torsdag 25. mars 2010

Helledussen, da, Høybråten – så idylliserende naiv!


I dagens utgave av Dagens Næringsliv har KrFs leder Dagfinn Høybråten et innlegg under overskrifta «Rødgrønn tornerosesøvn». Høybråten savner de breie nasjonale forlika mellom alle stortingspartiene i forrige stortingsperiode, og der han hevder at «KrF var en sentral part i dem alle». Og er misfornøyd med at alle sakene kommer «ferdig prutet» til Stortinget, slik at alle forslag bare blir banka gjennom i Stortinget. Han innrømmer likevel at «Alt dette har en flertallsregjering full rett til å gjøre».

Grunnen til at jeg nevner Høybråten her, er at han skriver «Landet trenger politikere som lytter til hverandre, som evner å sette særinteresser til side for helhetssyn, som er opptatt av å få gjort noe som kan stå seg over tid.» Men helledussen, da Høybråten! Hvordan greide du å stå til hovedfag i statsvitenskap med et sånt syn på politikk?? Du trenger ikke å gå lenger enn til opprettelsen av ditt eget parti og dets formål, det har da overhodet ikke noe som helst å gjøre med «å sette særinteresser til side for helhetssyn»! Mener du at du er inne på tanken om å legge ned KrF? Hvordan vil du karakterisere striden innad i ditt eget parti?

«Politikk dreier seg om hvordan interesser og verdier oppstår og formes, brytes mot hverandre, forsones eller seirer og taper i en beslutningsprosess. Maktkamp er dermed en viktig side ved det politiske liv», skriver Øyvind Østerud i boka «Statsvitenskap. Innføring i politisk analyse» (2002-utgaven). Riktignok nevner Østerud også samtale og gjensidig tilpasning og felles strev som en del av den politiske kampen. Men det er ikke tvil om at politikk dreier seg om å få sin vilje gjennom med makt, og at den politiske kampen står om fordeling av goder og byrder. Selvfølgelig er det klassekamp, sjøl om den arbeidende klassen i dag både står uten partier som representerer deres interesser, og denne klassen er heller ikke så interessert i at noe parti skal ivareta deres økonomiske interesser.

Høybråtens definisjon av politikk er ikke bare idylliserende naiv, den er også falsk, for det er ikke sånn han sjøl praktiserer politikk. Han er bare ute etter et påskudd for å få større oppslutning som sitt eget parti.

Dessuten er det sånn at Norge for eksempel hadde en ettparti flertallsregjering fra 1945 til 1961. Det er ingenting som tyder på denne perioden var noen katastrofe for det norske folk eller norsk økonomisk utvikling.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.