Røkke-salget, må ikke regjeringa godta det?

Leder av finansavdelinga i Dagens Næringsliv, Terje Erikstad, skriver i dagens utgave under tittelen «Frekkhetens nådegave» at Røkkes salg er «den frekkeste transaksjonen i Norge i nyere tid». Røkke har solgt et firma han kontrollerer til et annet han kontrollerer for 2 milliarder kroner i håndpenger, og bort imot 3 milliarder i framtidige driftsutgifter. Smart selvfølgelig, sånn mange av oss drømmer om å skaffe oss penger i trengte situasjoner. Imponerende at kjøperen av dette verdiløse firmaet, hr Simen Lieungh, står fram og forsvarer sitt «kjempekjøp». Men i følge tidligere direktør i Folketrygdfondet, Tore Lindholt, er det sånne interne salg og kjøp Røkke alltid har drevet med i Aker siden 1996 for å skaffe seg penger når han har hatt behov for det. 

Denne saka dreier seg ikke bare om økonomisk lureri. (Foruten Røkkes omdømme og alle de politikerne som har latt seg bruke av Røkke). Det dreier seg først og fremst om hvordan regjeringa skal komme ut av den politiske knipa de har kommet i. Men er det i det hele tatt mulig? Nå blir det ny generalforsamling i kjøperselskapet. Men finnes det annen akseptabel politisk løsning for regjeringa enn at salget blir ugyldiggjort? I så må Røkke bokføre et tap på 5 milliarder, for andre kjøpere finnes selvfølgelig ikke. Røkke kan da true med å selge hele Aker utenlands. Men kan i det hele tatt regjeringa klare å oppheve salget? Må ikke regjeringa her måtte godta ikke reelle og bare tilsynelatende innrømmelser fra Røkke, mens realiteten blir at salget opprettholdes? Altså at regjeringa må nøye seg med å lite på at de klarer å overbevise opinionen og journalistene om at de har «satt foten ned» og «vinni over Røkke»? 

Dagsrevyen tok påskefjellet fra Røde Kors!

Tro det eller ei, men påskeaften skjedde det en pressehistorisk begivenhet i Norge. Etter at Dagsrevyen fra Røde Kors Hjelpekorps sitt pressesenter på Golsfjellet langfredag dramatisk kunne melde om hele 107 småskader i påskefjellet, kom Dagsrevyen påskeaften med en fantastisk fjellreportasje — helt fri for Røde Kors Hjelpekorps og deres snøskutere.

Dagsrevyen fulgte nemlig en fellestur fra Den Norske Turistforening på Hardangervidda. En fellestur i glede og trygghet, i sol som i meldt uvær. Og uten at Røde Kors Hjelpekorps og deres snøskutere ble vist eller nevnt! En helt riktig faktisk fjellbeskrivelse. I fjellet kan vandrerne bare stole på sitt eget fjellvett; noe annet realistisk hjelpeapparat finnes ikke hvis alle fritt skal kunne bevege seg i fjellheimen uten tillatelse.

Dagsrevyen og Den Norske Turistforening gratuleres med innslaget.  Kanskje er Dagsrevyen med dette Røde Kors-frie påskeinnslaget fra fjellet kandidat til SKUP-prisen for 2009? Eller kommer det allerede i dag en ny reportasje der det nok en gang slås fast at påske, det er fjell og Røde Kors Hjelpekorps?

Glade og trygge påsketurister i fjellet 2005 på veg til Olavsbu med Kyrkja i bakgrunnen. Foto: OBB.

Konserndirektør Stoltenberg — nok en gang

Statsminister Stoltenberg er igjen «ute og kjører». Etter å ha rost Røkke, har nå Røkkes økonomiske disposisjoner påført Stoltenbergs regjering politiske problemer. (Jeg ser da bort fra hans hyllest til den nye krigerske Nato-sjefen, Rasmussen).

