Gode journalister - møkkagravere: SKUP-prisen 2008 utdelt

SKUP-prisen er delt ut for i år. SKUP står for «Stiftelsen for en Kritisk og Undersøkende Presse» (dette er engelsk skrivemåte med norske ord, jf de store forbokstavene som er feil norsk).

NRK-journalistene Synnøve Bakke og Kjersti Knudssøn fikk prisen for 2008 med Brennpunkt-programmet «Mitt skip er lastet med». Programmet dreide seg om tankeksplosjonen i Gulen, og forbindelsen den hadde til internasjonal «miljø-mafia». Også andre journalister/medier blei hedra. Prisvinnerne vant også prisen i 2005 for programmet «Kvikksølvjentene/

kvikksølvbarna».

En som kommenterte min blogg «Hvorfor står journalister og redaktører over eierne?», et for øvrig godt lest blogginnlegg, stilte meg spørsmål om jeg i det hele tatt synes det er bruk for journalister. Jeg er verken mot medier eller journalister generelt, jeg reagerer først og fremst på medienes ensidige rolle med «å selge den eksisterende samfunnsordenen», slik Hans Magnus Enzensberger  formulerte det i 1974. At det finnes kritiske journalister som Bakke og Knudssøn er både flott og viktig. Som går inn i en flott «møkkagraver»-tradisjon. Se også boka av Sigurd Allern, «Møkkagraverne & den kritiske tradisjonen», Oktober, 1988. (Utsolgt).

Uten at SKUP og annen fortjenestfull innsats truer regimet til Versto, Stanghelle (som vant prisen i 1991 om Mossad-saka), Strand eller Nakkim. 

SV - forsatt et regjeringsparti?

Sosialistisk Venstreparti, SV, har hatt landsmøte fra torsdag til i dag. I hvilken grad har dette vært et internt landsmøte, eller en måte først og fremst for å markedsføre SVs politikk? Uten å ha vært til stede, og bare fulgt med i media: Sikkert begge deler, men møtet har åpenbart vært et nøye planlagt medieframstøt for SV. 

Regjeringas omgjøring i saka om MUFerne, var en viktig politisk gave fra Stoltenberg til SV, og også en inngripen i SVs indre forhold, mot regjeringsskeptikerne. Altså ikke mot SVere som er generelt mot regjeringsdeltaking, men en regjeringsdeltaking som den nåværende; på kollisjonskurs som den er med de fleste av SVs kjernesaker. Med regjeringsendringa for MUFerne, en politisk lite risikabel omgjøring for regjeringa siden det er staten og regjeringenes ulike vedtak som er skyld i MUFernes situasjon, slapp SV også å få en demonstrasjon mot seg ved innledninga av landsmøtet.

SV har utvilsomt lagt lista høyt i nye eventuelle regjeringsforhandlinger. Å kunne si ja til en regjeringserklæring som går inn for oljeboring og beholde troppene i Afghanistan, virker svært vanskelig. Umulig er det å tenke seg at Stoltenberg vil lede en regjering som vil provosere USA ved å trekke norske soldater ut av Afghanistan. Litt merkelig at dette var krava SV kjørte fram. Forståelig internt, men «Ut av Afghanistan/Hent soldatene hjem» er jo en tapt sak i forhold til stortingsflertallet. Men kanskje ble det vedtatt for å lokke opposisjonen i SV til å jobbe internt og eksternt for partiets politikk i valgkampen?

NRKs politiske journalist Anders Magnus, er som politiske journalister flest bekymret for at SVs venstrefløy, som andre venstreorienterte i Norge, skal få noen framgang og gjennomslag for sine synspunkter. I Dagsrevyen lørdag 21. mars kl 19 (kanskje eneste sending fra i år som ikke er lagt ut som Pod-kast) trekker han fram professor i statsvitenskap, Frank Aarebrot, som villig kommenterer venstresida i SV. Og det er selvfølgelig nærmest latterlig håpløse og urealistiske krav SVs opposisjon står for, i følge Aarebrot. Hans nedlatende holdning, den har vel neppe noe å gjøre med hans tidligere verv som styremedlem i Bergen DnA — eller?

