LO-kongressen: Ta LO fra Ap!

LO-kongressen har fått omtale som et partilandsmøte. Noen journalister har vært inne på det de kaller «forholdet mellom LO og Ap». Sett bort fra nyansene i bildet, så er virkeligheten slik: At LO påvirker Ap er mulig, og skjer ikke sjelden, men aldri i strategiske økonomiske og politiske saker, det vil si i de viktigste sakene. I disse sakene blir LO et underbruk av Ap, noe som sikres ved at alle viktige verv i LO og forbundene er forbeholdt Ap-medlemmer. Dette har jeg tatt opp tidligere, og skrevet en egen artikkel om i tilknytning til den pågående kongressen. Artikkelen står på trykk i Klassekampen i dag 14. mai, men uten at mine henvisninger til eksemplene er tatt med. Derfor gjengir jeg i sin helhet artikkelen her:

Ta LO fra Ap!

Som LO-medlem i mer enn to tiår, og tillitsvalgt i mange år, har Arbeiderpartiets politiske kontroll med LO og alle LO-forbund både ergret og opprørt meg. Den politikken som blir vedtatt i Arbeiderpartiets sentralstyre i de store utenrikspolitiske, økonomiske og politiske sakene, blir også med ubetydelige unntak vedtatt og gjennomført LO-sekretariatet, på LO-kongressen og i forbundene. Aps kontroll over LO fratar ikke bare medlemmene deres demokratiske rett til å styre LO, det svekker også medlemmenes faglig-politiske rettigheter og kamp, særlig i økonomiske saker. Og styrker helt urimelig Ap som parti.

Kampen for å bevare AFP-ordninga i fjor er godt eksempel. Det var en omfattende mobilisering blant tillitsvalgte i LO mot Stoltenbergs forslag til redusert AFP-pensjon. Mange, også jeg, kunne få inntrykk av at det var LO-medlemmenes klare interesse av en ikke redusert AFP-pensjon som skulle bli LOs standpunkt. Men LO-sekretariatet med det svært så lydige Ap-medlemmet Roar Flåthen i spissen, sørga for at LO-medlemmenes aktive engasjement for sine økonomiske interesser bare blei oversett og fullstendig knust. Åpenbart avtalt på et bakrom mellom Aps sentralstyremedlemmer Flåthen og Stoltenberg.

Gerd-Liv Valla, tross alt en av de bedre LO-lederne i moderne tid, hadde Ap-medlemskapet som viktigste kvalifikasjon for å bli LO-leder. Uten organisatorisk bakgrunn i mitt eget forbund Norsk Tjenestemannslag seilte hun fra regjeringskontorene rett inn som nestleder i NTLs forbundsstyre og fikk der sin formelle faglige plattform. Men hennes reelle plattform var Ap-medlemskapet. Om hun kjempa vellykka mot en av Stoltenbergs mange nyliberalistiske kjernesaker, redusert sjukelønnsordning, og vant en foreløpig taktisk seier for LO-medlemmene der, så sørga Valla for at LO slutta opp om Stoltenbergs strategiske tiltak om å redusere folketrygda og privatisere og dermed sette pensjonen på børs.

Oslo LO sitt lange og grundige 1. mai-program for i år er et utmerka program. Men det må betraktes som en nullitet. Det er ikke bare det at hovedtaler Stoltenberg er uenig i alle punktene bortsett fra det med fortsatt rød-grønn regjering. For det er partileder Stoltenbergs viktigste politiske misjon å føre en aktiv altomfattende organisatorisk daglig politisk kamp mot alle disse gode punktene.

Den svært bråkjekke unge Buskerud-representanten Torgeir Michaelsen er nå valgt inn i Aps sentralstyre, og får dermed en mye større direkte innflytelse på LOs politikk enn vanlige og aktive LO-medlemmer. Høyst urimelig, urettferdig og udemokratisk.

Strategisk er Aps kontroll over LOs mange gode høytlønna stillinger et viktig rekrutteringsgrunnlag for sitt nåværende øvre sosiale klassesjikt på linje med tilbudet om offentlige toppjobber gjennom Aps regjeringsmakt. Karrierister som Ingunn Yssen uten faglig tilknytning tilbys jobb i LO-sekretariatet. Uten slike stillingstilbud å lokke med overfor sine faktiske og potensielle medlemmer, vil Ap svekkes betydelig med sin nåværende høyrepolitikk.

