Aleppo: Stans frigjøringa, innbyggerne lider!

På to uker er mer enn 70 000 mennesker drept i kampen om Aleppo, hvorav mer enn 50 000 soldater fra begge sider. I flere uker har fire flyarméer teppebomba byen, med 249 kanoner pr kilometer av i alt 
41 600 kanoner/tunge bombekastere og med 6 250 stridsvogner. Nesten to millioner granater er kasta inn i byen på to uker. 12 000 mennesker er stappa inn på et bomberom på 3600 kvadratmeter. Da er det fullt ut forståelig at Jan Egeland, Sven Mollekleiv og Børge Brende i spissen for en samstemmig gruppe av norske og vestlige stats- og opinionsledere roper i et indignert kor: Stans angrepene på Aleppo!

Det er bare det at jeg bevisst har skrivi noe helt feil i avsnittet over. Egeland og Mollekleiv har protestert, og de vestlige lederne, rett nok. Men alle talla om drepte, sårede og våpenbruk gjengitt i det forrige avsnittet, stammer i stedet fra kampen om å erobre Berlin i april og i mai 1945 for endelig å knuse det nazistiske regimet som satte i gang en krig som kosta 52 000 000 mennesker livet. Lidelsene i Berlin i de ukene var langt verre enn de er i Aleppo i de siste ukene. Ingen vestlige ledere ropte i det sjette året av verdenskrigen om stans av angrepene på Berlin. Bortsett fra én: Adolf Hitler.

Syria var inntil 2011 et land hvor mer enn 17 millioner mennesker levde et fredelig og forutsigbart liv. I dag, fem år etter, er nær 300 000 drept og «halve befolkningen er drevet på flukt. 6,6 millioner er ifølge FN internflyktninger og 4,6 millioner har flyktet til andre land». Statskanalen NRK er veldig ivrig på å kalle krigen om å dele opp Syria for en borgerkrig, og ikke en krig for utenlandske staters interesser for å oppløse Syria. For å unngå å provosere regjeringa, Stortinget og de øvrige journalistene? Røde Kors opplyser på hjemmesida si: «Tre av fire syrere lever i dag i fattigdom. Seks millioner av disse er barn. Krigshandlingene har redusert matproduksjonen med 60 prosent samtidig som arbeidsledigheten har passert 50 prosent. 70 prosent har ikke tilgang på rent vann.»  Så syrerne lider virkelig hardt av å ha blitt en slagmark etter et utenlandsk støtta militæropprør, der også Norge er en aktiv krigsdeltaker.

Jeg skal ikke utelukke at Jan Egeland, Sven Mollekleiv og deres politiske kampfeller er opptatt av å hindre død og lidelser, og at det er derfor de ber om at det folkerettslig eneste legale regimet i Syria gir opp kampen om å ta tilbake kontrollen over landet sitt. De ville derfor sikkert også, om de i april 1940 hadde hatt samme posisjon, ha råda regjeringa til å kapitulere for tyskerne for å hindre tap av norske menneskeliv. Og krevd kongens avgang om han sa seg enig med regjeringa. For først og fremst er Egeland, Mollekleiv & Co en politisk svært viktig del av den vestlige erobringskrigføringa i Afghanistan, Irak, Libya og Syria. De oppfører seg som om deres oppgave er å kjempe for vestlige interesser med politiske virkemidler i stedet for militære. De ivrer for internasjonale avtaler, men bare dem som de mener vestlige stater er tjent med. Egeland/Mollekleiv-kompaniet sier at de er mot menneskelidelsene som krigene fører med seg, men de protesterer aldri mot å starte krigene. Og de krever aldri krigsstifterne straffa for kriger som i Afghanistan, Irak, Libya, Syria — hvis de er vestlige. Som deres internasjonale vestlige venner og politiske bestevenner i Norge, de som betaler dem, som krigshisserne Stoltenberg, Støre, Solberg, Jensen og Brende med altfor mange flere. Norge er jo også en av mange deltakere i krigføringa i Syria, både militært, politisk og økonomisk. Og Norge vil hindre at staten Syria får tilgang på ordinære frie varer på verdensmarkedet med sanksjoner, uten at humanitærkompaniet protesterer. Men vi bomber foreløpig ikke i Syria, slik den danske regjeringa gjør.

På grunn av den vestlige og norskstøtta krigføringa er Egeland/Mollekleiv-kompaniet mest opptatt av at det eneste internasjonalt aksepterte styret i Syria ikke gjenerobrer kontrollen over Aleppo. Jeg kan dessverre ikke tro på deres sjølerklærte humanitære sinnelag, gitt deres aktive og ensidige politiske engasjement for vestlige erobringsinteresser. For de ville vel ikke krevd stans i krigshandlingene for å erobre Berlin i april 1945, et angrep som kosta 70 000 mennesker livet bare på to uker? Skjønt utenkelig er det ikke, for Churchill ønska å stanse Sovjet, for å la USA erobre Berlin i stedet.

Bilde: Ullsteinbild/Novosti, Berlin. Forsidefoto på Antony Beevors bok «Berlin – Nederlaget 1945».

Andre innspill om angrepet på Syria:

• Hvorfor deltar Norge i krigen mot Syria?
• Pentagons nye plan for krigen i Syria.