«Venstre»s myter om islamistisk terror: Uten faktisk grunnlag

Vestens kriger mot regimer og grupper i Midtøsten de siste tiåra, er klare overgrep som uten tvil i strid med folkeretten. Vestens angrep har ødelagt stater og sosial infrastruktur i Midtøsten med ubotelig skade. Flere titalls millioner er drevet på flukt, og minst en million er drept. Det er sluppet bomber i femten år, også med det norske Stortingets mer eller mindre enstemmige støtte (indirekte, for de fleste krigene har ikke vært konstitusjonelt riktig behandla). Det er sterkt å kritisere, og trist å registrere at det ikke finnes politisk mobilisering mot disse krigene verken fra den «kritiske» pressen eller blant politiske venstreorienterte aktivister. 

Men fra å kritisere disse krigene, blir det likevel for enkelt å si at islamsk terror er et mer eller mindre motsvar, en reaksjon, på disse vestlige angrepene. En konkret analyse av jihadistisk terror viser at det ikke finnes en slik sammenheng mellom vestlige kriger og muslimsk mot reaksjon i form av terror. Sjøl om all vestlig intervensjon skulle opphøre, tilsier ikke erfaring at muslimsk terror vil opphøre. Det viser en en konkret analyse av et konkret problem.

Lars Gule tar 
Thomas Hegghammer til inntekt for seg

Utdrag av Lars Gules kronikk
fra 8. juni 

Amanuensis Lars Gule hadde 8.juni en kronikk i Klassekampen der han tar for seg den jihadistiske terroren, den muslimske. Han hevder der at «Det er naivt inntil det  infantile å tro at det ikke finnes et reaktivt element i den jihadistiske terrorismen».

Lars Gule tar i kronikken i Klassekampen Thomas Hegghammer til inntekt for sitt syn, idet han framhever Hegghammer som «en internasjonalt ledende forsker på islamistisk terror». Gule begrunner det helt feilaktig med at Hegghammer hevder «at fortsatt uro og intervensjoner i den muslimske verden har en sterkt mobiliserende effekt på jihadister i Europa». 

Men Hegghammer er helt uenig med Gule 
Men Gule misbruker Hegghammers synspunkter, for han hevder at Irak-invasjonen definitivt har styrket jihadistbevegelsen, «men det utgjør ikke problemets kjerne». Hegghammer tror dessuten ikke at en total ikke-intervensjonspolitikk ikke nødvendigvis vil svekke jihadistbevegelsen. 

Hegghammers synspunkter kan kort sammenfattes slik:

• Taliban er blitt voldsomt bomba de siste 15 åra, men har ikke gått til angrep i Vesten.
• Frankrike var tydelig imot invasjonen i Irak, men ingen land har blitt utsatt for mer terror enn nettopp Frankrike.
• Sverige og Tyskland har et svært svakt fotavtrykk i den muslimske verden, men er utsatt for store terrorangrep.
• Og jeg vil legge til: Norge er en aktiv og aggressiv krigsaktør i muslimske land, men har slippi unna muslimsk terror — hittil.

Hegghammers dokumentasjon 
Mer utfyllende skriver Hegghammer  følgende, gjengitt fra Facebook på Halvor Fosli på sin tråd (mine uthevinger):

"Har vesten medansvar for terroren i Europa? Vil det hjelpe om vi trekker oss helt ut? 

Debatten har blusset opp igjen hos Lars, Olav og andre etter angrepene i Manchester og London. Dette er en gammel og velkjent debatt som fort faller ned i enten-eller-sporet. Selv mener jeg at en del hendelser som Irak-invasjonen definitivt har styrket jihadistbevegelsen, men de utgjør ikke problemets kjerne. Dessuten tror jeg at en total ikke-intervensjonspolitikk – hvis en slik lar seg gjennomføre overhodet – ikke nødvendigvis vil svekke jihadistbevegelsen. 