Frank M. Rossavik kommenterer i den siste utgaven av Morgenbladet SVs landsmøte under tittelen «Makt og avmakt i Bergen». Rossavik hevder at SV er delt i to fløyer, «en som vil lite og en som kan lite». «Hvis SV mener alvor med sine mål — når skal partiet prøve å realisere dem?». Og påstår at en tredel av landsmøtedelgatene «innerst inne håper på et saftig valgnederlag». Dette fordi høyrefløya i SV da vil bli svært svekka, og resultatet vil bli krav om mer «venstre». — Gunstig, spør noen meg.

Jeg savner opposisjon fra venstre i Norge. Den kommer for tida ikke fra SV. Landsmøtets vedtak «blinker til venstre», men svinger fortsatt til høyre. Har denne tilsynelatende forskrevinga, men egentlige høyrevri, vært SV-ledelsens formål med landsmøtets vedtak før stortingsvalget?

Ikke bare ett Birkebeinerrenn, men minst to!

13 494 mer eller mindre godt trente la lørdag i veg fra Rena med minst 3,5 kg tung ryggsekk og et håp om en lett, hyggelig rask tur over tre høyder på rundt 900 m hver mot Lillehammer, 54 km fra startstreken.

For mange, og fler enn vanlig, ble turen i overkant slitsom, sjøl om det ble sol, noe yr.no ikke meldte om. Det har noe å gjøre med at det Birkebeinerrennet for dem som starta kl 7, og eliten og de aller beste som kom avgårde rett etter kl 8, fikk helt andre forhold enn dem som starta betydelig seinere, en eller to timer seinere. Mens de først startende fikk langt mer samarbeidsvillig snø, det vil si kaldere snø, og aller viktigst: spor å gå i, blei forholda helt annerledes for det store flertallet. De fikk tidlig ganske våt snø, is i spora, og isklumper i spora med 1-1,5 meters avstand, slingrespor og likevel en blanding av kald og fuktig snø, hvertfall over de to første fjella. Og kanskje fikk de aller siste startende enda verre forhold? — Likevel all ære til dem som tross disse forholda likevel klarte å gå fort og overvinne forholdas hindringer. 

Men gjør disse ulike forholda noe? Egentlig ikke; dette er ikke blant verdens største problemer. De som etter seedingsreglene skulle være like gode, fikk samme starttid og like forhold. Men deltakerne konkurrerer ikke med dem som starter likt og har like forhold, men med dem som har samme alder. Konkurransen og resultatlistene er basert på årsklasser. Derfor er det vel neppe helt rettferdig at noen i samme klasse skal få gå et langrenn under forhold som er fullstendig annerledes for andre i samme klasse som en konkurrerer med? 

Disse konkurransereglene er et resultat av et «moderniseringstiltak» for få år sia der FIS-representant Vegard Ullvang spilte en viktig rolle i endring av startreglene. Og kanskje en følge av protester av at de «unge», de under 50 år og yngre, måtte starte sist, det vil si at de fikk de dårligste forholda. For ulike forhold i et renn som Birken er ikke til å unngå, særlig fordi rennet går så seint på året. Ulike forhold er kanskje heller reglen enn unntaket, om enn ikke så dramatisk som i år.

Bør merketida derfor baseres ikke på aldersklassene, men med utgangspunkt i de beste i hver pulje?

Bildet: Tatt av Birkebeinerrennet. En god skiløper som måtte smøre om flere ganger uten å lykkes med omsmøringene, og fikk sitt dårligste resultat i Birken.

Fritzl-saka: Verdt en notis, ikke mer

Et uklart antall journalister, fra 200 og oppover kanskje til 2000, er i Østerrike for å dekke rettssaka mot en person som har sperret inne sin datter i en kjeller i 24 år, voldtatt henne og gjort henne gravid med rundt ti barn. VG og Dagbladet har skrevet minst 200 artikler hver om overgrepene.

