Kvinnesakskvinnene: Å hindre krig ikke viktigst

Det kan ikke være tvil, de organiserte kvinnene i Norge vil heller ha gjennomslag for flere kvinnekrav i USA enn å hindre mer krig i verden og i Europa. Krig er tydeligvis ikke så kvinnefiendtlig.

Oslo kvinnesaksforening og Norsk kvinnesaksforening arrangerte 26. september et møte med tittel «Kvinneblikk på det amerikanske valget – hva kan og bør vi vente av Hillary Clinton som president?». Det var bare drøyt tjue damer med høy gjennomsnittsalder til stede — og én mann!

Innleder Hilde Restad

Det var tydeligvis viktig for kvinnene å markere avstand til og frykt for Trump som president, som de så på som noe nær uutholdelig. Det til tross for at innleder Hilde Restad begrunna at Clinton var en «hauk», en som lett tyr til militære virkemidler. Restad viste til at Clinton som utenriksminister var mer på linje med forsvarsministeren enn Obama. Hun var en ivrig pådriver for angrep i Libya, og ville være mer aggressiv i Syria (dog uten bakkestyrker). Dag Seierstad har skrivi en omfattende kronikk i Klassekampen om Clintons krigerske holdning. 

Mens altså Trump har sagt at USA har fått lite igjen for krigene for europeerne, bortsett fra hjemsendte kister. Konsekvensene for europeiske statslederes krigslyst med Trump som president, gitt at han står ved sine uttalelser, blei ikke oppfatta som noe interessant. Det er jo veldig interessant. Antikrig og fred er tydeligvis ingen viktig kvinnesak, basert på Kvinnesaksforeningas møte mandag. Med europeiske statslederes krigshissing uten USAs støtte med Trump som president, er jo alternativene enten en ny mer fredsvennlig forsonende politikk overfor Russland, eller fortsatt militæroppbygging mot Russland og en voldsom økning av militærutgiftene som vil bety både skatteøkninger og mindre penger til sosial velferd og kvinner.

Stemninga på møtet mandag var neppe sånn at kvinnene bevisst valgte sosiale kvinnekrav framfor mindre krigshissende politikk. De var bare ikke opptatt av at valget av Trump eller Clinton er viktig for hvor krigersk framtida blir for særlig europeere. Og det er jo ille nok i seg sjøl.

En av kommentatorene til «USA-ekspert» Hilde Restad sin innledning, Liss Schancke fra Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, IKFF, tok imidlertid opp det at Clinton var en hauk, og forutsatte at følgende måtte skje med henne som president: Stans av all den ulovlige overvåkinga, benåding av Edward Snowdon, gransking av invasjonene i Libya og Afghanistan, reduserte militærutgifter og gå bort fra at USA er et eksepsjonelt land med forpliktende verdensoppgaver; noe hun kalte et ulogisk og meningsløst dogme. Schancke pekte på at Clintons omsorg for barn var forferdelige når en tenker på hvordan afghanske kvinner og barn blei behandla gjennom Clintons Afghanistan-politikk. Det blei likevel ikke et tema som fenga damene, og Schancke avslutta også med å håpe både på Clinton og at hun ville føre en god politikk. Overraskende og lite troverdig konklusjon, ala «måtte hell og lykke følge deg».

Men nå var egentlig ikke temaet hvem som er best av Clinton og Trump, men «kvinneblikk» på hva de kan og bør vente av henne som president. «USA-ekspert Hilde Restad» innleda med en del interessante observasjoner om hvordan Hillary har framstilt seg og hvordan hennes kandidatur har blitt mottatt i 2008, 2012 og i dag. Restad sa at Clinton i 2008 ville markere seg som en kompetent person som «tilfeldigvis» også er kvinne. Mediedekninga av henne var kjønnsbasert, at hennes stil var viktigere enn innhold. Og spørsmål som: Kan en kvinne eldes mens vi ser henne på tv? (På CNN finnes det vel ingen kvinner eldre enn 40 år?). Synet på kvinner i USA er svært ulikt norsk og europeisk. Videre framheva Restad: Clinton har også noe personlig imot seg, hun er ikke «likandes», noe som er svært viktig for en politiker i USA. I 2008 var hun dessuten for Irak-krigen, det var et problem for henne som for McCain. Nå lanserer Clinton seg som en historisk kandidat – første kvinnelige presidentkandidat for et av de store partiene – akkurat som Obama gjorde: Første farga president. Og nå er hun trygg på å være feminin. Hun er mer komfortabel med å være kvinne og bestemor. Dessuten har mediene i USA endra holdning til hvordan en omtaler kvinner — men ikke Trump. Hun får god oppslutning om jobber hun har gjort, men motstand mot seg når hun stiller til valg. 

Ellers var også Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Marit Nybakk med som kommentator. Oppmuntrende nok sa hun at invasjonen i Libya var feil, og basert på vår manglende forståelse av situasjonen der. Men Nybakk mente at Clinton ikke er en hauk, fordi hun bare har vært minister før (!).

Ellers så ble det sagt i debatten at familien Clinton har inspirert et hat i USA siden 1992. Knapt noen familie er blitt granska så mye som dem. Det er unormalt og merkelig det som nøres opp mot dem. Granskerne finner ikke noe «ild», bare «røyk» og mye dumt. Røykleggerne er nærmest en høyreindustri som har dette som hovedoppgave.