Kampen mot «populismen» — en maktkamp der eliten kjemper for sin fortsatte dominans

Kampen mot «populismen» 
— en maktkamp der eliten kjemper for sin fortsatte dominans

Del 1: 
Eliten frykter folket i valg

De etablerte politikerne, samfunnsdebattantene og mediene ble svært opptatt av det de mener er «uvesenet populismen» etter brexit og valget av Trump til president i USA. Både brexit og presidentvalget var et resultat av avgjørelser tatt av folk i valg. Et flertall av de innbyggerne som deltok i de to nevnte valgene bestemte noe annet enn de som har vært vant til å få vilja si ville. 

Eliten trues — svarer med 
«kamp mot populismen»

Folkeavstemning i Sveits, Landgemeinde
Glarus i 2006

Politikken blir ikke bestemt gjennom samfunnsmessige diskusjoner blant velgerne, som så bestemmer politikken med alminnelig flertall i avstemninger. Påvirkninga utenom valgene er framstilt som sjølve særpreget for rettighetene i et demokratisk samfunn. Men disse rettighetene er i praksis forbeholdt den lille taleføre og mektige eliten, og som stadig flere folk, utskjelt som uansvarlige og dumme, nå reagerer på. De som på arbeidsplasser og i bomiljøene føler på kroppen konsekvensen av den politikken som de som bor i Holmenkollåsen og Ullevål hageby har pressa gjennom. De som kontrollerer makta kjemper sjølsagt imot å tape sin dominerende innflytelse, og prøver å gjenerobre sin politiske dominans med parola «mot populismen», et begrep de legger masse ulikt i (se del 2, kommende).

Sjeldne valg — eliten styrer daglig politikk

I antologien «Demokrati, historien og ideene» (Dreyer 2015) skriver statsvitenskapsprofessor Øyvind Østerud: «Med demokrati vil jeg mene en politisk styreform med alminnelig stemmerett, der de styrende står til ansvar overfor velgerne i frie valg.» Sånn er det jo i Vesten. Men valgene er sjeldne, i Norge bare hvert fjerde år. Og sakene i valgkampene er få, tilfeldig valgt ut av mediene og som regel uten politisk innhold ut over «hvem som er til å stole på».

Dreyer 2015

Alle de daglige politiske vedtaka som avgjør samfunnsutviklinga diskuterer ikke makthaverne med velgerne, som heller ikke får sagt noe før til neste valg, der nye seksualskandaler blir de viktigste sakene. 

Østerud er i artikkelen i den nevnte boka opptatt av forholdet mellom demokrati og rettsliggjøring der — i mine ord —domstoler overtar den politiske makta med å endre lovene gjennom «dynamisk» lovtolking og lovendring uavhengig av den lovgivende folkevalgte forsamlinga. Østerud skriver: «I et demokrati er friheten til å påvirke utøvelsen av autoritet jevnt fordelt; det finnes ingen eliter eller særinteresser som monopoliserer den politiske makten». Men det er nettopp den skeive muligheten til å påvirke som er tilfellet i det utvikla vestlige demokratiet i dag. En elite, om den ikke monopoliserer makta, så dominerer de den så sterkt at en kan si at de kontrollerer den. Særlig mediene som stort sett mener det samme alle om de viktigste sakene, og er svært nøye med å sile motforestillinger. Mediene kaller det dessuten ikke motforestillinger, men «konspirasjonsteorier». 