Hvorfor er denne saka så viktig? Hvilke samfunnsmessige konsekvenser har saka som gjør det så viktig med så mange inngående beskrivelser? Åpenbart kommersielle. Og kanskje en viktig politisk lærdom som særlig VG og Dagbladet vil gi oss: Intet kan endres, særlig ikke samfunnet, menneskene er ondskapsfulle, og må kanskje styres av en gud eller de politiske lederne VG og Dagbladet til enhver tid kroner.

Redaktør i Aftenposten, Per Anders Madsen, forsvarer i dag pressens enorme interesse for denne saka med argumentet «Enkeltskjebner betyr noe» og at både østerrikere og vi andre har lært at vi må bry oss for at noe liknende ikke skal skje igjen, nær hver og en av oss. Innlegget hans er et angrep på stipendiat Paul Bjerke ved Høgskolen i Volda (tidl. redaktør i Klassekampen), som i NRK har hevdet at «Dette er en sak som strengt tatt ikke har noen som helst betydning. Den er absolutt fullstendig uvesentlig.»

Medieinteressen rundt denne saka holder dattera og hennes barn fortsatt «fengslet» i et psykiatrisk sykehus der de får støtte og hjelp. De vil gjerne ut som normale mennesker i samfunnet, tre av barna vil tilbake til skolen, men et koppel av pressekorps vokter på dem utafor sykehuset, for å ta det første bildet og få det første intervjuet. De får ikke være i fred på måneder for pressa. — Takk Gud for at vi har den «frie» pressen!

SVs landsmøte: Hvor mange kameler må SV sluke?

I går hadde en rekke SVere, deriblant Hans Ebbing, Rune Skarstein, Arne Overrein og Tore Linné Eriksen, en kronikk i Klassekampen. Tittelen på kronikken var «Hvilke krav stiller SV?». Der pekte de på at det interessante nå er hvilke kameler SV ikke vil svelge i regjeringssamarbeidet. Og de viste til «Kan Sponheim stille ufravikelige krav til regjeringssamarbeid, så kan SV». 

Mange venstreorienterte vil lett si seg enig i det som står der, og si både endelig, og på tide. Det politiske journalistkorpset vil nok nedsettende kalle dem for «museumsvoktere» (brukt nedsettende om dem som forsvarer SVs gamle antikrigslinje og sosialisme, brukt av Erik Solheim, tidligere SV-leder og fortsatt SV-medlem). Sjøl er jeg opptatt av at den viktigste konsekvensen av SVs regjeringsdeltakelse er fraværet av opposisjon i Norge.

Dagens Næringsliv har i dag en artikkel om at «Makt frister SV-topper». SV har i dag fem statsråder med en lønn på         1 029 000, ti statssekretærer som tjener 724 000 og fem politiske rådgivere med en lønn på 544 000. I denne artikkelen uttaler både professorene Hanne Marthe Narud og Bernt Aardal seg. Narud hevder at det er attraktivt for et parti å ha makt med gjennomføringsevne, at det å være i opposisjon gir lite makt og at «SV har sett hva det kan oppnå ved å sitte i en regjering». Aardal mener at et parti i regjeringsposisjon tiltrekker seg dyktige personer som ønsker å gjøre en god jobb samtidig som det gir makt og innflytelse.

Det avgjørende spørsmålet for meg er likevel, hva konkret får en gjennom av politikk ved å sitte i regjering. Det er vel unødvendig å minne om at Norge fortsatt er i Afghanistan, er en viktig støttespiller for Israel, kjøper USAs kampfly fra tegnebrettet, driver voldsom pensjonsnedskjæring og satser på fortsatt bilisme og rask oljeopphenting.

Flere postverk: Er det samfunnsøkonomisk, eller bare en overgang til et nytt monopol uten demokratisk styring?

En av Postens konkurrenter varslet i går at de vil kreve erstatning fra Posten fordi de mener Posten har stengt dem ute fra kjeder slik at de ikke som Posten  kan opprette «post i butikk».

Her har vi altså nok et privatiseringstiltak, der det legges opp til flere parallelle tjenester som konkurrerende mobilnett mm. Men bare midlertidig. 

Hvorfor kan vi ikke nøye oss med å ha ett politisk styrt postverk som vi kan stille politiske krav til? 

