Røde Kors Hjelpekorps: Fra sjølrosende forurensende ressurssløsing til offentlig nøkternhet

Egenreklame med video på Facebook
for RKH, midt i et hyttefelt

Røde Kors Hjelpe-korps hadde et rekordhøyt antall oppdrag på 867 denne påsken. Hvorav to alvorlige, resten mindre oppdrag som forstuinger. Med en vaktstyrke på 1 200 folk på 150 hjelpestasjoner. I følge NHOs reiselivsundersøkelse skulle 23 prosent av befolkningen på hytta i påsken i år; 1,2 millioner. Altså at 0,8 promille av årets påsketurister fikk hjelp av Røde Kors Hjelpekorps sin store vaktstyrke.

Norge er et værbitt land med mye ulendt terreng, som mange av oss bruker til arbeid og fritid. Da skal vi være glad for at det finnes noen som vil bruke av fritida og arbeidstida si for å leite etter dem som trenger hjelp. Men innsatsen overdrives, som i påsken der Røde Kors dominerer mediebildet med hvor mange med forstuinger som de hjelper.

Mens folk i Finnmark var innesnødd uten vegforbindelse i dagesvis, var mediene opptatt av turister på Hardangervidda som fikk diare og måtte hentes med snøskuter. Ikke bare er medieomtalen av Røde Kors for omfattende, men også forutsetninga for den omfattende beredskapen baserer seg på et uriktig faktum. For det er ikke sånn at norske fjell og skogsmarker er et spesielt farlig sted å være. Risikoen for å oppholde seg slike steder, blir ikke registrert på Folkehelseinstituttets risikoanalyse som fører til skader og død. Skadene skjer i heimen, på arbeidsplassene, i barnehager og i trafikken. Dessuten, sier Folkehelseinstituttet: «Personer fra lavere sosioøkonomiske grupper er mer utsatt for skader enn personer fra høyere sosioøkonomiske grupper.» Og hytteeiere på påskefjellet, og andre turister der, er ikke i utpreget grad preget av «lavere sosio-økonomiske grupper».

Tilfredsstillende helsehjelp til Norges befolkning preges ikke av overflod av offentlige midler til helsetilbud. Det er et misforhold av hva som ytes av hjelp til forstuinger og diare i påskefjellet og det at lokalsjukehus landet over fratas kirurgisk døgnvakt og at en på eldrehjem må legge beboerne kl 16. 

Som Folkehelseinstituttet hevder: «Skader og ulykker kan forebygges. Strukturelle tiltak har vist seg å være særlig effektive forebyggende tiltak». Da verken naturen med geologi eller vær kan endres, eller folk nektes adgang til friluftsområder, gjenstår det eneste mulige for oss friluftsfolk: Forberede seg fysisk, bruke rett utstyr og tilpasse risiko til egne forutsetninger. Slike tiltak blir best når en vet at en ikke bare kan taste et nummer til rask hjelp for det minste problem.

Foruten å være en frivillig hjelpeorganisasjon, må RKH også regnes som en organisasjon for sosialt samvær. Den kan lokke med noe som ingen andre kan: snøskuterkjøring overalt, også i nasjonalparker. Og nå også ATV over alt om sommeren. Forståelsen for at friluftselskende nordmenn er svært lite begeistra for motorisert naturaktivitet, viser RKH med sin praksis at de ikke forstår og ikke respekterer.

Røde Kors Hjelpekorps har i økende grad trengt seg på i fjell og skogsmarker på jakt etter skadde. Det står ikke i forhold til hva de har utrettet, og det de kan klare å utrette slik terreng og natur er de stedene mennesker vil oppholde seg. Røde Kors Hjelpekorps gjør det som Terje Tvedt peker på i sin kritikk av vårt humanitær-politiske kompleks: Røde Kors Hjelpekorps iscenesetter sin godhet med sin påtrengende aktivitet i fjellheimen, særlig i påsken. Ledelsens aktive voldsomme propaganderte sjølros vil i lengden ikke være til fordel for de frivilliges innsats.

Fra påsketuren min i 1967,
Jostedalsbreen. Foto: OBB

Mangetimerstur aleine i Jotunheimen,
Kyrkja i bakgrunnen. Foto: OBB

I over 60  år har jeg vært mye på tur med  fam-ilie,
 venner, tur-grupper og aleine på lange dagsturer på topper i Jotunheimen uten mobil-dekning. Aldri har hjelp fra Røde Kors sin motoriserte armada vært et tema. Verken ved diare, skrubbsår eller forstuvinger. 

I Norge har vi det sånn at vi tar vare på hverandre gjennom offentlige forpliktelser. Nå er ikke behovet så sterkt som mediene ukritisk gjengir Røde Kors på, men i den grad det er til stede, må det være et offentlig ansvar å hjelpe folk i nød, ikke bare langs veiene og ved annen generell helsetjeneste. Med hjelp fra profesjonelle fagfolk med lønn. Som Oslo brann- og redningsetat. Om redningstjenesten blir en offentlig tjeneste, oppnås den fordelen at behovet og tildelte ressurser veies opp mot andre offentlige behov som kirurgisk heldøgnstjeneste på sjukehus. Da vil redningstjenesten bli nedskalert. Og staten som arbeidsgiver vil forhåpentligvis presse fram en annen holdning til den utbredte motorbruken i utmark og nasjonalparker.

Røde Kors Hjelpekorps har en svært viktig ideologisk-politisk oppgave, og det er å bidra å bekrefte det humanitær-politiske komplekset i Norge. Uten hjelpekorpsets påskeoffensiv fra den sjølerklærte «barmhjertige samaritan»*, mister det humanitær-politiske komplekset sitt propagandanummer for offentlig finansiering av alle sine organisasjoner. Vanskeligere vil det også bli for Røde Kors å nå fram med sin fortelling, sitt politisk-ideologiske budskap, om årsakene til og løsningene på nasjonale og internasjonale helse- og sosialproblemer — der løsninga alltid er til deres fordel. 

*En barmhjertig samaritan, en «fariseer», med 3,5 milliarder kroner på bok.