Noen har lært.....Kasta seg i døden før, tar over statstyringa nå

Under krakket i New York i 1929 kasta mange i finanseliten seg ut fra skyskraperne og i døden. De hadde tapt alt og hadde ingen framtid lenger. Dagens finanselite har også satsa feil og tapt. Tilsynelatende. Men de har lært. De kaster ikke seg ikke i døden, i stedet tvinger de den ene staten etter den andre i kne, for å redde hver krone de i sin grådighet og mislykte dristighet frykter å tape. En mye lurere, og dessverre mer vellykka strategi. 

Torsdag skreiv norske aviser at franske statsobligasjoner blei angripi av de internasjonale finanskapitalistene. Samme dag skreiv østerrikske aviser at finansaktørene «angrep» østerrikske statsobligasjoner, og at landets topp kredittvurdering var trua. Regjeringa i Wien diskuterer intenst i tidsnød hvilke sosiale nedskjæringer som skal vedtas for å redde landets kredittvurdering og beholde spekulantenes gunst.

Hvilke europeiske stater kan holde seg unna angrepene? Som sjefsøkonom Steinar Juel sier i Aftenposten  17.11.11 om utviklinga i eurosonen, det er som en flom. Først tar den de små husa, før den kommer og river byene med seg. Først nærmest umerkelig om Irland, så mye langvarig ståk om Hellas og så enda mer om Italia. Spania var problemet på tirsdag, så Frankrike og Østerrike torsdag. Hvem slipper unna?

Kampen dreier seg selvfølgelig om hvem som skal ta tapet. Finansfolka kaster seg ikke lenger i døden, men tviholder på de nettbaserte høye og oppskrudde papirverdiene sine. I motsetning til i 1929 har de overtatt kontrollen over politikerne i USA og Europa og gjort dem til sine umælende nikkedukker.

Finanspolitikerne er i stand til å diktere politikerne hvilke lover som skal gjelde for finanstransaksjoner, og om forholdet mellom produksjon av konkrete verdier (industri) og finanser. Statene med sine regjeringer står maktesløse, tross sine enorme militære ressurser. Det er utenkelig for dem å sette makt bak sin egen befolknings behov. De har ikke problemer med å tape mot «markedets» renteforhøyelser. De kappes i stedet om å tilfredsstille markedet på bekostning av sine velgere. Mens politikken på 1930-tallet var å øke etterspørselen ved å gi folk penger for å få den øknomiske sirkulasjonen i gang (keynsianisme), er den udiskutable politikken i dag å inndra kjøpekraft gjennom sosiale nedskjæringer og lavere lønninger. Med en uunngåelig skjerping av krisa som resultat. Men som finansspekulantene har lært, det er bare å knekke til, så viker all motsrand unna.

Noen har klart å lære noe det siste mer enn halve århundret. Er vi ingen andre som har lært?

Berlusconi går — men skal internasjonale aksjespekulanter bestemme det? «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen 10. november 2011:


Det er mange radikale mennesker som fryder seg over at Berlusconi endelig har meldt sin avgang – i Italia og ellers i Europa. Begrunnelsen er reell nok, han har mista flertallet sitt i den italienske nasjonalforsamlinga, oppgir han sjøl. Berlusconi er en sjelden frastøtelig markedsliberalistisk politiker. Jeg kan ikke forstå at det taler det italienske folket til ære at de har sørga for at han har blitt valgt og gjenvalgt i valg etter valg. Egentlig i samsvar med   mange italieneres historiske politiske valg.

Men sett bort fra det: Det politiske Italia er blitt utsatt for et sterkt internasjonalt press for at han skal gå av. Ikke av den internasjonale straffedomstolen eller såkalte menneskerettighetsdomstoler. Men fra internasjonale finans- og aksjespekulanter som presser italienerne med skyhøye renter på statsobligasjoner hvis ikke Berlusconi går av. Jeg vil heller se på det som bedre at italienerne får ha idioten Berlusconi hvis det er det de ønsker, enn at internasjonale grådige spekulanter skal bestemme hvem som skal være deres statsminister.

