Kommunal skog = motorisert friluft

Dette innlegget står på trykk i Drammens Tidende i dag (ørlite forbedret):

Flere kommuner vurderer å kjøpe deler av Finnemarka for å drive skogsdrift. Det er tvilsom næringsvirksomhet med skattebetaleres penger, hevder DTs lederskribent, Odd Myklebust. Og sikkert riktig. Jeg er imidlertid mer bekymra for friluftslivet i skogsområder der kommuner eier slike områder, og konsekvensene når de overtar. Da blir det i «folkets interesser» åpnet for ekstra mye bilkjøring overalt i disse områdene, om nødvendig med nye skogsbilveger. Og økt hyttebygging. Som i Finnemarka i dag i Modum-traktene og nordvest i Nordmarka. Alt under argumentet om å gjøre friluftsområdene «mer tilgjengelig». Men konsekvensen blir at det blir lite friluftsområder igjen på et stadig mindre område. Særlig Ap- og Sp-folk tror at friluftsliv betyr den frisklufta en puster inn mens en lemper snøskuteren ned fra lasteplanet på bilen før en fortsetter å nyte støyen og eksosen fra skuteren innover i skogen.

Skal slike attraktive naturområder sikres, må det enten vedtas en lov som markaloven rundt Oslo, eller området må være i statlig eie. Statlige eiere lar seg ikke korrumpere slik ordførere og formannskapsmedlemmer gjør overfor mektige lokale interesser. Som i Sigdal. Greier ikke motortilhengerne å presse politikerne i første omgang, går de til avisene med en fjern svært syk slektning og får journalistene til å støtte vegbygging og bilkjøring i skogsområdene med argumentet «Stakkars, de må da få oppleve naturen de også!». Men det er allerede mer enn nok av skogsbilveger i Norge til at alle bevegelseshemmede kan få oppleve skog.