Nytt kodeord for krig: «Sette et ytterligere press på eliten»: Vestmaktene ønsker krig mot Assad-regimet

Det er et militært opprør i Syria som har ført til borgerkrig i landet. Alle vestmaktene arbeider for at regimet i Syria skal falle. Opprørerne gis all støtte, og framstilles som noen uskyldige forfulgte. Foreløpig har vestmaktene måttet nøye seg med ulike sanksjoner. Flere land har ivret for intervensjon på vegne av FN og «verdenssamfunnet», som den nye franske presidenten. Jeg har vondt for å forså at ikke den rødgrønne regjeringa med støtte i et enstemmig Storting via sms-er igjen hadde ønska å ta i bruk de norske militære ressursene i form av kampfly mot Assad. Statssekretær Torgeir Larsen i UD omtaler vetoet i sikkerhetsrådet om FN-krig mot Assad-regimet som «dessverre». All oppmerksomheten om ofrene for opprøret, der regimet tillegges alt ansvar, bekrefter på det. 

Med det åpenbare vestlige misbruket av Sikkerhetsrådets resolusjon om Libya, ville ikke Russland og Kina gå med på å legge til rette for en ny liknende resolusjon og med det åpne for en ny militær invasjon. Russland og Kina har med dette vetoet oppfylt formålet til FN om å hindre krig. På kort sikt: En massiv vestlig militær invasjon, kanskje med støtte av de USA-vennlige statene i Midt-Østen, blei forhindra. En invasjon som ville gitt betydelig flere drepte, og en sterkt ødelagt stat. Et Syria som da vestmaktene kunne tilby seg å bygge opp igjen, kanskje med «hjelp» av Israel? Også på lang sikt har vetoet til Russland og Kina levd opp til FN-paktens mål: Militære opprørere i alle ikke-vestlige land, kan ikke bare sette i gang opprør og forvente at de skal få med seg vestmaktene og FN militært på sin side. Om Russland og Kina, eller andre vetomakter, legger ned veto mot slike FN-kriger. Da vil ikke opprør og kriger som drives fram av vestmaktenes ønske om å erobre nye innflytelsessfærer, begrunnes med støtte av FN.  Sjøl om de måtte ha behov for å kompensere en dårlig økonomisk utvikling i sitt eget land. 

I Dagsnytt 18 var det torsdag 19. juli ikke måte på hvor opprørte både NRKs ene USA-korrespondent Jon Gelius og programleder Erik Aasheim var på «verdenssamfunnets» vegne fordi Sikkerhetsrådet ikke ga klarsignal for en Nato-krig i FNs navn. Jeg savna bare Thorbjørn Jagland…

Heldigvis kunne NRKs Moskva-korrespondent Hans Wilhelm Steinfeldt forklare Moskvas veto. Steinfeldt refererte Moskvas syn på Libya-resolusjonen, og snakka om maktbalanse og innflytelsesfærer i Midt-Østen og Syrias betydning for særlig Russland i dette maktspillet. Steinfeldt bør kanskje holde et lite kurs for Gelius og Aasheim om maktpolitiske interesser i verden, generelt og konkret?   

Det er ellers viktig å merke seg at vestmaktene helt åpenbart ikke var interessert i en samlende resolusjon i FNs sikkerhetsråd. De ville ha en resolusjon som åpna for at FN kunne gi vestmaktene mulighet til militær intervensjon på opprørernes side. For en resolusjon som tok sikte på å dempe partene kunne vært mulig. Men ikke en ensidig til støtte for FN-krig på opprørenes side. Da de ikke fikk lurt Russland og Kina en gang til, må de tydeligvis ha tenkt at da kan det være det samme. Da satsa de på en politisk kamp i de vestlige land for krigen, og de mange villige politikerne og journalistene som de vet vil støtte dem — uansett. Sånn at om det skulle komme fram opplysninger om at de hjalp opprørerne med militære ledere og med våpen, så vil folk tenke «Ja, det var da bra vestmaktene gjorde noe».