La meg nevne 10 observasjoner som ikke har vært så mye framme i debatten:

1.      Antiamerikanismen sto sterkt i den sunnimuslimske islamistbevegelsen allerede på slutten av 1970-tallet, uten at USA hadde intervenert stort og direkte i noe sunniarabisk land.
2.      Foruten Libanon i 1982 og Libya i 1986 i var de største vestlige intervensjonene i den muslimske verden på 80- og 90- tallet på "muslimenes side": først og fremst i Afghanistan, men også i Bosnia, og i mindre grad i Kosovo. Gulfkrigen var litt mer komplisert, men ingenlunde en "antimuslimsk" krig. De største muslimske lidelsessymbolene på denne tiden ble skapt av ikke-vestlige ikke-muslimske aktører som Sovjetunionen, Serbia, Israel, Russland og India i hhv Afghanistan, Bosnia, Palestina, Tsjetsjenia og Kashmir.
3.     Mot slutten av 1980-tallet, etter at USA hadde hjulpet afghanske Mujahidin med milliarder av dollar, var de såkalte afghan-araberne ekstremt antiamerikanske. Noen av dem angrep World Trade Center i New York allerede i 1993.
4.      Al-Qaida erklærte krig mot USA i 1996 og angrep amerikanske mål i 1998 og 2000, lenge før Krigen mot terror.
5.     Europa opplevde en rekke jihadistplott og -angrep før 9/11, ikke bare i Frankrike/Belgia i 95-96, men også i Tyskland og Frankrike i 2000-2001. Ytterligere plott ble avdekket i Europa i 2002, før Irak-invasjonen.
6. 
   
7.     Obama-administrasjonen reduserte USAs militære fotavtrykk i Den muslimske verden mellom 2009 og 2014, men jihadistbevegelsen vokste kraftig i samme periode. Dette trenger ikke henge sammen, men det svekker i alle fall argumentet om at terror korrelerer positivt med vestlig militært nærvær i Midtøsten.
8.     Ifølge Pew er den folkelige støtten til IS og al-Qaida høyest i Palestina, Nigeria og Indonesia (2013-tall). Med unntak av Palestina (hvis vi regner Israel som vestlig) er ikke dette land hvor vestlige stater har intervenert spesielt tungt de siste 50 årene.
9.     Få aktører har blitt bombet så mye av vesten de siste 15 årene som det afghanske Taliban. Likevel har de så godt som aldri angrepet vestlige mål utenfor Afghanistan.
10.     En rekke land med svakt fotavtrykk i den muslimske verden – som Tyskland og Sverige – er blitt rammet av store jihadistangrep og –plott de senere år.
11.      Frankrike var en profilert motstander av Irak-invasjonen i 2003, men ingen europeiske land har blitt rammet hardere av jihadistisk terror enn Frankrike.

Jeg sier selvsagt ikke at vestlig utenrikspolitikk ikke har hatt noen betydning. Så godt som alle jeg kjenner er enige om at Irak-invasjonen var en katastrofe, at Guantanamo var ille, og at droneangrep som rammer sivile er skrekkelige. Alt dette har styrket jihadist-bevegelsen. Og de vestlige landene som har blitt angrepet mest har som regel vært involvert militært i den muslimske verden. Men som observasjonene mine viser, er forholdet langt fra lineært.

Videre mener jeg vi må bort fra generelle og vage betraktninger om «vestlig utenrikspolitikk» og over på konkrete diskusjoner om spesifikke elementer av denne politikken. Krigføringen mot IS i Irak og Syria er én ting. Dronene mot al-Qaida Central i Pakistan og AQAP i Jemen en annen ting. Støtten til Saudi-Arabias krigføring i Jemen en tredje. Støtten til Israel en fjerde. Osv. Hvert av disse elementene har sine egne begrunnelser og involverer ulike deler av vesten i ulik grad. Å snakke om det som én størrelse som hele vesten har ansvar for, gir ikke mening etter mitt syn.

Dessuten må man veie politikkvalg opp mot alternativene. Intervensjonen i Libya blir mye kritisert nå for tiden, men en ikke-intervensjon der i 2011 hadde medført kraftige beskyldninger om diktatorstøtte. Og i dag kan man f eks spørre: Er det realistisk at en full vestlig tilbaketrekning fra anti-IS-koalisjonen vil føre til mindre terror mot vesten på lang sikt? Eller: Dersom USA kategorisk utelukker maktbruk mot al-Qaida Central i Pakistan eller mot AQAP i Yemen, vil det føre til at disse aktørene svekkes? Personlig tror jeg ikke det, fordi de lokale myndighetene er svake, og med lav fysisk motstand vil disse gruppene vokse seg sterke.

Bunnlinjen er: la oss gjerne diskutere dette temaet, men debatten blir bedre med mer spesifisert kritikk og flere konkrete policyalternativer."

