Er virkelig nazi-faren truende stor i dag i Norge, i Norden og i Europa?

Det er selvfølgelig flott og nødvendig at nazistiske ideer bekjempes og tilbakevises. Men jeg må nok en gang si at jeg stiller meg uforstående både til virkelighetsbeskrivelsen av nazistenes styrke og måten de bekjempes på. Jeg må bare gjenta at jeg har store problemer med å forstå at de fremste selvutnevnte nazistforkjemperne er ute i et politisk ærend. Jeg vil svært gjerne overbevises om at de ikke er ute etter å tilfredsstille sin egen innbilte prektighet, og kanskje aller mest, om at de ikke gjør dette for å få utløp for sin personlige voldslyst til å slåss. Men jeg må innrømme at jeg ser det som vanskelig.

I Klassekampen 31. mars hevder «ekstremist-ekspert» Øyvind Strømmen at det norske nazistiske «miljøet er marginalt». «Norwegian Defence League har aldri klart å samle meir enn ti personar på ein demonstrasjon, og eg ser ingen grunn til at dei skal klare det no. Sian (Stopp islamiseringen av Norge) er rett nok noko større, men heller ikkje dei klarar å samle store mengder», sier Strømmen. Tor Bach i organisasjonen Vepsen sier etter min mening noe oppsiktsvekkende fornuftig og dempa til han å være: «Eg synes det som skjer i Århus i dag har blitt veldig opphaussa. Det har blitt drege i gong eit stort antirasistisk sirkus, som ein reaksjon på eit litt mindre høgreekstrent sirkus», sier Bach i følge Klassekampens journalist Hanna Haug Røset.

Og hva så med arrangørene, motstanderne i Århus? Det er European Defence League som markedsfører seg som antiislamister for å få større oppslutning. Åpenbart fordi de tror «anti-islam» er en bedre sak enn nazisme. «Ekstremhøgre vil mobilisere både nazistar og anti-islamsk[e] høgrepopulister», skriver Klassekampen.


Avisa spør Daniel Poohl, redaktør i den svenske stiftinga Expo som jobber for å kartlegge og informere om høgreekstreme og rasistiske tendenser i samfunnet. Heller ikke han har tro på noen rasistisk eller nazistisk mobilisering til Århus. Mer interessant er at Poohl mener det finnes to greiner i det europeiske ekstremhøyre: På den ene sida tradisjonelle fascister og nazister, og en høyrepopulistisk grein som er inspirert av kontra-jihad. Og at disse er uenig om Israel. Poohl mener at European Defence League er en anti-islamsk bevegelse som vil finne en plass midt mellom de to høyreretningene for å rekruttere fra dem begge.

I dag veit vi åssen det gikk. Arrangørene, European Defence League, klarte å mobilisere mellom 100 og 200 mennesker — fra hele Europa. Motdemonstrantene fikk etter politiets opplysninger 2 500 personer til å støtte sin sak, mens arrangøren «Århus for mangfold» påstår at de var 4 000 deltakere. Det er litt uklare opplysninger om arresterte, for det kom oppskriftsmessig til voldelige opptøyer, det varierer mellom 50 og 83 personer.

Klassekampen skriver i sin ingress at EDLs samling av den  «anti-islamske høgresida i Århus … kan bli starten eller slutten på ei ny europeisk rørsle.» Virkelig, er det så enkelt?

Åssen virker all denne voldsutøvelsen på de høyreekstreme miljøene, og på «folk flest»? De høyreekstreme og nazistiske, mellom 100 og 200, har fått styrket sin oppfatning at de har en svært viktig oppgave å utføre, for så mange er mot dem og interessert i dem. Altså at de vokser. De har lyktes fordi de synes i media.

I en kommentar til filmen om «En venninne fra Blitz» 2. april skriver Jorun Folkvord i Dagsavisens nettdebatt nyemeninger.no: «For få uker siden marsjerte uniformerte svenske nynazister gjennom Trondheims gater. Tilskuere som tok til motmæle ble angrepet. Nynazismen skremmer, fordi et av dens sentrale virkemidler er vold.» Men hvor stor er egentlig den nazistiske volden i Norge? Klarer ikke politiet oppgaven? Det er ikke begrunna nærmere at demonstranter må ta over der politiet påstås å svikte i å forsvare folk mot nazistene.

Folkvords innlegg blir kommentert av Bjørn Ditlef Nistad som skriver (skrivefeil gjengitt):«Et forholdsvis stort antall motdemonstranter, alt fra prester til pønkere, møter opp. En liten gruppe blitzere, autonome, eller hva de kaller seg, begynner å kaste steiner og tomflasker mot høyreekstremistene som må reddes i sikkerhet av politiet. I vanlige menneskers øyne fremstår det hele som bråk mellom rivalisernde ungdomsgjenger - eller høyreekstremistene fremtrer endog som ofre for gærninger som ikke tåler provoserende ytringer.» Nistad blir imøtegått av Øyvind Grande som skriver (skrivefeil gjengitt) at «Blitz er det politiske miljøet som har tatt trusselen fra ytre høyre mest alvorlig. De har jobbet seriøst og kontinuerlig gjennom alle år for å hindre nazistene i å vokse. "Resten av samfunnet", biskoppene og Giskene, har kommet på banen med ugjevne mellomrom, men Blitz har hvert der konstant.»

Har det blitt noen anti-nazistisk seier? Blir nazismen noen politisk trussel igjen, er det verken Blitz eller andre som må ta den jobben og som har mulighet til å lykkes. Ikke de selverklærte anti-rasistene og anti-nazistene. De gjør neppe noen skade, men jeg kan ikke se at det er sannsynliggjort at de er så viktige og nødvendige som de vil ha det til.

Det er vel heller slik at folk flest, de som ikke er så veldig opptatt av politikk og denne til dels voldelige ekstremistmannjevninga, har fått styrket sin oppfatning om at de venstreorienterte er noen slåsskjemper som bare er interessert i å skape destruktiv samfunnsuro og utrygghet. I den grad det stemmer, har disse støyende frelserne som skyter spurv med kanoner, bare seg sjøl å takke.