23. juli kunne Danmarks Radios programleder i kveldsnyhetene på tv gledesstrålende melde om at nå falt Assad, og at han hadde flyktet. Danske SFs utenriksminister Villy Søvndal snakka om at nå hadde Assad i realiteten falt og det bare var snakk om svært kort tid, og at det var veldig riktig. Mens DRs egen utsendte fra Syria måtte melde til den entusiastiske programlederen at det verken var lite som tyda på at Assad hadde flykta eller kom til å falle om kort tid. 

I Dagnytt 18 23. juli slapp også Helge Lurås fra Senter for internasjonal strategisk analyse (SISA) til orde. Han gjorde oppmerksom på at USA lenge hadde gitt pengestøtte til opprørerne, og at både USA og vestmaktene, Norge inkludert, bare var opptatt av ensidige tiltak, militære som økonomiske, mot regimet. Ikke for fred. Vestmaktene hadde lenge oppmuntra opprørerne militært og politisk, hevda Lurås. At Den arabiske liga var mot Assad mente Lurås at en ikke kunne legge vekt på. For Den arabiske liga var dominert av USA-allierte land som Saudi-Arabia og Gulf-statene. 

Tre ganger i løpet av to minutter gjentok statssekretær i Utenriksdepartementet, Torgeir Larsen, i Dagsnytt 18 den 23. juli at formålet nå fra regjeringas side var å støtte opp om vestmaktenes politikk om å «sette et ytterligere press på eliten». Et tiltak, som EUs ledelse med tv-sendt kyss og klem fra sitt møte, har gått inn for. Bortsett fra for våpen til opprørerne, da. Fra Saudi-Arabia og Qatar. Larsen rakk også å si noe om «å beslaglegge elitens penger». Dette som en erstatning for «desverre» det skuffende resultatet i siste avstemning i Sikkerhetsrådet. Da må det være trist for EU-kommisjonen og den rødgrønne regjeringa å lese i Dagens Næringsliv 24. juli om at Assads personlige midler forlengst var plassert utafor vestmaktenes kontroll; i Russland. Assad er åpenbart mindre godtroende enn Gadaffi var.

Jeg kan ikke forstå annet enn at Syria-konflikten viser at de største militærmaktene i verden kjemper mer intenst for sin innflytelse nå, og ikke legger bånd på seg militært. Men uten at de har noen annen plan enn regimevelting. USA forstår ikke nytten av et stabilt Syria i regionen, høyst sannsynlig fordi staten som ledes av en vinner av Nobels fredspris, ikke tenker så langt. For eksempel har Obama neppe sett for seg muligheten av at PKK kunne ta kontrollen over deler av Syria, noe som de nå har gjort.

  
Den militære innblandinga skjer med større intensitet nå når USA  og EU har så store økonomiske problemer. Riktignok har USA og vestmaktene tapt i Irak og Afghanistan, og trekker seg tilbake med halen mellom beina. Disse militære og regionale tapene gjør dem heller mer desperate enn forsiktige. Rivaliseringa i verden mellom de store militærmaktene øker i takt med de økonomiske problemene. Naturlig nok: Når krybba er tom, bites hestene. Eller som Lenin skal ha hevda: «Imperialisme betyr krig.» Og da tyder mye på at det blir en krig som første verdenskrig, der alle politiske retninger slutter opp om sin egen nasjons økonomiske overklasse, og ikke for internasjonale interesser for vanlige folk — mot krig. Den danske statsminister og utenriksminister viser veg, også for Norge. Ikke bare SV, men også Rødt støtter opprøret mot Assad, i tillegg til den statsfinansierte merkverdighet, organisasjonen «Tjen folket». Rødt etter hvert noe mer nølende når ledelsen registrerer imperialistmaktenes rolle. Opprørerne i Syria har kun styrke som representanter for vestmaktene og Gulf-statene.

FN kunne gjort noe for palestinerne etter det skjebnesvangre FN-vedtaket som i 1949 tok opp staten Israel som medlem. Men Israel får holde på som de vil, i strid med folkeretten og all moral. Palestinerne utsettes for en planmessig utrydding og fordriving. Det er et påbegynt folkemord. Og hvem legger alltid ned veto i FNs sikkerhetsråd for enhver form for kritikk av Israel — for ikke å snakke om sanksjoner? Jo, nettopp USA og vestmaktene. Og hva sier de norske journalistene og politikerne da? — INGENTING!

                                    INGENTING!

                               INGENTING!