Å hylle avgangen til Berlusconi i dag, er derfor også å hylle den udemokratiske retten for finansspekulanter til å styre verden som de vil. Få dager etter at de samme spekulantene tvang Hellas´ statsminister Papandreou til å gå av, lykkes de nå med den andre palassrevolusjonen.

Det er også grunn til å minne om at den økonomiske situasjonen i Italia ikke er så ille, jf Kjetil Wiedswang i Dagens Næringsliv i dag. Gjelda er bare på 118 % av statsbudsjettet, og landet har siden begynnelsen av 1990-tallet levert overskuddsbudsjetter før renteutgifter – bortsett fra i 2008. Problemet for italienerne er lav vekst årlig, på 0,75 % i året, «godt under EU-snittet», iflg Wiedswang.

Avsettinga av Berlusconi og Papandreuo minner om våre nasjonale kapitalister som i 1927 tvang regjeringa Chr. Hornsrud til å gå av.

Hvem er det som vil kalle dette demokratisk? Bare sosialisthaterne? Vi kan omskrive statsviteren Stein Rokkans kjente tese «Stemmer teller, men ressurser avgjør» til: «Stemmer teller, men den internasjonale finanskapitalen avgjør».

«Demokrati er bra — men folkeavstemninger er en trussel!»

Da daværende statsminister Papandreou om kvelden den 31. oktober sa at han ville ha en gresk folkeavstemning av «hjelpepakkas» innhold skreik «alle» opp, EUs toppledere og deres kor journalistene. Med et unntak for Sofie Mathiassen i Dagens Næringsliv som mente det kunne være lurt å få det greske folkets støtte til det som kalles «reformer». «Reformer», som ikke er annet enn nedskjæringer av sosiale ytelser og «inndragning av kjøpekraft», for å bruke et begrep som banker, samfunnsøkonomer og politikere burde forstå. Mathiassen skriver: «I de internasjonale finansmarkedene er det en massiv motstand mot en slik folkeavstemning. Argumentet er at folket kan si nei. Det er et elendig argument mot demokrati. Grekerne har rett til å velge sin egen fremtid.»

Det EUs toppledere og media frykta, var selvfølgelig at grekerne skulle si nei og dermed velte hele spillet som var lagt opp. Det kunne vært ille nok for dem, og all grunn for dem til å bekymre seg. Men det jeg synes er mye viktigere er: Hvordan kan Europas politiske ledere og deres allierte journalistene få seg til å gå med på at en folkeavstemning er noe nærmest umoralsk og urettferdig mot «de snille hjelperne»? Og dette uten at dette blir et stort offentlig diskusjonstema når de samme personene ellers framhever den moralske og praktiske overlegenhet av «demokratiet», mens de foraktelig snakker om alternativer i sin tolking av det de kaller sosialisme og kommunisme?

Er ikke det i det hele tatt ikke litt pinlig at så mange mektige «demokrater» ser på folkeavstemninger som en trussel? 

Drammenserne og sjukehuset: Roter det til igjen?

