Folkeretten: Ingen lov, knapt et løfte, og bare mellom stater

Fra nettsida siste.no

Mannen som i sin tid håna de mange titusener demon-strantene i Norge og millionene i Europa mot angrepet på Irak, Thorbjørn Jagland, er i dag generalsekretær i Europarådet. En stilling han ble forvist til for å ikke lage personlige problemer for Jens Stoltenberg som hadde nedkjempa Jagland som politisk leder i Arbeiderpartiet og fått Jagland fjerna som politisk konkurrent.

Vi har hørt lite til hva Jagland har uttalt seg om europeiske staters handlinger i det siste. Men hjemkommen til Norge blir guruen en viktig politiker. Han sier at «Norge er på ville veier», om det siste stortingsvedtaket om å innstramningene i asylavtalen. Han trengs nå av innvandringsentusiastene. For å forsvare alle som vil til Norge blant masseinnvandringa fra Midt-Østen, uttaler han at folkeretten og våre humanitære verdier bygget opp etter siste verdenskrig, står i fare for å bli brutt nå når vi trenger dem som mest.

For det første: Folkeretten er en avtale mellom stater. Den gjelder ikke for enkeltpersoner. Og dessuten er den i realiteten en uforpliktende avtale som alle stater kan bryte uten at det finnes noen som helst straffereaksjoner for det. For folkeretten er ikke å betrakte som en lov, og det finnes derfor heller ikke noen som kan straffe det som blir hevda som å være et brudd på folkeretten. Stormaktene bryter folkeretten som det passer dem, helt straffritt. Som å gå til krig mot andre stater og blande seg inn i borgerkriger for å kaste et styre, sjøl om det er folkevalgt. Slik Norge også gjør, jf angrepet på Libya og innblandinga i borgerkrigen i Syria. Vår utenriksminister Børge Brende, sløvt stirrende inn kamera, gjentar så ofte han kan:«Assad må bort, Assad må bort». Det er åpenbart i strid med folkeretten å arbeide for å fjerne andre lands statsledere slik Norge gjør med økonomiske midler, og alle andre stater — når det passer dem. Innblanding i andre stater har økt kraftig etter Sovjetunionens fall.

Hva har Jagland sagt om disse åpenbare brudda på folkerettens ånd? Ikke noe som jeg har hørt, men det kan jo også skyldes at mediene i Norge ikke vil referere noe som kan ramme deres egen politikk.

Jagland uttalte på NRK at han var bekymra for at de humanitære reglene som var bygget opp etter andre verdenskrigen, nå er i fare. Men reglene etter andre verdenskrigen var bygget opp for at flyktninger fra østblokken, bak Jernteppet, skulle få komme til Vest-Europa. Etter krigen i Europa hadde ingen behov for å flykte til andre krigsherja land, og ingen andre land hadde ressurser til å ta imot millioner av flyktninger. Folk trengtes for å bygge opp landa sine. Denne faktiske situasjonen som lå til grunn for dagens bestemmelser, må ligge i bånn for vurderinga av flyktningers rettigheter i dag. Også omfanget.

Folkeretten og menneskerettighetene er i praksis heller ikke mer enn ønsker. For «Folkeretten og det internasjonale samfunn mangler både en obligatorisk lovgivningsmyndighet, obligatoriske domstoler og tvangsmyndighet.» skriver advokat Vegard Bø Bahus på snl.no. Statene, særlig stormaktene, følger i praksis «folkeretten» etter i hvilken grad det passer dem i hvert enkelt tilfelle. Menneskerettigheter er heller ingen forpliktelse ut over det vi har i Grunnloven, for som det står på FN-sambandets hjemmeside: «FN er bygget på prinsippet om statssuverenitet; at stater har suveren autoritet innenfor sine grenser. Det betyr at ingen andre har lov til å blande seg inn i hvordan staten styres.» 

Ingen har krav på å få asyl i noe land. Heller ikke dem som blir akseptert å være flyktning. Når det gjelder asyl skriver advokat Vegard Bø Bahus på nettsida til Store norske leksikon at «Etter folkeretten har statene rett til å gi asyl, men ingen plikt». Dette blir understreket av det wikipedia.no skriver om flyktningkonvensjonens bestemmelser om å gi «beskyttelse (politisk asyl) til de som faller inn under flyktningdefinisjonen. Det folkerettslige asyl er ikke noe enkeltpersoner eller grupper har krav på. Tvertimot er asylretten en stats rett til å gi asyl uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet fra. Den enkelte flyktnings rett til asyl er derfor overlatt til hver stats interne lovgivning». Den nye Grunnlovens avsnitt om menneskerettigheter har ingen ordlyd om rett til asyl, tvert imot falt et forslag om å grunnlovsfeste retten til asyl.

Det er derfor opp til norske myndigheter å avgjøre om vi skal akseptere å godta asylsøknader og masseinnvandring. Med samme rett som vi har avslått å gi asyl til Edgar Snowden, Julian Assange og Mordechai Vanunu, kan vi avslå å gi asyl til andre.

Norge har undertegnet flyktningkonvensjonen. Men vi trenger ikke gi flyktninger asyl, men derimot i følge sln.no opphold «mot forfølgelse inntil de kan vende hjem eller få permanent oppholdstillatelse i et annet land. Med dette er det bestemt at tilfluktstaten skal respektere og garantere at flyktninger nyter godt av visse sivile, økonomiske og sosiale rettigheter under oppholdet…» Flyktningene som kommer til Norge har ikke bare flyktet fra Midt-Østen og Sentral-Afrika, men også fra stater som Hellas, Slovenia, Østerrike, Tyskland, Danmark, Sverige og Russland. Er de flyktninger hele tida, og er Norge en tilfluktstat? Er de nevnte landene utrygge for disse menneskene, eller har disse landa bare for dårlige sosiale ytelser? I realiteten dreier det seg nå om en masseinnvandring av ikke inviterte mennesker. Da blir det ikke flyktningkonvensjonen som skal styre hvor mange vi skal gi opphold. 

Den masseinnvandringa vi opplever til Europa og Norge i disse dager er ikke en slik situasjon  som lå til grunn for flyktningkonvensjonen. Den er høyst sannsynligvis også initiert og oppmuntra av Tyrkia ved sin leder Erdogan både for å skape kaos i Europa og for å få anerkjennelse og betaling fra EU og andre land. I så fall har Erdogan lyktes over all forventning. Nå blir han både betalt for igjen å stenge grensene mot Europa, og blir også lokka med at alle tyrkere snart kan få reise fritt til hvilket som helst EU-land de vil til. Og dermed motta det EU-landets ytelser.

Men det står helt fast: Norske innbyggere kan på fritt grunnlag sjøl avgjøre hvor mange og på hvilke vilkår vi skal gi innvandrere et kort eller langvarig opphold. I dette spørsmålet, som i andre spørsmål om krig og fred, finnes det ingen grunn til å feste lit til Jagland.