs gruppe på 11 personer.

Mange av disse personene har åpenbart allsidig politisk erfaring. Det er ikke poenget, men at det ikke lenger er noe som skiller Stortinget ut fra andre politiske institusjoner. Stortinget krever ikke lenger en egen erfaring og kjennskap til Stortingets arbeidsmåter og «kultur» for å kunne innta lederstillingene der. Stortinget er ikke lenger noe særegent politisk organ. Stortingets «makt» og betydning er åpenbart svekka — og har vært det lenge. Men det blir i gjort svært tydelig nå med de siste valgene av Stortingets fremste tillitsvalgte.

Også når det gjelder Stortinget kan vi se at elitens sirkulasjon har overtatt, jf sluttrapporten fra Makt- og demokratiutredningen, Makt og demokrati, NOU 2003:19, side 60. Som det også heter der, når all samfunnsmessig sirkulasjon av personlige verv inkluderes: «Elitesirkulasjon og nettverk av beslutningstakere er institusjonalisering av personlig makt, med økte muligheter for gjensidige tjenester».

Bildet er fra www.stortinget.no

Nobels fredspris til Obama: Latterlig, meningsløst og useriøst!

Tildelinga av fredsprisen til den sittende amerikanske presidenten er latterlig, meningsløs, uforståelig og rett og slett useriøs. Presidenten har altså innehatt vervet under ett år. Hva får han den for? Valgkampanjen sin på Facebook? For inndragninga av våpen i USA? For opprustinga i Afghanistan? For underkastelsen av Israel, etter på toppen av det hele gitt den arabiske befolkninga inntrykk av å ville gjøre noe for ett av verdens mest undertrykte og fordrevne folk, palestinerne?

Det er utrolig at komiteen ikke møter en samla storm av protester for denne meningsløse tildelinga. I høyden ikke annet enn typisk Jagland-smisk. Tildelinga går inn i rekka av pro-vestlige og pro-imperialistiske tildelinger der Mahatma Gandhi ikke står på lista over prisvinnere. Prisen til Carl von Ossietzky, som Hitler tok livet av, står som en enslig høydare. Kanskje han skulle ønske at han ikke kom på denne blodige fredsprislista?

Gjennomføringskraft og realpolitikk? Begrunnelsen for prisen iflg Jagland skal være støtte til det som Obama har sagt at han vil gjennomføre, altså for å gi ham gjennomføringskraft. Det spørs om ikke Nobel-komitteen her har gitt seg en vel stor innflytelse. Tror de Israel-lobbyen i USA lar seg overbevise, eller Israels statsminister Netanyaho? Realpolitisk er det ikke Nobelkomiteen som styrer verden, eller bidrar til å endre den. Naiv visste vi at Jagland var, nå drar han hele Nobelkomiteen med seg. — Ser vi her et eksempel på norsk stormannsgalskap og et urealistisk selvbilde, en moderne Peer Gynt?

Andre meninger:

Fornuftig fra Hege Ulstein i Dagsavisen

Ukritisk i Aftenposten

Halvor Elvik i Dagbladet har en diffus kommentar

Klassekampens Henriksen og Horn

Torstein Dahle, leder i Rødt

Michael Moore, filmskaper

Hanssen abdiserer fra politikken

Bjarne Håkon Hanssen, en av regjeringas tilsynelatende mest innflytelsesrike medlemmer, føler seg ikke nok «dedikert» til å jobbe videre. Han trekker seg tilbake fra politisk arbeid.

At så sentrale regjeringsmedlemmer trekker seg tilbake fra en av samfunnets kommandoposter der han kan utøve politikk og drive iverksetting, er i seg sjøl interessant. Det er selvfølgelig riktig å gi seg hvis en er tom. Men Hanssen vil jobbe med noe annet, i «det private». Jeg tenker på da en av mine tidligere sjefer, trygdedirektør Dagfinn Høybråten, som trakk seg fra trygdedirektørjobben fordi han heller prioriterte å «være med i landets ledelse», ta plass ved Kongens bord i regjeringa. Hanssen prioriterer altså bort å være med i styringa av landet.

Er ikke Hanssens politiske abdikasjon og prioritering av andre oppgaver enn å være med å styre landet, et uttrykk for politikkens retrett? At politisk arbeid ikke er så viktig lenger? Det er riktignok politikerne som har fulgt Carl I. Hagens kamp for å frata politikerne, folkets representanter, makt. Og dermed frata folket makt. At en statsråd ikke synes at statsledelse er viktig lenger, er jo egentlig ganske oppsiktsvekkende.