Finn Gustavsen pekte for årtier sia på Aps kontroll over LO, ved at ingen kunne bli valgt til forbundsledere eller til forbundsstyrene hvis en ikke var medlem i Ap. Ikke alle godtok å gå inn i Ap for å få karriereopprykk. Tidligere.

At både NTLs og Fagforbundets forbundsledere tar mange radikale standpunkter, endrer ikke det at de ved konflikter må underordne seg sitt eget partis politikk framfor å kjempe for sine forbundsmedlemmers interesser. Både valget av Per Østvold som leder av Transportarbeiderforbundet og LO-kongressens Nei-til-EU-vedtak i 1994, er for Ap bare å anse som arbeidsuhell. Tidligere statsminister Brundtland pekte helt riktig på at kongressens EU-vedtak i 1994 skyldtes slett partiarbeid i en organisasjon Ap (fortsatt) kontrollerer.

Arbeiderpartiet opprettholder sin kontroll over LO på mange måter. Først og fremst gjennom valgordningene til landsmøtene i forbundene og til kongressen som gir det regjerende regimet avgjørende makt. Viktig er det også at den «kritiske» pressen og de politiske journalistene ikke stiller spørsmål ved Aps kontroll og misbruk av LO, nettopp fordi det Ap-kontrollerte LO fører en politikk det politiske pressekorpset ikke blir provosert av. Ap-medlemmene får en ideologisk og personlig selvtillit og eierfølelse av å vite at de som Ap-medlemmer kan se fram til en eksklusiv LO-karriere. Viktigst er kanskje likevel den stilltiende aksepten blant aktive tillitsvalgte om at de viktige vervene er forbeholdt Ap-medlemmene, og at vi derfor ikke reiser kamp mot Aps monopolisering av vervene og dermed den politiske låsinga av LOs standpunkter.

Kampen for medlemmenes økonomiske og politiske rettigheter i alle organisasjonsledd må fortsette som før, men arbeidet mot Aps monopol av vervene må intensiveres. Valg er uansett en del av det daglige faglige arbeidet. Ap-kandidatene må møtes med utvalgte skolerte motkandidater. Den nåværende finanskrisa viser behovet for det. Denne krisa er verken den siste eller den mildeste.

Jeg er enig med Ap i dette: Jo viktigere et verv i LO eller et LO-forbund er, dess viktigere er kandidatens partitilhørighet. Men nå bør opposisjonen i LO slåss for at det ikke lenger er den med Ap-medlemskapet som skal få vervet på grunn av partiboka si. Heretter skal Ap-medlemmet, og ikke de andre, utelukkes fra vervet! Først når Aps sentralstyre er fratatt kontrollen over LO, og LO-medlemmene har erobra makta i sin egen organisasjon, kan vi gå over til å velge våre tillitsvalgte etter det ene avgjørende kvalifikasjonskravet; hvor dyktige de er til å kjempe for LO-medlemmenes kortsiktige og langsiktige interesser. Og da vil vi også se at faglig dyktighet på forbundsledernivå og høyere ikke er forbeholdt medlemmer av Det norske Arbeiderparti.

Ove Bengt Berg, NTL-medlem, bl a tidligere leder av NTLs forening 62.

Varig stillingsvern — for seg sjøl

I går ble det i Dagens Næringsliv gjengitt et opprop undertegnet av en rekke redaktører i Norge. De protesterer mot at styret i Halden Arbeiderblad har sagt opp redaktøren.

Jeg skjønner ikke, og er sterkt uenig i at redaktørene skal ha et slikt varig uoppsigelig stillingsvern. Dette har jeg tatt opp i en tidligere blogg også, og der en anonym debattant kom med innvendinger til mitt syn. I og med at det er lov å eie aviser i Norge, må en også kunne bestemme hvilket politisk budskap som skal formidles i den avisa som eierne eier. Som jeg stilte spørsmål om tidligere, hvor kommer redaktørenes opphøyde uangripelighet fra; detter den ned fra himmelen?

