Demoniseringa av Assad — nødvendig for krigen mot Syria

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag, med en litt annen overskrift:

Den utenlandske invasjonen av Syria med de siste bombeangrepene fra USA, og vestmaktenes og nabostatens behov for å oppløse Syria, er helt avhengig av å demonisere Assad for å skape politisk støtte for krigshandlingene. Eller kanskje viktigere: å hindre en protestbevegelse mot krigen og alle bruddene på folkeretten. Brudd som forsvares både av statsminister Erna Solberg og opposisjonsleder Jonas G. Støre.

Rødts sentralstyremedlem, Marielle Leraand, etterlyste på sin Facebook-side lørdag motstand mot krigen. Hun viste til motstanden mot Irak-krigen som samlet 60 000 i Oslo, mens bare 100 blei mobilisert mot det norske angrepet på Libya i 2011 med SV i regjering. USAs nederlag i Vietnam var ikke bare militært, det var også et medienederlag. Det har USA og dets allierte lært av. Det beste en kan gjøre for å vinne tilslutning til krig, er å vise lidende barn. Med bilder av lidende barn kan krigshisserne få opinionen med på å støtte opp om mer krig som fører til flere drepte og skadde barn — merkelig nok. I Libya var det tilstrekkelig å kutte i en film for å få Nato til å gå til krig for å oppløse nok en stat.

Slik Der Spiegel agiterer mot Russland med å demonisere Putin med to forsider i 2014 (Brannstifteren og Stopp Putin nå!), slik ble Assad demonisert fra første stund angrepene mot Syria begynte. Dessverre har de vestlige imperialistmaktene fått de venstreorienterte, som gjør krav på å være det, med på sin side. Som tidligere er mange venstreorienterte, sjølerklærte, nå så oppsatt på opprette rettferd og «demokrati» over alt i verden at de er villig til, og mange av dem ivrer for det, å gå til bombekriger for «rettferden». Som landsmøtet i SV i 1999 var for Natos krig i Jugoslavia, og SV i regjering var for Natos regimeskifte i Libya i 2011 og statsoppløsning. Alt i strid med folkeretten.

Sjøl om en kan finne demokratiske mangler med Assads styre, var det under hans styre ikke 400 000 syrere som drept og mange millioner som ble drevet på flukt. Både i Norge, i Europa, og USA, er det som oppfattes som venstreside, og de som oppfatter seg som det, så lamma av vestmaktenes ensidige kritikk av Assad at de ikke klarer å reise seg til motstand mot denne sju år lange folkerettsstridige krigen. På samme måte som venstresida deler de dominerende økonomiske høyrekreftenes syn på økt innvandring, deler de de samme kreftenes syn på Assad.

Det er nødvendig å reise en antikrigsbevegelse ikke bare mot krigen mot Syria, men også mot det økende antallet kriger. Og det er ikke mulig uten å forsvare Syrias rett til sjølstyre for deres eneste lovlig valgte regjering i et land der det ikke finnes noen som helst sjølstendig stor opposisjonsbevegelse. Det er nødvendig å tilbakevise vestmaktenes propaganda om «monsteret» Assad, og kreve «Seier for Assad – for et sjølstendig Syria». Å gå i strupen på krigerne og krigshisserne. 

Men finnes det krefter sterke nok til å reise en antikrigsbevegelse nå? For vi er vel igjen i samme situasjon som før første verdenskrig, at arbeiderbevegelsen slutter opp om egen nasjons røverkrig?