Hanssens avgang er også en begreftelse av det som blir hevda i den siste maktutredninga, Makt og demokrati, NOU 2003:19. Der heter det bl a på side 60: «…formes det ikke lenger en alternativ elite gjennom arbeiderbevegelsen. Ledere i Arbeiderpartiet inngår ofte i samme form for elitesirkulasjon som politikere i andre partier, med pendling mellom politikk, næringslivsledelse, informasjons- og lobbyvirksomhet. Slik elitesirkulasjon har økt med «selskapiseringen» — fristilling og markedsretting — av offentlig verk».

Det Hanssens avgang kan være et interessant tegn i tida på, er viktigere enn å vurdere hans politiske virke. Men selvfølgelig også det. Først og fremst løper Hanssen fra «halvgjorte jobber», som Ukeavisen Ledelse skriver. Pensjonsnedskjæringene, som vel egentlig først og fremst er Stoltenbergs personlige politiske livsverk, er ennå ikke fullbrakt. Nav-reformen, med en helt feilaktig begrunnelse — ytterst få gikk fra svingdør til svingdør — er ikke på langt nær brakt inn i et tilfredsstillende spor. Og samhandlingsreformen er bare lagt fram, ikke påbegynt. Anders Todal Jensen, professor ved NTNU i Trondheim, Institutt for sosiologi og statsvitenskap, sier det sånn til Ukeavisen Ledelse i dag: «Politikk handler faktisk om mer enn å bestemme ting, det handler om å lande sakene og få dem gjennomført». Og der sviktet Hanssen.

Hanssen er ikke mannen som har stått fram med de sosiale rettferdsambisjonene og nye sosiale omfordelingsreformer. Han er mannen for utgiftsreduksjoner og nedskjæringer. I og for seg ikke galt, men de politiske ambisjonene hans er i strid med arbeiderbevegelsens mer enn hundreårige tradisjoner. Noe han trives veldig godt med. Striden med LO-leder Valla er viktigere og mer prinsipiell enn han prøver å gi inntrykk av. Min uerbødige påstand er at den unge Hanssen i dag ikke ville meldt seg inn i Arbeiderpartiet, men i Fremskrittspartiet. Kanskje følte han seg utilpass med å være rundt samme regjeringsbord som Senterpartiet og SV, enda så milde og svake de er?

Perspektivløs regjeringserklæring satser på mer bilbruk

Det er de store idealene som «rører menneskenes sjel», skaper entusiasme og politisk engasjement. Men entusiasme er et fremmedord for den markedsliberalistiske sosialøkonomen Stoltenberg, en konserndirektør feilplassert som statsminister.

Regjeringas svar på miljø og klima er mer bilkjøring, og finanssvaret er også mer bilkjøring.

I regjeringas erklæring står det under samferdsel på side 42: «I byer og bynære områder betyr det en styrking av vegnettet og jernbanen og en styrking av fylkeskommunenes mulighet til å bygge ut kollektivtrafikken, herunder bybane». Jeg vil likevel framheve det aller første kravet for regjeringa for «byer og bynære områder»: «en styrking av vegnettet». En styrking av vegnettet er både et politisk signal og reell beslutning om å satse på økt bilbruk for arbeidsreiser til og fra bysentra. Når det legges til rette for økt mulighet til å bruke bil, vil det selvfølgelig bli brukt mer bil. Satsing på økt vegutbygging inn mot bysentra for arbeidsreiser koster et enormt antall milliarder, og da blir det ikke tilstrekkelig igjen til det enorme løftet av kollektivtrafikken i byene som trenges. Det er ikke mulig å gjøre begge deler, det viser all samferdselshistorie.

Regjeringspartiene må vite at det finnes ikke noen form for dokumentasjon på at en kan bygge seg ut bilkøene. All erfaring i Norge, som i resten av verden, er at det blir mer bilkjøring når det bygges ut for bilkjøring. Men «makta» sier noe annet: Å si nei til å tilrettelegge for enhver ønsket bilbruk, er noe som en politisk ikke kan opponere mot. Alle andre samfunnskrav om ubetinget øyeblikkelig tilfredsstillelse sier politikere nei til, men ikke til å tilrettelegge for enhver ønsket biltur. Alle journalister og alle politikere er enige om at ønsket om tilrettelegging for enhver ønsket biltur, er noe som samfunnet øyeblikkelig må bruke skattepenga til for å tilfredsstille. Noe annet er nærmest umulig å forfekte offentlig. Økt tilrettelegging for bilkjøring er et standpunktet som har «hegemonisk og ideologisk monopol».