Sjøl har jeg to ganger blitt fratatt redaktøransvaret for en avis/et blad. En gang tok jeg på lederplass i bladet til et idrettsforbund til motmæle mot misbruket av idrettsfolk for å få dem til å slutte opp om norsk Nato-medlemskap gjennom det tvungne kollektive medlemskapet i organisasjonen Folk og forsvar. En annen gang må jeg gå fra redaktørjobben i en idrettsklubbs medlemsavis fordi jeg kritiserte sponsinga og tvungen reklame alle idrettsutøvere måtte bruke. (Det var også et krav fra annonsørene at jeg måtte gå fra den klubbavisjobben for at de fortsatt skulle støtte klubben). Jeg må si at jeg synes ikke det var noe prinsipielt galt i at eierne av disse avisene tok fra meg redaktørjobbene, når jeg skreiv mot det som viste seg å være en svært viktig (idretts-)politisk linje for dem. Derimot er jeg uenig i at redaktørene skal måtte finne seg i endringer i formuleringer i lederartikler eller forhåndssensur, slik alle redaktører sjøl mener de har rett til i innsenderes og journalisters artikler. Jeg støtter redaktørenes rett til å skrive hva de vil og vinkle avisa slik de ønsker, men de må også ta konsekvensen av det og bli kasta hvis eierne ikke liker deres redaksjonelle linje. Redaktørene er ikke guder!

I tillegg til det prinsipielle, kommer at jeg overhodet ikke har noe til overs for det politiske synet redaktørene står for, som en blokk. Om enkelte av dem, og mange journalister også, kan komme med både spennende og viktige maktkritiske innslag, er dette likevel ikke det typiske. Media stiller spørsmål ved enkeltmenneskers maktutøvelse, sjelden eller aldri systemkritiske spørsmål og artikler om sjølve den maktbasen enkeltindividene opererer ut fra. Noe mer misvisende enn å kalle medier og mediearbeidere for «kritiske», skal en lete lenge etter. Redaktørenes og journalistenes politiske rolle er jo aldri å stille spørsmål og ta til motmæle mot den økonomiske og politiske makteliten, enten det gjelder underordninga av USA-imperialismen, innføringa av finansialisering (en viktig årsak til finanskrisa) og andre «opplagte og udiskutable spørsmål» som at «Norge ikke har råd til folketrygdpensjonen», «bare flere motorveger løser miljøproblemet» og «sykkelfelt er urealistisk». Den ensidige offentligheten og mangel på motforestillinger til grunnleggende «samfunnssannheter», hadde ikke vært mulig uten pressas og særlig redaktørenes lydige mangel på kritikk i slike spørsmål.

At en del av den godt lønna samfunnseliten mister jobben, er ingen katastrofe verken for dem eller oss mediekonsumenter. Redaktørene får seg lett en ny kommandopost for sitt ukritiske samfunnsvirke. 

Fritt Ord-prisen: Skal storme om den!

Det er ikke mer enn rett og rimelig at det stormer rundt utdelinga av Fritt ord-prisen. At det ikke har gjort det før, sier kanskje at de tidligere prisvinnerne ikke har brukt det frie ord på en særlig provoserende måte før?

Nina Karin Monsen får prisen «for hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt». Men hun kritiseres med rette for hatske og nedrige angrep på homofile, homofile som ønsker barn og den nye ekteskapsloven. Og for at at hun kommer med angrep på en minoritet.

Jeg synes det er merkelig at når det kan virke som om komiteen skal ta sitt formål på alvor, at de velger å gi prisen til en så grov og hatsk debattant som framstiller seg så ureflektert. Egentlig er jo ikke Monsen mer enn en høyst alminnelig dust fra de innerste kroker av de mørkeste ølbuler. 

Hvis ikke prisen er å betrakte som en støtte til de fortsatt markante negative holdninger til homofiles  rettigheter, viser protestene mot årets prisutdeling at utdelinga er et steg i riktig retning. Tidligere prisvinnere er fortjente nok, men særlig utfordrende mot de innerste politisk/økonomiske maktfora og deres etterplaprende mediearbeidere i vår ensretta offentlighet, kan ikke prisvinnerne anklages for å være.

Ingjald Ørbeck Sørheim, for eksempel, burde fått prisen for sin motstand som styremedlem i DnB mot det ulovlige lånet som Røkke fikk for å kjøpe opp Aker og sikre seg Akers kontantbeholdning. Sørheim ble utstøtt av styret og «det gode selskap» for denne motstanden. (Like godt.)

En pris til Sørheim ville provosert den økonomiske og politiske makteliten, og vært en helt riktig utdeling sett i lys av finanskrisa og årsakene til den. 

Såvidt, om i det hele tatt, bedre enn Danmark — i ishockey!