Etter at naboene til Drammen sykehus på slutten av 1990-tallet greidde å overbevise Drammen Høyre om at det var feil å ha «gærningene», de psykiatriske pasientene, gående rundt i nabolaget, blei  det satt en stopper for fornying og utvidelse av Drammen sykehus der det lå. Hensynet til bevaring av hus, noen bedre vedlikeholdt enn andre, blei også brukt. Men så gikk det etterhvert opp for Drammens Høyre-ordfører at å flytte ut den største arbeidsplassen fra kommunen, kanskje ikke var så lurt. Heldigvis satte regjeringa i desember 2010 foten ned for et mammutsjukehus ute på Gullaug i Lier. Alle Buskeruds fylkespolitikere, som hadde hatt Gullaug som sin hovedkampsak i nesten et tiår, aksepterte nederlaget og pekte på Drammen igjen. Etter at Drammen kommune under sin Høyre-ordfører i 2005 la fram at det var mulig å bygge alle bygningene plassert på Gullaug i Drammen, har Vestre Viken likevel bestilt sin egen behovsanalyse, kalt «mulighetsanalyse». Og den forutsetter at flere bygninger rundt dagens sjukehus må rives, både velholdte og ikke velholdte. Det er litt merkelig, men kanskje et spill fra Drammens tidligere rådmann, Fredrik Wisløff, nå administrerende direktør i Vestre Viken,  for å stoppe samlokalisering av somatikk og psykiatri i Drammen, og la Blakstad i Asker være stedet for psykriatrisk behandling i Vestre Viken. Mulighetsanalysen har ført til at naboer har organisert seg igjen, og Drammen Venstre  har våknet opp igjen for sitt lokaliseringsvalg på et tidligere jernbaneverksted i Drammen, og Nedre Eiker som vil ha sjukehuset i sin kommune på et område som i dag er dyrka mark. Derfor skreiv jeg artikkelen «Roter det til igjen?». Innlegget kom på trykk i Drammens Tidende, men sterkt redusert og med litt endra fokus, synes nå jeg. Her er innlegget i sin helhet, der min overskrift var «Roter det til igjen?»:

            

Mulighetsanalysen fra Vestre Viken om sjukehusets plassbehov har gjort det mulig for mange å komme fram igjen med sine preferanser for plassering av sjukehuset. Det kan synes om sjukehussaka igjen er på glid og det er fullt kaos. Jeg håper ikke det. Jeg håper de som tar beslutningene er aktive, og at Venstres og andres utspill bare blir løse slag i lufta.

Jeg må si at jeg forstår ikke realiteten av Vestre Vikens utspill om behovet for et så stort areale, når Drammen kommune tidligere har påvist at hele det samlokaliserte Gullaug kan få plass på tomter kommunen alt disponerer. Hvis det hele ikke er et spill for å få akseptert for at psykiatri plasseres på Blakstad, da. Som DT har nevnt på lederplass.

Det er ingen nødvendighet at psykiatri plasseres sammen med somatikk, som er det viktigste. Det kan være en akseptabel konsesjon til Asker og Bærum at psykiatri legges til Blakstad. Jeg forstår ikke utspillet fra Drammen Ap om nærmest «samlokalisering eller ingen ting». Heldigvis er Drammen Ap i klart mindretall i bystyret.

Store og nødvendige offentlige fellesanlegg som sjukehus lar seg ikke kombinere med at enhver nabo, som ikke en gang vil bo der og vedlikeholde huset sitt, skal settes foran fellesskapets interesser. Boligeierne rundt sjukehuset har i mange nok tiår fått diktere Drammens og Buskeruds interesser, og vil få rundhåndet betalt for boligen sin. Slik som beboerne langs Vestfoldveien da det nye kunstisanlegget ble bygd. Alle tjente på det.

Enkeltindivider kan ikke få overstyre fellesskapets interesser. Så langt håper jeg ikke vi har kommet ennå i markedsliberalistisk diktatur.

.

Norge som USAs leiesoldater — og forsvar av «menneskerettigheter» blir argument for krig

« — Norge spiller rollen som USAs leiesoldater verden over», konkluderte Erling Borgen med når spørsmålet om Norges krigsdeltaking blei diskutert på Litteraturhuset mandag 24. oktober, FN-dagen. Det var i møteserien «Norge i verden» at spørsmålet «Hvorfor går Norge til krig?» blei stilt. I diskusjonen deltok  statssekretær Espen Barth Eide, NUPI-forsker Helge Lurås og Erling Borgen, filmmaker med et professorat i samfunnskritisk dokumentarisme ved Høgskolen på Lillehammer. 

Jeg gjengir fra debatten slik jeg husker den. Jeg skreiv ikke ned noen notater.

Eide presiserte at for han, og andre som var ansvarlig for krigsdeltakingene, at diskusjonene om deltakelse i krig var veldig vanskelig og krevende for dem. Det var ikke noe enkelt å gå til krig, påstod han. Han ville også ha fram at det ikke var fire kriger Norge hadde deltatt i, men 34 siden 1999. Og at det var på innstendig ønske fra FNs sikkerhetsråd at Norge deltok i disse krigene.

