«Tyskland 83»: Nedvurderer STASI

Det er lite stoff om Sentral-Europas største og viktigste stat, Tyskland, i norske medier. Og lite om Sentral-Europas mesttalende språk, tysk, som er morsmålet til rundt 105 millioner mennesker i flere enn seks stater. Bare Derrick. NRK har korrespondent i Storbritannia, ikke lenger i Tyskland. Derfor er den tysk/amerikanske serien «Tyskland -83», med åtte episoder som sendes i to episoder av gangen på NRK hver søndag, interessant å følge med på. Særlig fordi den kretser om politikk, krig/fred og spionasjevirksomhet. Noe som gjør det lett å leve seg inn i serien for en politisk interessert som meg, særlig for en som har hatt det norske overvåkingspolitiet etter seg i flere tiår.

STASI: Svært dyktige - og hensynsløse

Men serien framstiller indirekte STASI på en svært amatøraktig måte, noe som gjør at STASI også skjønnmales. Vi må huske på at STASIs utenriksetterretning må regnes som verdens beste, på nivå med Israels Mossad (minst), og bedre enn Sovjets og USAs spion- og etterretningstjenester. STASI plasserte en av sine agenter som forbundskansler Willy Brandts sekretær, nemlig Günter Guillaume. Avsløringa av han som DDR-spion førte til at Brandt måtte gå av i 1974.

At STASI, som i «Tyskland 83», da skulle sende en ung spion til Vest-Tyskland i 1983 som ikke har hørt om verken walk-man eller bordeller, er både en nedvurdering av STASI som også er en måte å gjøre STASI mer harmløs på enn det en så skånselsløs organisasjon fortjener. Dessuten hadde alle østtyskere god greie på vesttyske forhold, for mange hadde adgang til vesttyske tv-kanaler, noe som DDR ikke klarte å stoppe tilgang til tross alt regimet prøvde. Slik STASI i følge filmen også blanda inn hele familien til den utvalgte spionen, er jo å ta mange sjanser. Og det at agenter engasjerer sine egne familiemedlemmer. At STASI skulle ha en spion som ringer private samtaler, i nærmest kjærlighetssorg, fra hjemmet til en vest-tysk generals åpenbart avlytta telefon, er langt unna enhver sannsynlighet. Som at dette, når det blei oppdaga, skulle være umulig å få brakt videre, sjøl om det var ei mer eller mindre alkoholisert dame som observerte dette, er lite troverdig. At det krydde av sentralt plasserte STASI-spioner i Vest-Tyskland, er ikke på noen måte usannsynlig. Men det at de konfererte sammen, og at de visste om hverandre, gjør at filmserien indirekte hevder at STASI var en amatørorganisasjon.

Nils Morten Udgaard om Wolf

STASIs utenlandsetterretning, som var så god, blei leda av Markus Wolf, fra 1956 også nestsjef for hele STASI. Da Wolf døde 9. november 2006, 83 år gammel, skreiv Nils Morten Udgaard et par dager seinere i Aftenposten at det russiske forsvarsdepartementet hyllet Wolf som «den mangeårige styrmann for én av verdens mest effektive etterretningstjenester». 

Udgaard skreiv om Wolfs resultater i STASI: «Her feiret han store triumfer, med til slutt 4 000 agenter, for hans målområde var NATO-landet Vest-Tyskland, med felles språk og kultur. Hans «Romeo-agenter» kom lett på bølgelengde med ensomme sekretærer i Bonn. Han tok i bruk personer — angivelige eller ekte — fra nazistenes Lebensborn-program, som ville avle «ariske» mennesker. Deres vanskelige livsvei egnet seg som «dekke» for spioner».

Om Wolf

Markus Wolf ble kalt «Mannen uten et ansikt», fordi vestlige stater ikke hadde noe bilde av han før i 1979. Etter det ble hans mulighet til å reise til vesten innskrenket.