I forlengelsen i VM-kampen mellom Danmark og Norge skåra Tommy Jakobsen det avgjørende målet som redda plassen i A-pulja til neste år for Norge. Som en av dem som nærmest er vokst opp på de iskalde tribunene på Ammfiin (Jordal Amfi) og har gått på ishockeyskole under brødrene Gundersen i rundvantet på Ammfiin, spør jeg meg ofte hvorfor Norge ikke er mer enn såvidt bedre enn danskene. Vi som er et vinterland og vintersportsland, og noe tilsvarende kan en jo ikke si om Danmark?

Dansk Ishockey Union har i alt 4 098 spillere i alle aldre og kjønn, stifta i 1949. Mens Norges Ishockeyforbund er fra 1934 og iflg SSB i 2003 hadde 11 759 medlemmer fordelt på 96 lag. 6 385 norske spillere har i år løst lisens, noe som betyr at de er ektra aktive (og ikke er fornøyd med det gratis helsestellet vi har i Norge og folketrygdens ytelser eller latt seg lure av forsikringsselskapene). Min egen klubb har håkkæjskole for barn fra helt ned til 4-5 års alderen.

Og likevel. Tross denne tallmessige overlegenheten, at vi har spilt håkkæj lengre enn dem, er vinteridrettsland og dermed skulle ha (det diffuse begrepet) kulturfordel, er landslaget vårt altså ikke noe spesielt bedre enn det danske. 

Det er ikke det at det gjør noe, det viktigste er jo at noen trives med noe sunt og sosialt, men altså: 

Hvorfor er vi ikke mye bedre enn danskene i ishockey?

«Tradisjonell finansteori»?

Leder av finansredaksjonen i Dagens Næringsliv, Terje Erikstad, hadde 28.04.09 en slags forklaring på finanskrisa, «Det farligste tallet i finans». I ingressen er artikkelen utstyrt med setninga «Samtidig kollapset også tradisjonell finansteori».

Hva som er finansteori i streng forstand er vanskelig å si. Finansteori er ingen fast størrelse, det er noe som er gjenstand for politiske vedtak og skifter med politiske stemningsbølger. Finansteori er i praksis finanspolitikk. I 2003 uttalte nobelprisvinner i økonomi 1995, professor Robert Lucas, Chicago, at en krise som den i 1930 nå var utenkelig, fordi vi nå hadde instrumentene til å unngå den! (Det «sentrale problemet for å unngå depresjon er blitt løst, for alle praktiske formål».)

Erikstad nevner ikke noe om den politiske prosessen som førte til oppheving av alle risikohindringer i finansverden. Dette har ikke noe med «teori» å gjøre, men med politisk etablert kunnskap blant annet på grunnlag av krisa i 1930. Som at bankene skal ha en viss egenkapital, og at sparebanker og livsforsikringsselskaper er pålagt å ikke ta så stor risiko som andre kan. Lover og bestemmelser, ikke teori, som hindret de rikeste å tjene enda mer, og derfor ble utsatt for en politisk kampanje som gjorde «alt» lovlig. En kampanje som begynte med Reagan og Thatcher, og fortsatte under Clinton og etter hvert også overført til Europa og Norge. Som kommunalminister ga Erna Solberg Terra-kommunene lov til å ta opp de usikre låna, på tvers av kommuneloven. Risikoen for de rikeste er jo likevel liten; det er alltid fattigfolk som betaler gildet.

At det ikke fantes tegn i tida og advarsler, er også en tvilsom påstand fra Erikstad, i USA som i Europa og i Norge. Men advarslene blei oversett, kanskje latterliggjort. Ingjald Ørbeck Sørheim sa at Røkkes lån for å overta kontantbeholdninga i Aker var ulovlig, og ble støtt ut av det gode selskap og av styret i DnB. Mens DnB-sjef Svein Aaser sa ja, og nå er blitt regjeringa Stoltenbergs sjef for nasjonalgalleriet og for Ski-VM i Oslo 2011. Skal Aasers finanshelter inn i galleriet? Vil han midt under 5-mila endre rennreglementet for at en nordmann skal vinne? Det er vel god «finansteori»?

Objektene det ble gitt lån til, var skrudd i været etter «tenk på et tall»-metoden, slik verdien på boliger i Norge takseres. Og de inntektsløse blei pressa på lån alle måtte skjønne de ikke kunne betale, bortsett kanskje fra finansteoretikerne. Et slikt pyramidespill må ta slutt en gang. Det tror nok alle, men vi alle preges også av «jeg har ikke råd til vente med å ta min del av fortjenesten». Men som alltid, de som kommer sist inn, taper mest.