Lurås (mener jeg det var) slo fast at det var altfor enkelt for Norge å gå til krig, og at nordmenn flest var sterkt uinteressert i krigsspørsmål eller støttet opp om alle krigene, bortsett fra Irak-krigen. At spørsmålet om å gå til krig ikke en gang blir behandla i Stortinget, men bare på grunnlag av telefonsamtaler, taler sitt tydelige språk. Han avviste også i stor grad FN-argumentet til Eide. Det var ikke på grunnlag av FNs selvstendige vurdering at FN vedtok å gå til krig, hevdet Lurås. Men det var stater som ba om tillatelse til å gå til krig med FNs velsignelse til den krigen de hadde starta uansett FNs støtte eller ei.

Lurås spurte også med utgangspunkt i ordet «forsvar» hva bruk av norske styrker i Afghanistan og Libya hadde med forsvaret av Norge å gjøre. Lurås mente det ellers var helt galt at noen skulle gripe inn i et annet land for å få satt inn et vennligsinna styre, eventuelt hjelpe én av et lands stridende parter. Han ga slik jeg oppfattet det uttrykk for at det var mye bedre at et folk fikk avfinne seg med en hersker til de klarte å samarbeide om å kvitte seg med han sjøl. Om det var Lurås ord eller min mening i fortsettelsen av dette, blir resultatet som oftest: Kaos og ubalanse etter slike eksterne inngripender fra fremmede stater. Det er fristende å trekke fram det som noen vil kalle en floskel, men som bør bli en realitet igjen, nemlig: Folkets frigjøring må være dets eget verk!

Det blei også i debatten pekt på at de fleste krigene Norge deltok i under USAs ledelse, først og fremst var ideologisk begrunna kriger.

Borgen trakk fram mer enn bruk av bomber som Norge deltok i. Vi aksepterte at folkerettsstridig fangetransport med fly fikk lande på norsk jord. USA hadde gjennomført 2 000 angrep med dronefly, drevi av sprengstoff produsert av en norsk bedrift på Hurum, opplyste Borgen om.

Et interessant poeng ved Eides argumentasjon, var at han brukte ordet «robust» når han mente bruk av militær innsats i form av tropper og fly som drepte. Altså en bevisst omskriving for å få det hele det å framstå som noe mer harmløst enn de drapene den norske nasjonen står for. Han la ellers stor vekt på å si at avgjørelsen om å delta i krigene var «vanskelig», «satt langt inne» osv. Som en konsesjon til forsamlinga, som han nok forstod ikke var full av krigerske Frp-ere og offiserer, eller verre: krigere av Aps og SVs type. Det var ikke til å misforstå at Eide ville understreke ekstra sterkt at når så vanskelige avveininger lå bak, måtte avgjørelsene om krigsdeltakinga uunngåelig være riktige. Eide unnlot heller ikke å hovere i fornøydhet over at det norske folks tilslutning til krigen i Libya og de andre krigene er så massiv som den faktisk er.

Ellers blei det også reist spørsmål om tilgangen til olja var årsaken til Natos angrep på Libya. Eide mente at olja strømmet i strie strømmer til Europa (og USA?), så det var ikke nødvendig å gå til krig for å få tilgang til Libyas olje. Men som Borgen pekte på, spørsmålet om olje er ikke et spørsmål om oljestrøm, men om fortjeneste (og kontroll?).

Der Lurås ville ha ikke-innblanding som opprettholdt og førte til fred, ble han imøtegått av Eide som viste til at menneskerettighetene nå hadde kommet inn som et argument for utenlandsk intervensjon. Dette er åpenbart et nytt krigsfremmende argument. Helt uavhengig av at enda flere blir drept gjennom intervensjoner enn dem de gikk til krig for å «redde». Menneskerettigheter som intervensjonsargument får ellers tilsynelatende fredelige partier som SV, til å bli et blodig krigshisserparti for intervensjoner i menneskehetens navn. Og ikke minst SVs og venstresidas store romanlesende omland til å bli en blodtørstig gjeng. Litt merkelig da, kanskje, at det bare er når USA vil krig at menneskerettighetene er trua?