Røkkes smarte salg og regjeringas reaksjon på den stiller nok en gang spørsmål ved Stoltenbergs evner som politiker. I en kommentar 20. februar i år tok jeg for meg Stoltenberg. Han mangler politiske værhår, skreiv jeg da. Og i ettertid er jeg så fornøyd med mine tidligere ord at jeg vil gjenta dem i dag på påskeaften: 

«Totalt blottet for politiske vyer, er Stoltenberg også. Det følger med de som ikke skjønner seg på politikk. Mens andre kan si at «Politikk er å ville noe» (Olof Palme), har ikke Stoltenberg noen vyer ut over oljeboring i Lofoten. Som leder av verdens rikeste stat noensinne, har han knapt råd til noe som helst. Med han som statsminister i 1906 ville han helt sikkert vært en aktiv politiker mot bygging av Bergensbanen under argumentet «Altfor dyrt, altfor langt fram».
Jens Stoltenberg er uten tvil den mest feilplasserte mann i Norge. Hans evner går åpenbart til å være en utmerka konsernsjef i Statoil, DnBNor eller Statkraft. (Uthevinga er gjort i dag). Politikk er egentlig fremmed for han. Han skjønner ikke at politikk er noe annet enn nedskjæringer og sparing. 

Men han er det ukritiske politiske journalistkorpsets store helt. Akkurat slik de underkastet seg Gro H. Brundtland.
Har ikke Stoltenberg noen medarbeidere som kan overbevise ham om behovet å lære litt om politikk? Men det er bedre at han gir seg med forsøkene på å drive politikk.»

Stoltenberg har jo også så mange venner blant konserndirektørene, som Bjerke, Røkke m.fl. , et stort innflytelsesrikt nettverk. — Kanskje 50 år likevel ikke er alderen for da alle viktige valg i livet er gjort?

9. april og Natos nye krigshissende Rambo

I dag er det 9. april, den dagen i 1940 da Hitlers regime angrep Norge, mens Storbritannia avbrøt sitt angrep dagen før. Den norske regjeringa hadde ingen god hånd om sin mobiliseringsmotstand, men de handlet riktig ut fra et nasjonalt sinnelag for å forsvare sitt land, og ga ikke opp de første dagene. De militære lederne derimot beundret sine tyske kolleger i naziregimet, og ville derfor heller slåss mot det kommunistiske Sovjet. Flere av de militære lederne kapitulerte overfor sine beundrete nazioffiserer og overga Kristiansand, Bergen og Narvik til Hitlers menn. Utvalgte politikere fikk oppgaver som historikere til i etterkrigstida å gi regjeringa Nygaardsvold skylda for den uteblitte motstanden som de militære lederne burde ha ytt mot Hitlers angripere.

9. april er mitt utgangspunkt til å stille spørsmålstegn ved vår statsministers Jens Stoltenbergs hyllest til den danske statsminister Anders Fogh Rasmussens utnevning til ny generalsekretær i Nato. Trekk fra at en nordisk statsminister må være diplomatisk over for en annen nordisk statsminister. Men Anders Fogh Rasmussen er jo som en Frp-er å regne, nå som det danske Venstre er blitt et vennskapsparti med Fremskrittspartiet i Norge. Hvorfor hyller Stoltenberg en Frp-er som Nato-sjef?

Verre enn at Rasmussen er en Frp-er. Han oppfører seg jo også som en. En reinspikka krigshisser. Politisk redaktør i Aftenposten, Harald Stanghelle, har i en kommentar 26.03.2009, hevdet at Rasmussen er en bløffmaker som er lite troverdig, og en rein Bush-puddel — uten hermeteikn! Rasmussen var en av Bush mest lojale spyttslikkere ikke bare i Europa, men i hele verden. Hvorfor velger Obama ham som ny generalsekretær, og hvorfor hyller Stoltenberg er så ekstrem krigshisser og løgner som ny Nato-leder? Det kan kanskje Lysbakken og Holmås svare på?

En russer i landsflyktighet skrev en gang at imperialismen er kapitalismens høyeste stadium, og at imperialisme betyr krig. De omfattende ødeleggelsene som første og andre verdenskrig førte til, var nødvendig for å få i gang igjen den kapitalistiske økonomien. Nå er det igjen økonomisk krise. Det kastes inn milliarder på milliarder av dollar av papirpenger for å løse krisa, men papirpengenes verdi tar vel slutt før krisa er over? Nå er ødeleggelsene som kreves for å få igang økonomien igjen svært omfattende og destruktive — over hele verden! (Intet nevnt om de menneskeliv som må ofres i disse ødeleggelsene). Det er kanskje svaret på hvorfor den slue krigshissende Bush-spyttslikkeren Rasmussen har fått jobb som leder av «freds»-organisasjonen Nato?