Finanskrisa er ikke er resultat av at «tradisjonell finansteori» kollapset, men et resultat av politisk press fra de rikeste som står igjen som de økonomiske vinnerne av finanskrisa. Forløpig står de også igjen som de politiske vinnere, i USA som i Norge. Helt suverene, uten en eneste ripe i lakken foreløpig — uforståelig nok. 

Og så har jeg ikke nevnt han tyskeren som skreiv litt om dette økonomiske systemet ….

USA: All inntektsøkning etter 1973 til den rikeste 0,01 prosenten!

Hvordan er det mulig? At all verdien av det samfunnsmessige overskuddet, verdiskapninga, i USA

fra 1973 til 2005, gikk til bare 0,01 prosent av den rikeste delen av den amerikanske befolkninga! Det har aldri skjedd før i USAs historie, og er helt særegent for USA sjøl om vi ser spor av det i Europa også. Det er nesten så det ikke er til å tro.

Paul Krugman er professor i økonomi ved Princeton-universitetet i USA, og har fast spalte i New York Times to ganger i uka. I 2008 vant han «Sveriges Riksbanks pris i økonomisk vitenskap til minne om Alfred Nobel», også kalt Nobelprisen i økonomi. Det er i boka «The Conscience of a Liberal» fra 2007 at han i kapitlet

«The Great Divergence» ut fra disse fakta diskuterer hva årsakene til denne ekstremt skeive fordelinga kan være. I fjor ga han ut på nytt i ajourført form ei bok han opprinnelig ga ut i 1999, «The Return of Depression Economics and the Crisis of 2008».

Reallønna for en gjennomsnittlig amerikaner gikk ned fra 1973 til 2005. For menn mellom 35 og 45 år, ofte med en hjemmeværende kone på 1970-tallet, så gikk reallønna ned med 12 prosent. Og for første gang mente amerikanerne i 2006 at de måtte arbeide hardere nå for å oppnå en tilfredsstillende levestandard enn for 20 eller 30 år sia. Bare den rikeste prosenten fikk bedre inntekt siden 1970-tallet i forhold til inntektsøkninga den første generasjonen etter 2. verdenskrig fikk. Og altså enda mer presist, den rikeste tidelen av denne rikeste prosenten fikk sin inntekt femdobla, mens den rikeste hundredelen av de rikeste fikk sin inntekt sjudobla! Altså i et demokrati med stemmerett til alle; dette ble akseptert i 40 år, og fikk faktisk 46 % tilslutning ved siste presidentvalg! I 1970 tjente en administrerende direktør 30 ganger mer enn en arbeider, men i dag tjener de adminstrerende direktørene i USA 367 ganger mer enn en arbeider/vanlig tilsatt i snitt! Som en i en film, og den blei det faktisk laga, av Oliver Stone, i 1987, «Wall Street».

Ofte blir forklaringa «grådighet» kasta fram som forklaring både på disse inntektsforskjellene og på den aktuelle krisa. Det er en rein moralsk forklaring som ser bort fra politisk og økonomisk interessekamp, samfunnsmessige strukturer og vel også kjernen ved kapitalismen (Karl Marx: Kapitalen).

Krugman peker på mange av de reelle forholda, forhold som han mener er viktige: 1) Økende krav til dyktighet, 2)«hovedavtalens fall» og 3) den politiske endringa av normer og syn på ulikhet.

Topplederne måtte få mer lønn for å sikre at de ble i bedriftene. For det var ledernes individuelle dyktighet og oppfinnsomhet som avgjorde om bedriften overlevde, hevda organisasjonsideologene. Og dermed var spiralen i gang. Eller som noen mener, men ofte ikke tør si i Norge: Uten Eivind Reiten går Hydro i oppløsning.

I 1949 ble det inngått en avtale mellom fagforeninga og General Motors: Bilarbeiderne fikk lønnsøkning i samsvar med produktivitetsøkninga, og helse- og pensjonsgoder, mot bytte i fredsplikt. Som hovedavtalen i Norge, for første gang fra 1935. En bilarbeider tjente i 1969 det dobbelte av hva en tilsatt i Wal-Mart i dag tjener.