Lurås, mener jeg det var, sa at han trodde det ville komme en ebbe i de vestlige intervensjonene på grunn av de økende økonomiske problemene deres nå. Det er i så fall en ganske kraftig tilbakevising av Lenins påstand om at imperialisme betyr krig. Jeg håper at Lurås har rett, men jeg kan ikke forstå at det er mye som tyder på at han vil få rett i dette, dessverre.

Drammens Tidende ser verden med Høyres briller

Den politisk høyreorienterte statsviteren Svein Tore Marthinsen fikk i oppdrag å vurdere valgkampdekninga til Drammens Tidende og Romerikes Blad. Hans oppsummering av Drammens Tidende står i dag som kronikk i Drammens Tidende. Samtidig står min oppsummering av Drammens Tidendes valgkampdekning, basert på lederen som samfunnsredaktør Odd Myklebust hadde i avisa si 13. september. Her er min kommentar:
                  

Drammen Høyre fikk 49,6 % oppslutning av de 61,2 % drammenserne som stemte. Nå blir det skattelettelser for de mest velstående og enda flere privatiseringer? Og kommunesammenslåing med tvang der Lier, Røyken og Øvre og Nedre Eiker innlemmes i Stor-Drammen? Jeg tillater meg å tvile på om velgerne i Drammen, og resten av landet, har finlest Høyres program og at det er derfor de har stemt på partiet. Jeg må innrømme at jeg mer tror på at det er en upolitisk popularitetsbølge enn politisk oppslutning om Høyres politiske standpunkter. Uten, selvfølgelig, at min tvil om begrunnelsen til høyrevelgerne kan rokke ved Høyres rett til å gjennomføre sitt program.

Samfunnsredaktør Odd Myklebust skriver i sin kommentar til valgresultatet at avisa hans har «gått kritisk til verks for å finne riper i lakken til det borgerlige styret». Avisa skal ha ros for intensjonen. Men særlig vellykka synes jeg ikke resultatet av den påståtte kritiske gjennomgangen er, ikke minst når en ser på hva DT har skrevet på lederplass.

I sjukehusstriden har DT unnlatt å omtale flere forhold som ikke talte til Høyres fordel. Rett nok er sjukehusstriden en sak som ikke engasjerte drammenserne, et manglende engasjement Drammen er aleine om i Norge. Men hvorfor tok ikke DT på lederplass klarere avstand fra Gullaug, og ville spille en aktiv rolle mot Gullaug og for Drammen?

Og hvorfor gjorde ikke Myklebust mer ut av konflikten mellom Drammens ordfører og den som styrte Drammen Høyres standpunkt i denne saka, Høyres stortingsrepresentant Trond Helleland? Nyvalgt bystyremedlem Haakon Fossen skrev det slik: «Selv Drammens ordfører klarte å avstå fra det naturlige standpunktet for hans by — behold sykehuset i Drammen!» Også Høyre-ordførerne i Asker og Bærum etterlyste det eksterne sykehusstandpunktet til Drammens Høyre-ordfører. Men ikke DT. For at Myklebust skulle beskytte sin venn Helleland?

Høyre har i forrige periode stått for et politisk standpunkt som DT kunne gjort mer for å bringe ut som en verdenspolitisk sensasjon fra Drammen. Drammen Høyre nektet sine bystyrerepresentanter å skrive under på et opprop om å beholde sjukehuset i Drammen. Begrunnelsen var ikke lojalitetshensyn til Buskerud Høyres kamp for Gullaug. Men Drammen Høyre hevdet at ved å skrive under på et slikt opprop ville underskriverne da bli inhabile ved en bystyrebehandling! Det er jo en verdenspolitisk sensasjon, at politikere blir inhabile hvis de stemmer for det de har sagt de mener! Hvorfor beskyttet DT Høyre mot å omtale dette hårreisende standpunktet?

