Hvorfor stemme, når redaktører, professorer og tenketanker likevel bestemmer?

Den norske statsviteren Stein Rokkan formulerte påstanden «Stemmer teller, ressurser avgjør» om politiske beslutningsprosesser. Det etter at han hadde studert mellompartienes og organisasjonenes innflytelse for de vedtaka Stortinget/regjeringa fatta for Norges innbyggere. Nå mener jeg vi må korrigere hans tese: «Stemmer har ikke betydning. Redaktører og professorer bestemmer.»

Valgdeltakinga ved siste kommunevalg over hele landet var på 59,9 %, et fall fra 64,2 fra forrige kommunevalg. Et fall i valgdeltakinga med nesten sju prosent. I Oslo var valgoppslutninga på 62,9 %. 

Hele nær 40 prosent av de stemmeberettiga valgte altså å la være å stemme. Det betyr at disse nær førti prosentene valgte å ikke ha noen innflytelse på hvordan kommunene skal styres framover?

Utviklinga av deltakinga av kommunevalg siden 1983.
Et demokratisk framskritt?

Forklaringa på hvorfor så få valgte å stemme, spriker ofte etter hvilke politiske preferanser «forklareren» har.

Tor Bjørklund er valgforsker, professor og tilsatt ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (født i 1947). I et intervju med Kommunal Rapport etter valget i 2011, blei han sitert på følgende:

«Bjørklund peker på at debatten om hvorvidt valgdeltakelsen er høy nok, er fundert på en tanke om at høy deltakelse betyr et sunt demokrati. Men det er ingenting som tyder på at lokaldemokratiet er sunnere i kommuner med høy enn lav valgdeltakelse, konkluderer han.» Han fortsetter: «Men høy valgdeltakelse kan like gjerne være tegn på usunn strid i kommunen. Tar man kommuner med lav deltakelse og måler disse mot en del andre kriterier, som sosiale levekår, får man ikke noe entydig bilde av at disse kommunene har et elendig lokaldemokrati. Bjørklund viser til Solund kommune som eksempel. Kommunen fikk pris for den kraftige økningen i valgdeltakelse fra 1995 til 1999. Årsaken var en bitter strid i kommunen mellom administrasjon og politikere.

– Er det et problem at drøyt en av tre sitter hjemme?

– Det behøver ikke være det.»

Politisk er jo dette ganske oppsiktsvekkende uttalelser. Bare å kalle en politisk strid for «usunn», er jo i seg sjøl veldig tvilsomt, nedlatende og dømmende. Her kommer en mann som staten betaler for å være en vitenskapsmann i politikk, og kritiserer velgere i en hel kommune for å være opptatt av en «usunn» konflikt!

Bjørklunds andre argument er at lav valgdeltaking vurdert ut fra andre kriterier som sosiale levekår, ikke viser at kommuner med lav valgdeltaking har et dårlig lokaldemokrati. Også det er vanskelig å få til å stemme.

Ser en på Oslo er det klare forskjeller på valgdeltakinga. Kretser i vest som Bygdøy, Ris og Slemdal har en valgdeltaking på nær 80 prosent, mens snittet for Oslo er på 62, 9. Østlige bydeler som Vahl krets i Oslo sentrum (med statue av Rudolf Nilsen foran seg) med en deltaking på 51,9 prosent, Gamlebyen krets 55,8, krets Stovner vg skole 47,88. Mens en av de hvite bydelene på Oslo øst, Trasop, der Tron Øgrim vokste opp og eiendomsmeglerne i annonser skryter av at andelen innvandrere er minst i Oslo øst, hadde en valgdeltaking på 70,71 prosent. En av de høyeste valgdeltakinger av alle kretser på østkanten.

I følge statsviterprofessoren skulle de altså være mer misfornøyd på vestkanten i Oslo, byens og landets mest velstående boligområder, mens altså de med lavest inntekter og der innvandrerdelen er høyest, skulle være de mest fornøyde? En må vel være professor, journalist, redaktør eller «venstreorientert» for å tro på det?

Går en over til fylkene, er det bare fem fylker som har høyere valgdeltaking enn landsgjennomsnittet. Høyest i Sogn og Fjordane med 65,1 prosent, så Hordaland med 62,1, Sør-Trøndelag 61, Nord-Trøndelag 60,7 og Akershus 60,6 prosent. Er det «usunn strid» i disse fylkene? Dårligere sosial standard her enn i andre fylker? Neppe, faktisk ikke tilfelle, og egentlig: snarere tvert imot.

Noe har gått «under radaren», som noen kommentatorer som er forfremma som «politiske eksperter», kaller det. Nemlig Senterpartiets påstått «overraskende» oppslutning. Nå er det en fornærmelse mot det tekniske vidunderet radaren å sammenlikne politiske journalister med en radar, innskrenka som de er og blenda av speilbildene av seg sjøl.