Samferdselssektoren står for mer enn en firedel av Norges CO2-utslipp. Naturvernforbundet skriver på sin hjemmeside «faktisk har bruken av personbil blitt mer enn femdoblet i løpet av de siste 40 årene. Det har katastrofale følger for miljøet». Regjeringserklæringa uttaler ikke noe om at den har til hensikt til å gjøre noe med bilbruken. Det betyr at den ikke har tenkt å gjøre noe med denne klimautfordringa. Jeg er sikker på at regjeringspartiene har kunnskapen, men de tør overhodet ikke ta den politiske oppgava det er å utfordre det samferdselspolitiske hegemoniske monopolet. De har altså regjeringsmakt, men uten å benytte dens fordeler. — Tøft!

Mange vil si det er positivt og flott at det under samferdsel på regjeringserklæringas side 28 står: «- satse på utbygging av sammenhengende sykkelnett i byområder og tettsteder.» Det er bare det at i Vegplan II, fra 1977, ja nittenhundreogsøttisju, så stod det: «Utvalget har foreslått at utbygging av gang- og sykkelvegnettet bør prioriteres slik at alle tettstedene i 1985 har etablert et sammenhengende overordnende gang- og sykkelvegnett». Pr 7. oktober 2009, 32 år seinere, finnes det ikke et eneste sammenhengende sykkelnett i noen norsk by eller tettsted. Hvorfor skal vi tro på regjeringa nå?

Bilavgifter: Mer bilkjøring

Videre heter det under næringspolitikk på side 19 i regjeringserklæringa: «fortsette omleggingen av bilavgiftene for å stimulere til valg av mer miljøvennlige biler.» Hvor mye mindre forurensing blir det av «miljøvennlige biler»? Jeg vet at miljøvennlige biler er et av hovedkrava til særlig Bellona, men miljøvennlige biler er en blindveg. Også miljøvennlige biler krever areal, og enorme klimabelastinger til produksjon og utbygging avde samme veganlegga, og reduserer i tillegg det økonomiske grunnlaget for kollektivtransport. Såkalte «miljøvennlige biler» forutsetter tilrettelegging for at en fortsatt skal kunne bruke bil, og dermed i praksis slippe å bruke kollektive reisemåter. Altså: Fortsatt mer og økende privatbilbruk.

— Men hva med arealet som også de miljøvennlige bilene trenger for å komme fram? Litt dårligere framkommelighet for busser i bussfeltene? Hvor skal de miljøvennlige bilene parkere? På bekostning av hvem, Navarsete?

Rødt: Alder – et blindspor

Dette er et refusert innlegg som ble sendt Klassekampen få dager etter valget. Det tok sin tid å få det refusert. Men jeg legger det likevel ut her, sjøl om diskusjonen heldigvis har begynt å nærme seg noe mer fornuftig, nemlig om politikk.

Fordi Rødt nok en gang ikke kom inn på Stortinget, reises det nå en diskusjon om nye ledere og lederkandidater i Klassekampen. Ankepunktet fra mange er at de to fremste kandidatene er «gamle». Det er ikke en politisk kritikk mot dagens ledelse. Hvis en da ikke mener at folk over 40 over år pr definisjon ikke kan representere og delta aktivt i den politiske kampen, og det er det vel få som tør si rett ut? Folk over 40, og enda eldre enn det, er både politisk aktive, har erfaring og representerer aldersmessig en betydelig del av den norske befolkninga med all rett til å delta i politikken — på alle nivåer.

Den som er misfornøyd med Rødts manglende representasjon på Stortinget må søke løsninga i å endre Rødts politikk, det vil si Rødts strategi og taktikk, ikke i ledernes alder.

Det er pekt på Aslak Sira Myhres lederperiode. I en organisasjon full av sjeldent erfarne og dyktige politikere, av Aslak Bonde kalt «politiske evighetsmaskiner», valgte RVs landsmøte i 1998 altså en 24-åring. Jeg så på det da, og fortsatt, som en populistisk løsning. Den var heller ikke særlig vellykka viste det seg. Valget av Myhre, tross sine gode sider, var mest et uttrykk for organisatorisk og politisk svakhet i RV. Kan 24-åringer og 30-åringer bli ledere i Arbeiderpartiet og Høyre? Nei, og det er fordi det er stor kamp om ledervervene blant de fremste i så sterke organisasjoner. «Kjekk og ung» er en kvalifikasjon som ikke slår an for å samle støtte som øverste leder i sterke organisasjoner, og som ikke bør slå an heller. Andre partier drar også fram unge kjekkaser i posisjoner, men de blir ikke ledere. Det er ikke tilfeldig.