Obama har brutt med Bushs politikk og Bushs menn, bortsett fra forsvarsministeren. At Obama, lederen av verdens eneste supermakt, en makt som har alt å tape, har beholdt Frp-eren Rasmussen, er derfor ikke tilfeldig?

9. april er dagen å tenke på hvorfor en krigshisser og svart/hvitt-tenker er blitt valgt til leder i Nato. 

Et varsel om en kommende ny verdenskrig for å løse krisa i kapitalismen?

Ta tilbake påskefjellet!

Påsken får mye omtale i media. Rundt 10 % av befolkninga drar til fjells, en tradisjon som begynte tidlig på 1900-tallet. Den Norske Turistforening åpnet hyttene sine i Jotunheimen: Glitterheim fra 1906, og Gjendebu og Glitterheim i 1911, mens alle DNTs hytter var åpne fra påsken 1914. (Fra R. Slagstad: (Sporten).)

Men det er ikke de atskillig tusener som går på fjellet i påsken og nyter turene med stor glede som får medienes oppmerksomhet. Fjellets og turgåernes organisasjon har tapt mediekampen mot Røde Korps Hjelpekorps´sine motoriserte horder. Fra Røde Kors pressesenter rapporterer journalistene om solbrenthet, skrubbsår og forstuinger. 

Som redaktør av DNTs turledergruppes blad oppfordret jeg Turistforeningen i nr 1 1993  til å ta tilbake påskefjellet. Gjerne med å opprette et konkurrerende pressesenter på Glitterheim der journalistene heller kunne «få melde om tusener glade påsketurister fulle av naturopplevelser.»

Det er sjølsagt viktig og riktig å hjelpe folk i nød. Men innsatsen til Røde Kors i påskefjellet står ikke i samsvar med sosiale problemer i byene, og trafikkskader langs vegene. Er det en økonomisk drivkraft bak Røde Korps Hjelpekorps sitt arbeid?

Sikkerheten i fjellet er noe DNT har lagt stor vekt på å lære opp folk til. En kan uansett ikke stole på snøskutere, men på å tilpasse seg fjellet med klær, valg av turer osv i samsvar med fjellvettreglene.

Gol-rapportene gir et feilaktig bilde av påskefjellets gleder og faktiske utfordringer. For å gjenta meg sjøl fra 1993: «DNT må vinne tilbake sin posisjon som fjellheimens organisasjon — også i påsken.» Jeg venter vel fortsatt?

God tur i påskefjellet — vis fjellvett!

Bildet er tatt av meg foran Synshorn på Valdresflya 1964.

Problemet med religionene er at de reiser politiske krav

Åse Brandvold skrev 01.04.09 en Fokus-artikkel i Klassekampen under overskriften «Frykten for religion». Jeg skriver her et motinnlegg til den artikkelen:

Hva folk måtte tro om livet, opprinnelsen og meninga med det, bør kunne være andre likegyldig. Men det blir et problem når den som skal avgjøre fagplanen i biologi for skoleverket tror på Bibelens skapelsesberetning og avviser Darwin. Og det er nettopp det som er problemet med religionen, det viktigste ved den er jo nettopp politiske krav — utformet for det meste for to tusen år sia — som kreves iverksatt for alle også i dagens samfunn. Mange av religionens krav er i min levetid nedkjempa, hvertfall foreløpig. Kvinner har kunnet få heldagsarbeid, vi har fått kjempa gjennom ikke bare barnehager, men også heldags barnehager. Fordømmelsen av ugifte mødre og motstanden mot prevensjon er andre religiøse politiske krav som er nedkjempa.

I muslimske kretser over hele verden utvikles det nå en ideologi der det kreves «respekt» for religionen, og det føres kamp mot det som kalles «sekularisme». Den norske legestudenten Mohammad Usman Rana er av Aftenposten prisbelønt for en kronikk for å argumentere for denne politikken. Kronikken hadde overskriften «Den sekulære ekstremismen». Særlig eldre norske kristne føler fortsatt avsky for «fritenking». Åse Brandvolds artikkel om religionen passer inn i denne religiøse verdensomspennende ideologiske motoffensiven.

Redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen er sin leder 31.03.2009 opptatt av om religionskritikken driver også moderate religiøse over i fundamentalistenes rekker. Den overgangen er selvfølgelig ikke ønskelig. Men å la være å støtte krav for menneskenes frihet er ikke løsninga. Det er seirene i kampen mot religionenes destruktive politiske krav som har gjort livet mer levelig for menneskene.

Det er den økonomiske kampen om utvikling av økonomien og fordelinga som styrer de politiske kampene, men subjektive forhold som de religiøse svermeriene kan noen ganger bli viktigere. I dag begrunnes imperialistiske angrepskriger med «kamp mot islam» og som et kristent korstog mot islam. Men alliansene kan like godt endres, slik at de ekstreme kristne i USA slår seg sammen med de mest ekstreme jødene og muslimene i verden mot «sekularistene» for å gjeninnføre sine gamle religiøst begrunna politiske krav. Det er på ingen måte usannsynlig, for de er jo alle økonomisk sterkt rike grupper og som stort sett er politisk enige.

Det er all grunn til å frykte og motarbeide religionen. Ikke deres tro, men deres politiske krav. Det er faktisk nødvendig.

Saklig nei til krav uten å fordømme, er det mulig?

Innvandring, innvandrernes kultur og spørsmål som integrering og assimilering har vært diskutert i mange tiår. Nå sier noen at det er fare på ferde, og at særlig muslimene i både Norge og Europa står i fare for å komme i samme posisjon som jødene både i Norge og Europa før siste verdenskrig. Det er en påstand som det er grunn til å ta på alvor. Men er det mulig å si nei til politiske krav fra minoriteter, mindretall eller religiøse grupper? Det vil si krav som skal gjelde for alle i samfunnet, eller unntak som skal gjelde for noen, for seg — uten å være fordømmende og begynne forfølgelse av dem som har fått sine politiske krav avvist? Det kan virke vanskelig. 

Må vi som har kjempet og nesten vunnet etter tiårs kamp mot religiøs undertrykking og inhumanisme, av toleranse for innvandrerne og andre og nye religioner, nå legge ned vårt arbeid?

Et godt bidrag i denne debatten synes jeg seniorrådgiver i NOAS, Sylo Taraku, har kommet med. Som kronikk i Klassekampen 30.03.2009, og også som innlegg på sida Vox Publica (Magasin om demokrati og ytringsfrihet), Liberale muslimer må gripe ordet. Taraku hevder at begge sider i debatten driver generaliseringer og med konfliktorientert retorikk. Frp viser til snikislamisering, muslimske konspirasjoner og innvandrernes integreringsmotvillighet, mens andre trekker inn nazistenes holdning på 1930-tallet og venstresida peker på storsamfunnets rasisme.

Taraku mener at begge gruppene tjener på en slik framstilling av egne og motstandernes standpunkter. I stedet oppfordrer han «de moderate og liberalt innstilte som må ta jobben med å være motvekt når ytterliggående på begge sider søker å fastslå situasjonen og sette premissene for den offentlige samtalen.»

Og han hevder at det ikke er noen utbredt norsk rasisme, og at de «fleste norske muslimer er positivt innstilt til integrering og liberale verdier». Taraku viser til oppfrodringen fra sosialantropolog Anne Ellingsen: «den tause majoritet blant våre muslimer til å gå sammen med andre nordmenn til forsvar for felles menneskelige verdier.

Taraku viser til behovet for å dyrke tradisjoner og holde på sosiale grenser kan føre til opprettholding av kulturelle blokker og sementere skiller, mens den liberale utfordring blir å se bredden i innvandrernes synspunkter og la dem framstå som individuelle borgere i det norske samfunnet.

Alle bør «holde øynene åpne og være forberedt på kamp hvis det tas til orde for prosjekter som går på bekostning av retten til individuell frihet og utfoldelse», avslutter Taraku.

Dette er da ikke rasisme, fordømming og intoleranse?