Wolf var sønn av en tysk jødisk lege og kommunist, og vokste fra 11 års alder opp i Moskva. Han studerte flykonstruksjon (!) i Moskva fra 1940-1942, og ble deretter tysk nyhetsoppleser for sovjetiske radiosendinger. Han begynte i STASI i 1951 og var 1952 nestsjef i STASI under Mielke. Han var uten tvil en svært smart og dyktig spionsjef. Et godt drag på damene skal han og ha hatt.

Mange har lurt på om Wolf var modell for spionforfatteren John le Carrés figur Karla – «Mannen uten ansikt». Men David Cornwell, som le Carré egentlig heter, avviser det i følge Udgaard.

Wolf gikk av 1986, og støttet reformkravene til Gorbatsjov både i Sovjet og reformer i DDR. Han talte på opposisjonsmøtet på Aleanderplatz 4. november 1989, men ble pepet ut da han også krevde respekt for STASI-medarbeidere.

Han flyktet til Moskva i 1989. Så søkte han om politisk asyl i Østerrike, noe som ble avvist. Meldte seg ved den tyske grensa, og ble anklaget og dømt og endte til slutt med en toårig fengselsdom for kidnapping. I USA ble han avvist med at han var terrorist.

Udgaard skriver ellers at Wolf vokste opp i den sørtyske byen byen Metzingen. Rett over torget vokste også Klaus Kinkel opp, tidligere vesttysk utenriksminister og vesttysk etterretningssjef fra 1979-1982. 

En helt i Russland

Mitt referat i Klassekampen 02.12.2006. 

Tittelen er deskens, jeg synes den

unødvendig respektløs.

Jeg har hørt at fra et møte i Moskva der Wolf presenterte ei bok, der var det mange tidligere KGB-agenter til stede. De var nesten stumme av begeistring for Wolf, men ikke stummere enn at de i beundring sa «Tenk, vi har pustet inn den samme lufta som Micha»!

Er spionene viktige og nødvendige? Som informerer om hva motparten tenker og vet?

Spioneriet, spion- og etterretnings virksomhet, er som en krig, med masse svik og drap. Men en liten krig med færre døde og færre dramatiske skjebner enn i den virkelige krigen.

Kona til Wolf sendte i følge Der Tagesspiegel en hilsen til sin manns gravferd i Berlin i 2006 der hun hevda at Wolf ved flere anledninger hadde fått bidra til at den kalde krigen ikke ble en varm krig, tross flere farlige situasjoner. Det kan ikke jeg si noe som helst om, men det er riktig at opplysninger som spioner skaffer fram kan fungere sånn.

Mer spion- og overvåkingsstoff:

Lund-kommisjonen, Kildedokument: Dokument nr. 15 (1995-96). Innst. S. nr 240 (1995-1997). 

Wolf, Markus: Spionagechef im geheimen Krig. Erinnerungen, Econ & List, 1998. En utvida og forbedra utgave av boka «The Man Without a Face», Times/Random House 1997

Fjørtoft, Kjell: Spionfamilien, Gyldendal 1986.

Trepper, Leopold: Det røde orkester, Aschehoug 1976. (Han var sjefen for Sovjets spionasjeorganisasjon under siste verdenskrig, seinere utstøtt og fengsla og anklaga i Polen for å være «jøde»)
Steven, Stewart: Dobbeltspill. Aschehoug 1975. («Splinter Factor» var kodenavnet på den mest utrolige og mest dødbringende operasjon CIA noen gang har gjennomført. Den ble satt i scene av senere CIA-sjef Allen Dulles i perioden 1948-1953, og hadde som hensikt å så misnøye og reise opprør i de østeuropeiske kommuniststatene. Aksjonen førte til at en rekke kjente kommunistledere ble henrettet — … — og titusener havnet i konsentrasjonsleirer.») (Forlagets «vaskeseddel»)