Postkonkurransen vil ikke bli på kvaliteten på tjenestene. De nye private firmaene (men Posten er også privatisert nå) er konkurransedyktige fordi de gir sine postbud lavere lønn og lavere pensjon. Så snart ett av firmaene har utkonkurrert de andre vil de få monopol, denne gang uten demokratisk kontroll. Konkurransens mål er monopol. Det vet også høyrefolk, de holder bare munn om det.

Det nye monopolet vil beholde sine lave lønninger og lave pensjoner for å øke utbyttet til eierne. Men nå kan de gjøre sine tjenester dårligere, særlig å la være å levere post i distrikter og andre avsidesliggende steder (som Nordseter). Dette kan de ikke kritiseres for, for de er jo private kommersielle selskaper! 

Egentlig er det merkelig at markedsfundamentalistene ikke krever private veger og jernbanelinjer, ikke bare en, men flere ved siden av den ene offentlige der de kan prøve å utkonkurrere den offentlige! I konkurransens ånd!

Men krise eller ei: Kravet om privatisering og innføring av nye dyre private monopoler over alt, er jo grunnloven i EU.

Samfunnsøkonomisk, demokratisk og praktisk er dette en feil politikk. Men det er en politisk ikke-sak, den passer ikke inn i de etablerte partienes politikk, og er heller ikke et tema for den kritiske pressa (er den så kritisk?).

Stoltenberg — beveger seg til venstre?

I visse sammenhenger, som nekrologer, er det alminnelig høftlighet å være forsiktig med negativ kritikk av personer. Men en aktiv politiker, til og med en statsminister, fortjener han den samme ukritiske omtalen bare fordi han fyller 50 år? NRK tv sender direkte fra feiringa hans.

Begrunnelsen for de mer positive og håpefulle kommentarene om vår statsminister, er at han skal ha snudd politisk fra å være en høyreorientert beundrer av alle nye markedstiltak med privatisering av offentlige tjenester til en som er villig til å styre markedet og kreve fortsatt skatt for de aller rikeste. Særlig «venstregrepet» med den «rød-grønne»-regjeringa framheves som et skritt til venstre for han.

Nå er det for det første slik at Arbeiderpartiet er helt avhengig av å ha regjeringsstillinger og andre offentlige lederstillinger å tilby for å opprettholde fortsatt rekruttering fra det eneste sosiale sjiktet som bærer partiet oppe i dag; et velutdanna høyreorientert sjikt fjernt fra vanlige folks problemer og tanker. Stoltenbergs reine høyrepolitikk ga 24 % oppslutning i valget i 2001, trass i at VG lovte Ap 400 000 nye velgere hvis de kasta Thorbjørn Jagland til fordel for Stoltenberg. Følgelig kan ikke Ap rekruttere fra det folkefjerne strebersjiktet hvis Stoltenbergs reine politikk fortsatte. 

Og hva har egentlig Stoltenberg måttet gi seg på av sine politiske krav med den rød-grønne regjeringa? Faktisk ingenting. Det var LO, og ikke SV som stansa forslaga på å redusere sjukelønnsordninga. Krigen i Afghanistan fortsetter som før, amerikanske fly kjøpes inn, og kanskje det aller viktigste: Fondering av pensjonene og kraftig nedskjæring i folketrygdens pensjoner, trass i at SV, hvertfall formelt, var imot disse nedskjæringene. Det satses fortsatt på biltrafikk som framtidas viktigste kommunikasjonsmiddel, på rask opphenting av olja og nesten ingen bruk av oljepenga til offentlig infrastruktur og vedlikehold. I praksis er det ingen forskjell på en rein Ap-regjering under Stoltenberg og den nåværende sammen med SV og Sp.

Og så kunne jo jubileumsomtalerne nevnt noe om statsministerens politiske evner. Skjønner han seg på politikk? skrev jeg tidligere. Hvilket grep har han hatt på de aktuelle sakene med blasfemi og hijab?

Har vi kommet så langt at vi nøyer oss med Stoltenberg? Jeg vil heller si: By oss ikke noe smått!