LO-kongressen: Ta LO fra Ap!

LO-kongressen har fått omtale som et partilandsmøte. Noen journalister har vært inne på det de kaller «forholdet mellom LO og Ap». Sett bort fra nyansene i bildet, så er virkeligheten slik: At LO påvirker Ap er mulig, og skjer ikke sjelden, men aldri i strategiske økonomiske og politiske saker, det vil si i de viktigste sakene. I disse sakene blir LO et underbruk av Ap, noe som sikres ved at alle viktige verv i LO og forbundene er forbeholdt Ap-medlemmer. Dette har jeg tatt opp tidligere, og skrevet en egen artikkel om i tilknytning til den pågående kongressen. Artikkelen står på trykk i Klassekampen i dag 14. mai, men uten at mine henvisninger til eksemplene er tatt med. Derfor gjengir jeg i sin helhet artikkelen her:

Ta LO fra Ap!

Som LO-medlem i mer enn to tiår, og tillitsvalgt i mange år, har Arbeiderpartiets politiske kontroll med LO og alle LO-forbund både ergret og opprørt meg. Den politikken som blir vedtatt i Arbeiderpartiets sentralstyre i de store utenrikspolitiske, økonomiske og politiske sakene, blir også med ubetydelige unntak vedtatt og gjennomført LO-sekretariatet, på LO-kongressen og i forbundene. Aps kontroll over LO fratar ikke bare medlemmene deres demokratiske rett til å styre LO, det svekker også medlemmenes faglig-politiske rettigheter og kamp, særlig i økonomiske saker. Og styrker helt urimelig Ap som parti.

Kampen for å bevare AFP-ordninga i fjor er godt eksempel. Det var en omfattende mobilisering blant tillitsvalgte i LO mot Stoltenbergs forslag til redusert AFP-pensjon. Mange, også jeg, kunne få inntrykk av at det var LO-medlemmenes klare interesse av en ikke redusert AFP-pensjon som skulle bli LOs standpunkt. Men LO-sekretariatet med det svært så lydige Ap-medlemmet Roar Flåthen i spissen, sørga for at LO-medlemmenes aktive engasjement for sine økonomiske interesser bare blei oversett og fullstendig knust. Åpenbart avtalt på et bakrom mellom Aps sentralstyremedlemmer Flåthen og Stoltenberg.

Gerd-Liv Valla, tross alt en av de bedre LO-lederne i moderne tid, hadde Ap-medlemskapet som viktigste kvalifikasjon for å bli LO-leder. Uten organisatorisk bakgrunn i mitt eget forbund Norsk Tjenestemannslag seilte hun fra regjeringskontorene rett inn som nestleder i NTLs forbundsstyre og fikk der sin formelle faglige plattform. Men hennes reelle plattform var Ap-medlemskapet. Om hun kjempa vellykka mot en av Stoltenbergs mange nyliberalistiske kjernesaker, redusert sjukelønnsordning, og vant en foreløpig taktisk seier for LO-medlemmene der, så sørga Valla for at LO slutta opp om Stoltenbergs strategiske tiltak om å redusere folketrygda og privatisere og dermed sette pensjonen på børs.

Oslo LO sitt lange og grundige 1. mai-program for i år er et utmerka program. Men det må betraktes som en nullitet. Det er ikke bare det at hovedtaler Stoltenberg er uenig i alle punktene bortsett fra det med fortsatt rød-grønn regjering. For det er partileder Stoltenbergs viktigste politiske misjon å føre en aktiv altomfattende organisatorisk daglig politisk kamp mot alle disse gode punktene.

Den svært bråkjekke unge Buskerud-representanten Torgeir Michaelsen er nå valgt inn i Aps sentralstyre, og får dermed en mye større direkte innflytelse på LOs politikk enn vanlige og aktive LO-medlemmer. Høyst urimelig, urettferdig og udemokratisk.

Strategisk er Aps kontroll over LOs mange gode høytlønna stillinger et viktig rekrutteringsgrunnlag for sitt nåværende øvre sosiale klassesjikt på linje med tilbudet om offentlige toppjobber gjennom Aps regjeringsmakt. Karrierister som Ingunn Yssen uten faglig tilknytning tilbys jobb i LO-sekretariatet. Uten slike stillingstilbud å lokke med overfor sine faktiske og potensielle medlemmer, vil Ap svekkes betydelig med sin nåværende høyrepolitikk.

Finn Gustavsen pekte for årtier sia på Aps kontroll over LO, ved at ingen kunne bli valgt til forbundsledere eller til forbundsstyrene hvis en ikke var medlem i Ap. Ikke alle godtok å gå inn i Ap for å få karriereopprykk. Tidligere.

At både NTLs og Fagforbundets forbundsledere tar mange radikale standpunkter, endrer ikke det at de ved konflikter må underordne seg sitt eget partis politikk framfor å kjempe for sine forbundsmedlemmers interesser. Både valget av Per Østvold som leder av Transportarbeiderforbundet og LO-kongressens Nei-til-EU-vedtak i 1994, er for Ap bare å anse som arbeidsuhell. Tidligere statsminister Brundtland pekte helt riktig på at kongressens EU-vedtak i 1994 skyldtes slett partiarbeid i en organisasjon Ap (fortsatt) kontrollerer.

Arbeiderpartiet opprettholder sin kontroll over LO på mange måter. Først og fremst gjennom valgordningene til landsmøtene i forbundene og til kongressen som gir det regjerende regimet avgjørende makt. Viktig er det også at den «kritiske» pressen og de politiske journalistene ikke stiller spørsmål ved Aps kontroll og misbruk av LO, nettopp fordi det Ap-kontrollerte LO fører en politikk det politiske pressekorpset ikke blir provosert av. Ap-medlemmene får en ideologisk og personlig selvtillit og eierfølelse av å vite at de som Ap-medlemmer kan se fram til en eksklusiv LO-karriere. Viktigst er kanskje likevel den stilltiende aksepten blant aktive tillitsvalgte om at de viktige vervene er forbeholdt Ap-medlemmene, og at vi derfor ikke reiser kamp mot Aps monopolisering av vervene og dermed den politiske låsinga av LOs standpunkter.

Kampen for medlemmenes økonomiske og politiske rettigheter i alle organisasjonsledd må fortsette som før, men arbeidet mot Aps monopol av vervene må intensiveres. Valg er uansett en del av det daglige faglige arbeidet. Ap-kandidatene må møtes med utvalgte skolerte motkandidater. Den nåværende finanskrisa viser behovet for det. Denne krisa er verken den siste eller den mildeste.

Jeg er enig med Ap i dette: Jo viktigere et verv i LO eller et LO-forbund er, dess viktigere er kandidatens partitilhørighet. Men nå bør opposisjonen i LO slåss for at det ikke lenger er den med Ap-medlemskapet som skal få vervet på grunn av partiboka si. Heretter skal Ap-medlemmet, og ikke de andre, utelukkes fra vervet! Først når Aps sentralstyre er fratatt kontrollen over LO, og LO-medlemmene har erobra makta i sin egen organisasjon, kan vi gå over til å velge våre tillitsvalgte etter det ene avgjørende kvalifikasjonskravet; hvor dyktige de er til å kjempe for LO-medlemmenes kortsiktige og langsiktige interesser. Og da vil vi også se at faglig dyktighet på forbundsledernivå og høyere ikke er forbeholdt medlemmer av Det norske Arbeiderparti.

Ove Bengt Berg, NTL-medlem, bl a tidligere leder av NTLs forening 62.