Klassekampens politiske plattform: Tilslørende illusjon

Klassekampen, «Venstresidas dagsavis», har én formell og en annen reell plattform. Reelt forutsetter avisa at Arbeider-partiet hører med til venstresida. Det til tross for at avisas lederartikler og flere andre reportasjer er imot Aps krigspolitikk, Aps kamp for underkastelse av EU-kommisjonen og til Aps sosiale nedskjæringer. 

Sist fredag skreiv Klassekampens nyhetssjef Kjell-Erik N. Kallset om et felles politisk prosjekt på venstre side. Der Ap hører naturlig med. Jeg sendte et motinnlegg samme dag, men som med innlegget om Aps kontroll over LO er jo dette ikke så interessant som om Munch skal uttales monk eller munk og andre viktige debatter. Det er ikke ubehageligheter om Ap og LO leserne liker å lese om. Mitt avviste innlegg fortsetter slik:

Det er ikke til å betvile at det Kallset 16.09 omtaler oppfattes som en realitet av nesten alle dem som regner seg for å høre til venstresida. Men det er likevel en illusjon om Ap han bringer videre, og som tilslører virkeligheten.

Arbeiderpartiet støtter og utfører i dag en aggressiv og krigersk utenriks- og internasjonal politikk, med statsødeleggende formål. Økonomisk kjemper Arbeiderpartiet hardt for å redusere nivået på pensjonene til mange hundre tusen statsansatte, foruten resten av befolkninga. Alle sosiale og nasjonale tiltak Arbeiderpartiet arbeider for er formelt kriminalisert av EØS-avtalen som Arbeiderpartiet sterkt slåss for. Som Ap også kjemper for handelsavtaler med mellom USA, Canada og EU som vil forby omtrent alle offentlige fellestiltak. Sammen med Frp og Høyre stemmer Ap for å underlegge norske finansinstitusjoner EU-kommisjonens pålegg,  i strid med Grunnlovens bestemmelser for slik myndighetsavståelse.

Standardargumentet mot kritikk av Aps faktiske politikk er alltid at «vi skal hjelpe Ap til å ta et riktig standpunkt». Unntaksvis kan et nederlag utsettes. Men venstresida taper nesten alltid enhver viktig strid med Ap. Sosialdemokrati som ideologi med politisk styrt markedsøkonomi finnes ikke lenger etter kommunismens fall. Slike partier i Europa danner regjeringer med de mest høyreorienterte partiene, og fører ellers samme politikk.

I 2005 fikk jeg, etter flere diskusjoner, på trykk en lengre artikkel her i avisa om den feilaktige vurderinga av Ap, «Fra bedrag til selvbedrag». Situasjonen er vesentlig mye verre i dag enn da. Det aller verste er imidlertid at det knapt finnes noen som innser og forstår at Ap er et krigshisserk og asosialt parti og som tar opp kampen mot partiet.