Reisebrev fra Berlin: Ikke bare Gestapo, men alle tyske politimenn brikker i forbrytelser

Deutsches Historisches Museum har mellom 1. april og 31. juli i år en utstilling de har kalt «Ordnung und Vernichtung, Die Polizei im NS-Staat» i sitt bygg i Unter den Linden 2 i Berlin.

Det er en dyster lærdom dette gir. For det var ikke bare Gestapo som utførte massedrapene og de enkeltvise grusomme drapene og overgrepene. Alle typer tysk politi var under ledelse av SS-sjef Heinrich Himmler. I mer enn ti år klarte polititjenestemenn i de andre politiorganisasjonenee å gi tyskere og andre inntrykk av at de var helt uskyldige i overgrep og ikke hadde noe med SS og Gestapo å gjøre. Flere sa løgnaktig at de ikke gjorde sånt, og fikk framtredende stillinger i det vest-tyske politiet etter krigen. Det er det som er ekstra dystert.

Men etter hvert kom det fram hva som hadde skjedd, og noen få av dem blei stilt for retten og dømt. Grunnen til at dette tok så lang tid for å komme fram, og at de konkrete forbrytelsene ble kjent, var at polititjenestemennene av yrkeslojalitet holdt munn. For oss som har hørt bomerangsakene i Bergen, er jo en slik holdning ikke akkurat overraskende.

Rett etter krigen tilsatte vestmaktene alle tidligere tyske politifolk på nytt, av bekvemmelighet og praktiske grunner, som utstillingsteksten sier. Så en kan si at den gamle naziholdninga kunne fortsette trygt etter krigen… I DDR ansatte en i følge utstillinga folk som ikke hadde vært politifolk før. Der var det viktigste kravet at de ga sin tilslutning til kommunismen…

Interessant er det også at politiet i Flensburg satte opp ei minnetavle i tre over falne tyske politifolk i 1957. Monumentet var laga av en reservist i SS, og inneholdt navnet på to gestapister som ble henrettet i Norge etter krigen, hhv i 1947 og 1948. Først i 1988 ble monumentet tatt ned.

En av dem som ble stilt for retten var Josef Blöshe. Han har nok mange sett på det fortvilende bildet av fra oppstanden i Warszawa-ghettoen. Mens et lite barn holder henda opp, står Blöshe til høyre i bildet med et våpen. Han var en særlig grusom politimann. Han søkte tilflukt i DDR etter krigen. Men vest-tyske myndigheter gjorde oppmerksom på han og at han var i byen Erfurt. Han ble stilt for retten i 1969, dømt og henrettet i juli 1969.

I museet hadde de en svært relevant bok av Norberg Frei til salgs. Boka heter «Hitlers elite etter 1945». Frei viser til at medisinere, selvstendig næringsdrivende, jurister, journalister og offiserer som støttet og arbeidet for Hitler og det tredje riket, fint kunne fortsette i Forbundsrepublikken etter krigen. Og som tidligere dokumentert gjennom utstillinga, noe så viktig som polititjenestemenn, særlig ledere, fikk fortsette. Mens altså det å være medlem av Kommunistpartiet i Vest-Tyskland medførte sparken i alle former for offentlige stillinger, som lokomotivfører.

Det er kanskje ikke tilfeldig at det var i Vest-Tyskland terroristorganisasjonen Rote Armee Fraktion oppstod? Men interessant nok var den Vest-Berlinske politimannen som skjøt og drepte studenten og demonstranten Bruno Ohnesorg på kort hold, påstått å være STASI-agent.

Hva passer egentlig mer enn disse dystre opplysningene enn endelig å begynne å lese Günter Grass sin utskjelte bok «En lang historie» («Ein weites Feld») fra 1995?