Krugman hevder at hvis teknologiutvikling er forklaringa på lønnsforskjellene, så burde utviklinga ha vært den samme i Europa, men det er den jo ikke. Først og fremst fordi fagforeningene her fortsatt er sterke. Noe av det første president Reagan, tidligere fagforeningsleder for skuespillerne, gjorde, var å avskjedige 10 000 streikende flygeledere. Etterhvert ble fagforeningsknusing en viktig oppgave i arbeidslivet. Tillitsvalgte ble alltid sagt opp, også de som forsøkte å få noen organisert. Særlig Wal-Mart har vært aktiv med å si opp de som har villet fagorganisere seg. Fra 1960 til 1999 gikk organisasjonsprosenten i USA ned fra 30,4 til 13,5. (Og uten at Olav Gran-Olsson fikk stille sitt spørsmål, «Er dette nok, da?»)

Toppskatten er i USA redusert fra 70 prosent til 35 prosent siden 1970. De rikeste har hatt den sterkeste støtten fra presidenter og kongressen i alle viktige økonomiske spørsmål.

Krugman sier at disse lønnsforskjellene har ført oss tilbake til de store lønnsforskjellene fra depresjonen på 1930-tallet. Etterspørselen i samfunnet er redusert.

Glem ikke at i Norge har krisa ikke ført til noe som helst politisk tap for de ivrigste støttespillere for den pyramidespill-økonomien som har gitt oss den nåværende krisa, en krise vi ennå ikke kjenner omfanget av. De står like freidig oppreist med den samme økonomiske politikken enten de er politikere, konsulenter eller kaller seg vitenskapsfolk i økonomi. De vil ha mer av den økonomiske politikken som har vært ført i USA.

Jeg er så pessimistisk at når jeg ser på de politiske aktørene som har noe å si i Norge, så forstår jeg ikke hvilke krefter som kan si nei til en amerikansk utvikling også her i landet.

Hamsun-syndromet

Ingar Sletten Kolloen var på Blindern i dag og snakka om Hamsun. Det å forholde seg både til Hamsuns diktning og hans utvilsomme landsforræderi, kalte Kolloen for Hamsun-syndromet. Noe som «hjemsøkte» oss stadig vekk, og fortsatt med intensitet nær 60 år etter han døde (i 1952, på Oslo-OLs femte dag). 

Kolloen pekte på de i særklasse 3 fremste nordmenn noen gang som en liten nasjon som vår (med rundt 1 million innbyggere) hadde gjort til «varige» verdensberømte, like aktuelle den dag i dag: Henrik Ibsen, Edvard Munch og Knut Hamsun. (Nei, han nevnte ikke Ole Gunnar Solskjær!). Hamsun studeres og undervises den dag i dag over hele verden; han er moderne i dag, ingen har kommet videre, hevdet Kolloen. Hamsun beskrev tre fortsatt gyldige samfunnsfenomener: rotopprykk, fremmedgjøring og kjønnsspillet. Og med en helt spesiell språklig stil. Mens Munch ville male vårt indre sjelsliv og gjorde det.

Hamsun var uten tvil nazist, iflg Kolloen. Men har var kanskje enda mer en prinsipiell tilhenger av Tyskland, nasjonen med framtida for seg. Hamsun var en sterk tilhenger av Tyskland allerede før 1. verdenskrig. Han hatet England, og hadde hele to timers opphold i Hull som utgangspunkt for den vurderinga! England var en «tapernasjon», en nasjon på veg ned og vekk. Hamsun var en sosialdarwinist, der han støttet den sterkeste rett og beundret dens seier. Kolloen stilte spørsmål om Hamsun ville vært en like sterk Tysklandstilhenger om Tyskland hadde fått en sosialistisk/kommunistisk regime, kanskje det, oppfattet jeg Kolloen som. Men Hamsun var sterkt imot Stalins Sovjet. 

Mens norske statsråder reiser verden rundt og prediker fred og forsoning og lokker med Nobelprisen i fred til dem som legger ned stridsøksa, klarer vi altså ikke å forsone oss med vår egen Knut Hamsun, pekte Kolloen på. Dette er en del av det han kalte Hamsun-syndromet.

Kolloen holdt også foredrag om Hamsun i Kina, men de to siste foredragene ble han nektet å holde pga at de ble oppfattet som en trussel mot det kinesiske regimet, det statsbærende partiet som fortsatt kaller seg kommunistpartiet.

Biografien hans om Hamsun, Svermeren (2003) og Erobreren (2004), er et resultat av et omfattende prosjektarbeid med svært mange kunnskapsrike fagfolk involvert. Kolloen var nærmest en redaksjonsleder, tolket jeg det som. Tobindsverket blir i dag utgitt i 10 andre land. 

Mine to bind kan ikke lenger stå ulest i bokhylla mi…