Politikken vedtas i dialog med eliten i mediene, organisasjonene og aksjonene

Mesteparten av politisk utvikling som fører fram til vedtak som binder oss alle, skjer til vanlig utafor innbyggernes innflytelse gjennom valg. Politikken utvikles gjennom mediene, gjennom organisasjoner og gjennom dagsaktuelle aksjoner for enkeltsaker og etter pålegg fra internasjonale domstoler fristilt fra folkelig innflytelse. Den politiske organiseringa gjennom partier er i ferd med å gå i oppløsning, og politikken utvikles ikke lenger der, men i og gjennom mediene og lobbyorganisasjoner. Mens et politisk verv var et politisk karrieremål før, er det nå et springbrett til et enda mektigere og mer innbringende verv, i medier og organisasjoner som First House. 
All daglig politisk aktivitet domineres fullstendig av en liten elite, der mange av dem opptrer i flere av disse påvirkningskanalene, samtidig som de kontrollerer tilgangen til kanalene sine. Representanter for organisasjonene og «kulturpersonligheter som betyr noe» har fortrinnsrett i mediene, med hovedartikler og små innlegg. 

Stadig viktigere: sjølgående internasjonale lover og domstoler
Ikke bare er det en nasjonal elite som utvikler politikken uavhengig av innbyggerne, men denne eliten har også funnet seg en internasjonal alliert i domstoler som utvikler internasjonale konvensjoner, «lover», som de tolker i samsvar med egen mening om hvordan verden skal være — helt løsrivi fra alle demokratiske prosesser med folkelig medvirkning. 

Folkelig motstand: et tegn i tida — foreløpig ingen stor trussel.

Brexit og Trumps seier var viktig nok, og alvorlig nok for dem som misliker det. Men som mange journalister og litteraturvitere fortrøstningsfullt har pekt på, elitemotstanden har også tapt mange valg i Europa. Rundt 20 prosent velgeroppslutning med liten sjanse til å nærme seg de 40 prosent som gir absolutt flertall i de fleste parlamentene. 

Norge styres uten innbyggernes medvirkning

I Norge har det aldri vært oppe til diskusjon om hvor mange nye innvandrere vi skal ta imot. I en MED ANDRE ORD-artikkel i Klassekampen 17. august 2011 konstaterte jeg at jeg og velgerne aldri hadde fått seg forelagt innføringa av multikulturalismen til offentlig diskusjon og avstemning. Ikke før tilhengerne triumferende kunne konstatere at «nå er den her, og ingenting å gjøre med, haha!». 
Heller ikke underkastelsen av Acer, kommunereformen, politireformen, jakt på rovdyr, motorisert ferdsel i utmark, utbygging av motorveger, «fritt skolevalg», bare høyhus med toromsleiligheter uten vindu på soverom osv osv har innbyggerne fått uttale seg om. Som å bruke mer av folketrygdfondet til varig norsk infrastruktur som overlever enhver internasjonal finanskrise, noe ikke folketrygdfondets aksjebeholdning gjør. 
Og aller viktigst: Regjeringens rett til, og vedtak om å gå til krig i andre land. Og alle de endringene i finanslover og økonomiske rettigheter som har skaffet oss en ekstremt rik nasjonal og internasjonal overklasse. 

Innføring av rett til hyppige folkeavstemninger
Som i California og Sveits burde det vært sånn at når et visst antall innbyggere krever folkeavstemning, for eksempel 150 000, så må den avholdes, og være bindende med alminnelig flertall i saker der ikke Grunnloven krever kvalifisert flertall. 

Motargumentet mot at innbyggere skal avgjøre sånne saker er anti-demokratiske, som at folk kan ikke sette seg inn i alt dette. Slike argumenter bygger alle sammen på at folk er dumme og er i sin kjerne anti-demokratiske. Gjennomføring av hyppige folkeavstemninger er en nødvendig konsekvens av at valgene skjer så sjeldent og at få og tilfeldige saker blir diskutert i valgkampen. 

Fire års blankofullmakt er udemokratisk
Det som kalles det representative demokrati, at de som er valgt for fire år kan gjøre hva de vil i alle de åra uten tilbakekallingsrett og rask overprøving av det de vedtar, er ikke særlig demokratisk. I dag er hyppigere folkeavstemninger mye enklere å gjennomføre digitalt, og må innføres.