Sogn og Fjordane er et av mange fylker der H/Frp-regjeringa vil rasere kommunestrukturen.  (Og bakom synger Ap: «Vi vil også slå sammen kommunene med tvang!») Det var også en kommune (Solund) i det fylket som fikk Bjørklund til å ta fram fordømmelsen sin om «usunn strid» i 2011. Det politiske journalistkorpset vrenger seg nok av fortvilelse av både Senterpartiets framgang og motstand mot kommunesammenslåing. I en kommune som Luster, innerst i Sognefjorden og kommunen med flest fjelltopper over 2 000 meter, var valgdeltakinga på hele 73,4 prosent, men likevel lavere enn i Oslo vest. Det er mye som tyder på at engasjementet i Luster er såpass sterkt fordi de ikke vil underlegge seg den nye foreslåtte storkommunen Sogndal. I Jølster deltok 70,3 prosent i valget. Jølstringene vil nok heller ikke underlegges Førde.

Jeg forstår bare ikke hvordan noen kan få det til å være positivt at valgdeltakinga synker, hvis valgene skal være uttrykk for at folk skal kunne få bestemme hvordan de vil ha samfunnet sitt. Jeg vil peke på to faktorer for å forklare valgresultatet:

1. Først skuffelse over eget parti. Det gjelder særlig Høyre- og Frp-velgere. Særlig Frp har mista troverdighet med regjeringsdeltakinga.
2. Det andre er en stadig sterkere følelse av at det ikke hjelper å stemme. For uansett hvilket parti som får flertall, så greier likevel redaktørene og professorene å få gjennomført det de mener, mellom valgene. Redaktørene går i flokk, og skaper stemningsbølger gjennom sine rundhåndlige statsfinansierte medier. Mellom valgene styrer de det offentlige ordskiftet sammen med alle de politiserende professorene som de ukritisk åpner sine spalter og minutter for, samtidig som andre med «mindreverdige» standpunkter nektes å ytre seg. Det er redaktørene og professorene som politikerne bøyer seg for, når de ikke underkaster seg de føydale lederne i EU eller USAs president. 

Folk tar «meldinga», og forstår at det de mener og tenker, ikke teller og til dels anklages for å være mindreverdige synspunkter, usunt og kanskje noe så forferdelig som det redaktørene og professorene oppfatter som uakseptabelt og rasistisk.

Sjøl om vi har mange partier i Norge, er det vanskelig å finne et parti som du stort sett er enig med, men som ikke samtidig har noen standpunkter som du kan være alvorlig grunnleggende uenig med. Det er jo også merkelig at du skal måtte tvinges til å stemme på ei «pakke» standpunkter som du for fire år gir en ubegrensa fullmakt til. Mulighetene til å kunne korrigere og gi uttrykk for meninger og ønsker i løpet av fireårsperioden, er i praksis forbeholdt redaktørene og professorene. Med økende innflytelse av såkalte «tenketanker», der økonomiske interessegrupper har engasjert ekstra seg sterkt for å overprøve og motvirke det velgerne har uttrykt gjennom valg. 

Disse er nye, i tillegg til de fra før av mektige og godt organiserte interessegrupper som NHO, LO og det utallige antallet av statsfinansierte påvirkningsorganisasjoner som redaktørene gir et praktisk monopol på ytringsrett.

Jeg tror vi må innse at det såkalte «representative demokrati», der vi velger noen til å avgjøre styringa på våre vegne for fire år framover i tid, ikke tilfredsstiller demokratiske behov og demokratiske prinsipper. Systemet er rett og slett ikke demokratisk. Særlig ikke når muligheten til å øve innflytelse er forbeholdt redaktørenes høyreorienterte standpunkter og deres statsfinansierte rett til å hindre opplysning om opposisjonelle standpunkter. Tidligere statsminister Jens Stoltenbergs høyre hånd, Jan-Erik Larsen, som starta lobbygruppa  First House for de allerede mektigste, vil ha lengre periode mellom hvert valg for å gjennomføre flere av det Larsen betegner som upopulære vedtak. Ja, som Bertolt Brecht sa om ledelsen i DDR (omtrent): «Var de misfornøyd med folket, får de velge seg et annet folk.»

Vi trenger en kraftig demokratisering i Norge som ellers i verden. Det kan bare skje ved at folk flest oftere trekkes inn i beslutningsprosessen, på bekostning av redaktører, professorer, organisasjoner og tenketanker — og politikere.

Derfor må retten til stadig oftere folkeavstemninger gjennomføres. Som når for eksempel 50 000 nordmenn krever folkeavstemning om et spørsmål. Konsekvensen av dette er at innføringa av starten på statsoppløsninga av Norge i form av det «multikulturelle samfunnet», eller det «flerkulturelle samfunnet», neppe ville fått politisk flertall. 

Redaktørene og professorene utgjør bare en minoritet, knapt en tidels promille i antall i valg. Men hvilket problem er det? Norge uten Harald Stanghelles makt er da bare mye mer demokratisk?