Familiens tvangstrøye

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:


Redaktør av Utrop, Majoran Vivekananthan, skryter av familiens fordeler i det nye årets første FOKUS i Klassekampen 02.01.12. Han avslører en ukritisk holdning til en av samfunnets mest problemskapende sosiale institusjoner. Det finnes knapt et menneske som ikke har unngått familiens stengsler, urimelige grenser og styring, intriger og angrep på barns verdighet, og i sjeldnere grad (?), av vold og seksuelt misbruk. Og  verst er det autoritære mannlige hierarkiet i storfamilien. 


Vivekananthan skriver: "For storfamilien kan også bety mindre familiekonflikter, mer harmoni, bedre økonomi og helse." Nei. Storfamilien betyr flere konflikter og utspekulert tvang under den manipulerende merkelappen «harmoni».  Og både stor og liten familie har  skapt psykiske problemer som har gjort dem til hovedleverandører til psykiatriske institusjoner ved siden av religionene. Storfamilien benytter seg av barns gratis arbeidskraft, og folketrygden forutsetter ikke stønader fordelt etter patriarkenes uskrevne ættetradisjoner. Folketrygden bidro til å oppløse storfamiliens kår-ordning.


Halve slekta mi kommer fra samme kommune. En kommune prega av inngifte som ga som resultat et stort antall psykiske lidelser og selvmord. Lidelser som også jeg er konfrontert med i etterfølgende slektsledd. Den andre slektshalvdelens storfamilie opplevde jeg som tilsynelatende hjertelige og omsorgsfulle i en flergenerasjoners julaften. Men sjøl unge skolebarn mer enn ante at det var noe under overflata. Illusjonen om en vellykka storfamilie brast i stridigheter, intriger og smålig personlig hat. Ikke ulikt egenskapene til patriarken i storfamilien. Et dukkehjem i stor målestokk.


Det er våre foreldre som gir oss oss den første omsorg og kjærlighet. Slik jeg opplevde, og muligens flertallet av oss. Mine foreldre ville nok det beste for meg — i deres overførte forestillinger blandet med sine egne. Men deres ønsker og mål for meg ble ikke mine. Jeg vokste neppe på de konfliktene. Sikkert har også jeg videreformidlet mine egne og foreldres konflikter til egne barn, enda jeg mener at jeg vil det beste for dem. For storfamiliens tradisjonelle hyklerske tvang rir nok også meg som en mare.


Etter Ibsen, Freud, Munch og Hamsun er det trist at vi i 2012 skal måtte lese en artikkel som årets første Fokus. Hørt om skilsmisse, Vivekananthan? Nora bare gikk. Helmer rakk ikke å mobilisere storfamilien. Det var ikke mange land i verden der Nora kunne gå fra storfamilien og tro at hun skulle få leve videre. Ikke i 1878, og heller ikke i dag.


Ensomhet er muligens et samfunnsproblem. Men løsninga er verken familien, storfamilien eller religionenes undertrykkende tilbud. Familien og religionene er faktisk problemet og er fortsatt også vår tids svøpe.