Sylo Taraku tilbakeviser også Gule og Olav Elgvin
En meningsfelle av Gule, også en av Klassekampens innbudte skribenter, forsker Olav Elgvin, muslimforsvarer og innvandringsaktivist, uttrykte i 2015 en viss vilje til revurdering av sine standpunkter. Etter de siste islamangrepene på unge konsertmennesker i Manchester og seinere alminnelige folk på gata i London skal han også ha uttrykt sjølkritiske tanker. Han fikk svar på Facebook-tråden sin av Sylo Taraku, tidligere SVer og ansatt i NOAS, nå Ap-medlem. Taraku pekte på en rekke argumenter mot «venstre»-plattformas  holdning til jihadistenes terror (utdrag med mine uthevinger):

1.  Jihadist-angrep på Vesten er ikke fenomen som har opptrått først etter at IS ble etablert. De første angrepene på 90-tallet ble gjerne begrunnet med at Vesten IKKE intervenerte i konflikter som Kashmir, Tsjetsjenia eller Bosnia. For jihadister, uavhengig av hvilken terrorbevegelse de tilhører eller blir inspirert av, er angrepene snarere en del av en evig sivilisasjonskonflikt.

2. Al-Qaida eller IS-terroristene kommer ikke med konkrete krav slik terrororganisasjoner historisk sett har pleid å gjøre. IS skriver selv i Dabiq at de kommer til å fortsette å hate Vesten og angripe oss uansett hva vi gjør.

3. Hadde ønsket om å unngå intervensjon vært motivet, ville terrorangrep kanskje ikke vært den beste strategien, med tanke på hvordan Vesten reagerte etter 11. september, som forresten kom ganske så uprovosert. Frankrike som var en sterk motstander mot intervensjonen i Irak ble ikke spart. Man ville heller ikke angrepet land som Sverige, Canada osv. 

4. Når Obama trakk styrkene sine fra Irak, så førte ikke det til mindre terrorangrep slik man skulle tro ville skje etter Elgvins logikk. Snarere tvert imot. Angrepene ble intensivert. 

5. Verken 11. september eller de senere angrepene kan sies å ha direkte sammenheng med graden av vestlig involvering i Midtøsten-konflikter, men snarere med hvor sterke terrorbevegelsene har vært og hvilken strategi de har valgt. Kriger og failed states skaper gode vilkår for terrorgrupper, så i den grad man intervenerer i stabile land og destabiliserer dem, så skyter man seg selv i foten, uansett om man bomber terroristenes fiender eller dem selv. Irak-intervensjonen har vært en katastrofe. Noe annet er å intervenere når terrorgrupper allerede er etablert og opererer fritt i et område. Vil vi være tryggere om vi lar Kalifatet bli en suksess? Bombing av IS kan skape noen ekstra rekrutter, men å la dem bli sterke kan gjøre det i større grad. Det går ikke så bra med kalifat-prosjektet nå siden de angripes fra alle kanter. Dermed blir de mindre attraktive for jihadister som føler seg religiøst forpliktet til å emigrere dit. For å ikke snakke om betydningen for lokalbefolkningen og regionen at kalifatet ikke får realisere seg. 

6. Afghanistan-krigen tiltrakk mange jihadister som senere ble med i ulike terrornettverk rundt om i verden. Veteranere fra den konflikten har stått bak mange terrorangrep mot Vesten. Syria-veteranere kommer til å plage oss enda mer siden denne gangen er det langt flere jihadister med tilknytning til Europa. Dette kommer nok til å skje uansett hva vi gjør i Midtøsten. Men om det var opp til oss å stoppe terrorangrepene gjennom noe så enkelt som å bare stoppe å bombe IS, så ville det vært svært gledelige nyheter.

Jihadistene driver terror mot «vantro» sivile 

— ikke politiske ledere

Ved å hevde at jihadismen er en reaksjon på vestlig intervensjon, gir de som hevder dette et inntrykk av at jihadistene, de muslimske terroristene, driver en politisk og militær motstandskamp, slik vi i Norge under krigen hadde okkupasjonsmotstandere som «terrorister» som førte til både norske og tyske drap. Men Milorg-folk og Pellegruppa og andre kasta ikke bomber inn i høyst upolitiske folkeforsamlinger. De likviderte sentrale ledere blant okkupantene og deres norske hjelpere. Jihadistene går ikke etter politiske ledere og politisk/militære mål. De går etter steder hvor det er «vantro» mennesker som koser seg med underholdning, som de mener ikke er tilltatt etter Koranen som de mener verdens skal styres etter.  

Det er ikke målretta militær motstandskamp som driver de muslimske aktivistene, men rein drapslyst og «kill for fun» lokket med rett til å utnytte kvinner, særlig seksuelt.