Kongen sa ikke nei, han bare gjentok regjeringas nei Filmen pluss kong Haralds tale: har kongen og kronprinsen politiske ambisjoner?

Filmen «Kongens nei» kan ikke framstå som noe annet enn en bevisst og planlagt historieforfalsking. 

«Manuset er ved Jan Trygve Røyneland og Harald Rosenløw Eeg, John Christian Rosenlund har foto, filmen produseres av Stein Kvae og Finn Gjerdrum i Paradox og distribueres av Nordisk Film Distribusjon». Det er helt utenkelig at manusforfatterne og regissør Erik Poppe ikke skulle være i stand til å finne seg rådgivere som kunne fortelle dem at hele fundamentet for filmfortellinga om kongens nei 9. april er grunnleggende feil. Så grunnleggende feil at det ikke kan kalles noe annet enn en bevisst politisk løgn. Som historieprofessor Tom Kristiansen påviser i Aftenposten 29. september i kronikken med overskrift «Regjeringen sa det første nei til Nazi-Tyskland»: Kong Haakon opererte hele tida i samråd med regjeringa. Regjeringa var aldri i tvil, fra natta til 9. april 1940 og helt til krigens slutt, om at en skulle bekjempe de tyske nazistenes okkupasjon av Norge. Militært så lenge det gikk, til 10. juni 1940, og deretter med alle andre midler. Blant annet med støtte til Hjemmefronten/«Gutta på skauen» og med begrensa terror mot okkupasjonen der de kommunistiske motstandsgruppene stod for en mer offensiv, og mer virkningsfull svekking av nazismen fordi formålet var å svekke nazismen over alt i verden.   

Kongen trua riktignok 3. juli 1940 med abdikasjon, da Stortingets presidentskap, av alle, 27. juni 1940, ba om at kongen skulle abdisere for å opprette administrasjonsrådet som skulle administrere landet på vegne av de nazistiske okkupantene. Men også med det valgte kong Haakon å underlegge seg hva regjeringa mente. Regjeringa kunne jo ikke godta administrasjonsrådet, da ville det vært å gå av. Som en følge av regjeringas avvisning av administrasjonsrådet, var det bare en mulighet for kongen, han måtte også si nei. Som han var tvunget til av regjeringa også i de dagene filmen «Kongens nei» omhandler. Kongens avvisning den 3. juli 1940 av tyskernes og de medløpende stortingspolitikerne, er neppe skrivi av kongen sjøl, men sannsynligvis ført i pennen av regjeringas utenriksminister Halvdan Koht.

Den løgnaktige historiefortellinga i filmen «Kongens nei» er så åpenbar feil, at det kan ikke være tilfeldig. I tillegg har vi kong Haralds meningsløse parktale der han opphever statsgrensene og den norske nasjonen, og forfalsker hele Norgeshistoria. Hvem kan ha lokka kong Harald til å si noe så fjollete og unasjonalt som i den talen? I tillegg har spredninga nasjonalt og internasjonalt av kong Haralds tale åpenbart vært tilrettelagt av spindoktorer, initiert av kongehuset. Eller noen av kongens, eller høyst sannsynlig kronprinsens nære venner i Arbeiderpartiet. Og så kommer i tillegg at kongefamilien viste filmen «Kongens nei» på en slottsvegg med sitteplasser i Slottsparken. En film som det er helt utrolig, og om ikke annet uakseptabelt, at kong Haakons barnebarn og oldebarn ikke skulle vite er en rein historieforfalskning.

Situasjonen viser derfor tydelig at vi har å gjøre med en aktiv og i økende grad politiserende kongefamilie. Nærmest aggressiv. Helt i strid med kong Haakon som var svært nøye på å følge sin konstitusjonelle rolle som underordna folkets og regjeringas vilje. Kong Harald og kronprins Haakon og bryter kong Haakons tradisjon. De viser åpenbart offensive politiske ambisjoner. Kanskje har den politiske kronprinsen suget dette av eget bryst, eller han er inspirert av sin venn Trond Giske eller helt andre og skjulte aktører. Det er uansett et brudd på det konstitusjonelle, i virkeligheten det meningsløse og politisk impotente kongedømme som vi har i Norge.

Nå finnes det knapt journalister i Norge som er så kritiske at de kunne stilt kong Harald spørsmål om sin reelt sett abdiserende parktale. Men i så fall, er jeg ganske sikker på at kong Harald som den politiker han er, ikke er i stand til å kunne ta en diskusjon om og kunne forsvare sine påstander i parktalen mot for eksempel Kaj Skagen i NRK TVs debattprogram Debatten. Bare det sier jo hvor håpløs kongens politikk er. Kongen skal jo ikke opptre som en vanlig politiker i et program som Debatten, men når han kommer med slike håpløse politiske uttalelser, ville enhver annen nordmann med en viss posisjon bli innkalt til å forsvare påstandene. Mens kong Harald slipper unna med håpløshetene sine som «upolitisk» monark, også fordi han helt sikkert personlig er fullstendig ute av stand til å delta i en offentlig politisk debatt som en hvilkensomhelst annen politiker med noen som er klart uenig med han. 

I virkeligheten nærmer vi oss en konstitusjonell krise på grunn av Haralds politiske offensiv. Aldri har vi hatt større grunn til å kvitte oss med kongehuset. Det er udemokratisk med sånne ikkevalgte politiserende statsledere, og i strid med norsk konstitusjon.

Når kongehuset er så politisk offensivt, blir spørsmålet: Vil kong Harald, eventuelt den enda mer politiske kronprins Haakon, noen gang gripe inn for å virkeliggjøre sine politiske standpunkter? Formelt kontrollerer de militærapparatet i Norge, og er som øverste generaler, formelt, også personlig ansvarlige for ordren om norsk krigsdeltaking med bombing og massedrap i borgerkrigene i Afghanistan, i Libya og i Syria. Egentlig er også de som regjeringa og stortingspolitikerne krigsforbrytere. 

Etter det bevisst falske budskapet om kongens nei 9. april — tar kong Harald og kronprins Haakon og kronprinsesse Mette Marit filmen med parktalen som en inspirasjon til en politisk maktoffensiv?