En annen sak er ansettelsen av en ekstern konsulent for å se på helsesektoren. Kanskje er det ikke galt å be noen utenifra se på om kommunen arbeider effektivt. Men han fikk to årsinntekter på fire måneder. Om konsulenten er glup, så glup at han er verdt alle de millionene, er han ikke. Han er som sine konsulentvenner griskere enn han er nødvendig og dyktig. Slik sløsing med skattebetalernes penger burde Høyre fått tyn for. Det hjelper ikke at Arbeiderpartiet har identisk den samme politikken. Dette var et ran av kommunekassa. Men bruken av konsulent Ingar Pettersen ble forsvart av DTs samfunnsredaktør på lederplass.

Jeg har sett på Facebook at minst to sentrale Høyrepolitikere har vært rasende på DT fordi avisa har tillatt seg å omtale noe disse ikke likte. Men grunnen til at DT har mislyktes i å finne Høyres «riper i lakken», skyldtes rett og slett at DT ser på verden med Høyres øyne. Helt naturlig for en kristen markedsliberalistisk avis.

Testamenttolking av Nobelprisen: Jus eller politikk?

I diskusjonen rundt hvordan en skal forstå Nobels testament, og dermed vilje, har Nobelkomiteen svart på kritikken med å snakke om politiske vurderinger og å følge med tida. Men er det egentlig en motsetning?

Reint juridisk må det være hevet over tvil at Nobels formulering «den som har verkat mest eller best för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser» ikke tilsier at prisen skal tildeles sanitetspersonell, treplantere og de som lager filmer om viktige emner. For det er klart i strid med en juridisk eksklusiv testamenttolking som Ragnar Knophs: «hva denne testator i denne situasjon mente med disse ord i denne forbindelse». Men jeg kan heller ikke forstå at det skal være mulig å bruke et dagsaktuelt politisk skjønn for å forsvare komiteens syn på Nobels hensikter. For Nobels formuleringer i sitt testament kan jo ikke forståes på annen måte enn som et — sterkt — politisk ønske. Dette bekreftes også av hans synspunkter han sjøl framførte skriftlig og muntlig. Nobel var rett og slett mot krig, og det ønsket framførte han til og med før de to verdenskrigene som slaktet ned millioner av mennesker. En viktig forutsetning for å hindre krig er jo nettopp å sørge for «afskaffande eller minskning af stående armeer».

Få pristildelinger har oppfylt Nobels ønske. Og med et økende antall kriger de siste tiåra, og med eksistensen av alle ødeleggelsesvåpen nå, er Nobels klare uttrykte ønske viktigere å tilgodese nå enn noen gang før. Å arbeide mot regimer som vestlige stater ikke liker, men med fredelige midler, er vanskelig å forstå kan passe med Nobels testamente.

Det er imidlertid ikke slik at mange av dem som har fått tildelt Nobelkomiteens pris, ikke fortjener en heder for sin innsats. For eksempel Sør-Afrikas tidligere president de Klerk for å gi opp apartheidregimet uten å kjempe til siste hvite mann for å opprettholde det. Tross sine tidligere forbrytelser. Faktisk også USAs tidligere utenriksminister Kissinger, for å ha kasta kortene før alle vietnamesere var drept — hvis det var det han gjorde det, da. Og mineryddere, og andre som deler ut mat og medisiner. Alt sammen viktig og fortjenstfullt arbeid. Viktig lindrende veldedighet. Men det var ikke noe av dette Nobel tenkte på, og som han ønsket i sitt testamente at hans formue skulle brukes til å belønne. Nobels formål med sin pris er ikke til å misforstå verken med en politisk eller en juridisk tolking av testamentet. Men Nobelkomiteens medlemmer er jo uenig i Nobels politiske mål, slik det politiske Norge også er. De har gjort prisen til et politisk verktøy for vestlige interesser. Det er hovedpoenget, ikke hvordan Nobels vilje bortforklares.