Enda mer krig heies fram — Syria neste? Skal nå alle militære opprør støttes, med krav om at enhver regjering da gir seg?

Etter at den kalde krigens slutt ved Sovjetunionens sammenbrudd, egentlig den endelige slutten på 2. verdenskrig, har stråmannskrigene mellom de to supermaktene blitt erstattet med intervensjonskriger under påskudd av å redde sivilbefolkninger fra «slemme» regimer. I tillegg er det gitt åpning for at det er riktig å kunne gå til krig mot mistanke om at noen vil planlegge krig. Slik Hitler gjorde overfor Polen i 1939. FN støtter opp om denne utviklingen av kriger.

En må være «ansvarlig» politiker eller politisk journalist for å tro at disse krigene er et ledd i å være «politi» overfor «uskikkelige» regimer som undertrykker sitt eget folk. Det er bare de regimene vestmaktene til enhver tid misliker som kan stå i fare for å bli utsatt for invasjon fra dem. Innbyggere i slike regimer som er motstandere av regimet, skjønner også at det bare er å ty til våpen, så vil vestmaktene gripe inn og støtte dem mot regjeringsmakta. Slik som i Libya, og nå snart i Syria? FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan legger helt klart opp til en intervensjonskrig mot det syriske regimet. Men aldri overfor Israel, uansett hva sionistregimet måtte finne på å gjøre. For Israel er jo «en av våre».

Det er altså nå væpna opposisjon som nå støttes rundt om i verden, og som får legitimiteten fra «verdenssamfunnet», les vestmaktene, og ikke den statsmakta som slår ned opprør. Er alle vestlige regjeringer, som Norges, nå for væpna opprør og/eller totalt anarki? I praksis ja.

Dette uttrykker økende krigsfare, ideologisk understøttet av Nobels fredspris som oppmuntrer de største krigshisserne med sine priser. Det økende antallet intervensjonskriger i humanismens navn med FNs aktive støtte, vil mest sannsynlig ta sin ende i en omfattende verdensomfattende krig. Suksessen med disse «humanitære redningskrigene» er slik at det ikke finnes politiske krefter som kan stanse en slik utvikling mot en ny verdenskrig, også fordi den blir godt underbygget av økonomiske drivkrefter mellom stormaktene.

Slike «humane» intervensjonskriger har økende oppslutning i Norge. På den ene sida er det SVs sosialarbeider- og universitetssjikt som er blitt en blodig krigshisser, mens det ideologiske forsvaret for denne nye krigssituasjonen representeres først og fremst av den høyreorienterte politikeren og professoren i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary. Hun er nettopp utmeldt av Kristelig Folkeparti fordi noen ledere i partiet kan tenke seg et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Hun har vært statssekretær i Utenriksdepartementet i Bondevik-regjeringa, og er medlem av «Det pavelige råd for rettferdighet og fred» og «Det pavelige råd for familien». 23. mars skreiv hun en kronikk i Dagens Næringsliv under overskriften «Beskytte vs. beskyte.». I ingressen stod det: «Sivile massakreres i Syria nå. Vi ser på og viser til manglende FN-mandat. Det er etisk forkastelig». Framheva av Dagens Næringsliv skreiv hun også: «At Norge og andre vestlige land gjør seg nærmest totalt avhengig av et mandat, er unnfallende og opportunistisk». Artikkelen har jeg ikke funnet på nett.

Denne kronikken fikk Helge Lurås, tidligere forsker i Nupi (Norsk utenrikspolitisk institutt), nå i eget firma, til å skrive følgende motinnlegg til henne 27. mars under overskriften «Krigshisser i fåreklær». Hva som egentlig er fåreklær ved Matlary, kan jo diskuteres. Jeg vil framheve disse orda fra Lurås sin artikkel: «… det som foregår i Syria, er et opprør, en «borgerkrig», som Matlary kaller det. De som har gjort opprør, må også ta ansvaret for Assads militære reaksjon. Man kan ikke forvente at noen statsmakt bare skal kaste inn håndkleet. Noe av grunnen til at opprørerne har væpnet seg i Syria, er nettopp troen på at holdninger som den Matlary målbærer, skal fremtvinge en militær intervensjon til deres støtte. De ønsker hjelp i en intern konflikt.»

Lurås sitt innlegg finner jeg heller ikke på nett. Jeg gjengir i sin helhet Lurås sitt innlegg her, i kursiv:

«Janne Haaland Matlary skal ha ros for at hun deler sin egen forvirring med DNs lesere (23. mars) for å få i gang en debatt om norsk utenrikspolitikk. Med henvisning til Syria tar hun på den ene siden til orde for at «koalisasjoner av stater» skal ignorere veto i Sikkerhetsrådet og bruke militærmakt når de selv mener at andre stater gjør overgrep mot sine befolkninger. På den annen side spør hun om «en regjering kan unngå å drepe sivile når den slår ned et opprør, som enhver regjering legitimt kan».

Som Matlary påpeker må enhver stat som kvalifiserer til benevnelsen, beskytte sitt monopol over voldsmakten.

• Amerikanske styrker i Irak kunne ikke akseptere at opprørerne tok kontroll over Falluja i 2004. Byen ble beleiret, de sivile ble bedt om å forlate området og en tung militæroperasjon ble igangsatt.
• I Lybia i 2011 ble sivile og Gaddafi-lojale soldater beleiret og beskutt i Bani Walid og Sirte av Nato og soldater fra overgangsrådet.
• I Afghanistan har Nato bombet opprørerne i over ti år — tusenvis av sivile er drept. Krig er politikk med andre midler.

Emosjonelt er det vanskelig å betrakte lidelse. Men det som foregår i Syria, er et opprør, en «borgerkrig», som Matlary kaller det. De som har gjort opprør, må også ta ansvaret for Assads militære reaksjon. Man kan ikke forvente at noen statsmakt bare skal kaste inn håndkleet.

Noe av grunnen til at opprørerne har væpnet seg i Syria, er nettopp troen på at holdninger som den Matlary målbærer, skal fremtvinge en militær intervensjon til deres støtte. De ønsker hjelp i en intern konflikt.

Man kan kanskje forstå Matlary som en idealistisk realist. Hennes beklagelse om at «USA og Nato søker å unngå all intervensjon», er imidlertid feilaktig og selvmotsigende. Den intervensjonistiske linjen Matlary tar til orde for, er sterkt representert i samtlige vestlige land. Den har igangsatt og holdt liv i en rekke militære operasjoner i Bosnia, Kosovo, Irak, Afghanistan, Libya etc. I løpet av de siste 20 år. Og nå altså Syria.

Intervensjonismen er en tverrpolitisk og sterkt levende bevegelse som «lykkes» når de altruistiske idealene i tilstrekkelig grad sammenfaller med geopolitiske og nasjonale interesser. At Matlary ønsker å ytterligere revitalisere intervensjonismen «særlig fordi Russland og Kina øker sin makt mens vår vestlige reduseres», kan bare bety en ting: Hun tar til orde for konfrontasjon og spenninger mellom stormaktene. »

Matlary har hittil ikke kommentert Lurås sitt motinnlegg. I stedet skreiv hun en kronikk i Dagens Næringsliv om påskens religiøse gleder.