Skal, og vil, Rødt bestå framover, er det prioriteringa av hvilke standpunkter av sin ideologi som de skal sikre seg stortingsmandater for, som er avgjørende. Dahles og Folkvords alder har ikke noe med denne politiske oppgava å gjøre. For heller ikke Myhre ble valgt inn på Stortinget.

60 år for et håp for en rettferdig verden uten tyranner og utsugere – og utrydding av millioner for bare en mulig trussel

Den 1. oktober 1949 kunne det kinesiske kommunistpartiets leder, Mao Tse-tung (som nå skal skrives Mao Zedong), proklamere den kommunistiske kinesiske staten. Da hadde de nye lederne i Kina slått okkupantmakta USA sine støttespillere på sitt eget territorium. Først i 1972 måtte USA akseptere dette faktum, som hadde sendt koloniøya Taiwan som fast vetomakt i FNs sikkerhetsråd til dette året, og holdt en betydelig del av verdens befolkning utafor det globale demokrati. Dette blei de hylla for, nasjonalt som internasjonalt — i det globale demokratiets navn! Heldigvis hadde Norge tidligere en sjølstendig holdning i forhold til USA, og anerkjente regimer som hadde kontroll over sitt lands areal, uavhengig om den norske Ap-regjeringa var enig i politikken til regimet.

Den kinesiske sosialistiske revolusjonen var en stor inspirasjon for verdens politisk interesserte og engasjerte folk over hele verden. Det var veldig bra. Og førte helt sikkert til en progressiv offensiv over hele verden, og mange gode opprør mot undertrykking. Men utviklinga, blant annet at Mao sjøl, den tidligere revolusjonære inspirator, endte sine dager som en åpenbar despot, dessverre. Dette svekka åpenbart idealet om likhet og rettferdighet for verdens folk. Dette beklagelige faktum kan likevel ikke rokke at den eneste reelle mulighet for verden er at vi alle samarbeider om å legge til rette for et best mulig likt liv for alle, og ikke hausse opp og støtte reelle diktatorer som bare tenker på å berike seg sjøl og sine nærmeste allierte. Det gjelder selvfølgelig også i Norge. Hvem jeg tenker på? For ikke å fornærme sjølinnbilte framskrittsvennlige LO-ledere og deres beundrere, ikke minst overbetalte LO-tillitsvalgte, unnlater jeg av høflighet selvfølgelig å nevne navn.

I dag fikk jeg også vite via NRK at USA ved president Kennedy faktisk ville gå til atomkrig og dermed utslette millioner, om ikke milliarder, av mennesker. Ikke av selvforsvar mot et angrep, men som mottiltak for at USA kunne herje med hele verdens folk etter eget sitt eget forgodtbefinnende. Leda av en mann som jeg beklageligvis i tenåra så opp til, rikmannssønnen og president John F. Kennedy, og som fortsatt er det overflødige og reaksjonære intellektuelle og journalistiske sjiktets store helt. Og ikke at Sovjets daværende leder, Krusjtsjov, hadde vett til å trekke seg.

Forakten for den kinesiske revolusjonen, Sovjets tilbaketrekking fra en likevektssituasjon på Cuba, og beundringa for Kennedys vilje til å utslette millioner med atomvåpen — henger kanskje sammen?

PS:

Den 1. oktober 1967, eller var det 1968, var jeg gjest i den kinesiske ambassaden. Det var etter at styret i SUF-stud hadde bestemt at vi «forlangte» å bli invitert til feiringa. Det var mitt ansvar som sekretær å stå for denne bestilte invitasjonen. Ambassaden aksepterte vårt krav. Vi var flere der. Jeg kan så vidt huske noe av den uvante maten vi fikk servert der. Og risbrennevinet, Mao thai. Jeg, og flere andre, syntes ikke det smakte så godt, og holdt oss til Ringnes´ små flaskeøl (det var 0,35 liter, før EU kom med sitt krav om at det bare var tillatt med 0,33). Men aller mest hyggelig er det å huske at flere av oss plutselig satte i gang med allsang i ambassaden, ikke mindre enn Internasjonalen, mens sjølveste Trygve Bratteli og NKPs leder Reidar T. Larsen ikke følte seg særlig vel til mote! Men det gjorde vi!

ds