Jeg kjenner til mange som ikke har det så bra og som burde
fått hjelp, bedre og mer, som på eldrehjem. Jeg har vondt av dem som skader seg
eller får en uhelbredelig lidelse eller blir lemlesta i trafikken. Som kvinner
som blir overfalt, voldtatt og drept på treningstur. Som jeg får vondt når barn
skader seg i leik og blør og skriker hjerteskjærende. Rundt om i verden er det
millioner av mennesker som holdes under tvang og undertrykkelse av alt fra
diktatoriske regimer til kulturell frihetsberøvelse begrunnet i gamle religiøse
tekster. Millioner blir drevet fra gård og grunn etter natur- og
miljøkatastrofer. Flere hundre millioner i verden lever uten tilgang på nok
mat, sunn mat, bolig, uten kloakkforhold og helsetilbud og får et for kort og
plagsomt liv. Bare av sult dør det hvert år over tre millioner barn før de har fylt fem år; det er så mange som flere enn 8 000 pr dag!
Dette er hjerteskjærende og triste enkeltskjebner som kunne
vært unngått. Men alle disses helt rimelige og rettferdige ønsker om et bedre
liv kan ikke løses ved at de får komme til Norge, eller til Tyskland/Europa,
eller at de kommer inn i våre romslige leiligheter og store hus. Hvorfor omtaler ikke mediene
enkeltskjebnene til disse hundretalls millioner av lidende mennesker, til dels resultater
av særlig stortingspolitikernes bevisste politikk? Tie gjorde også
journalistene når et enstemmig Storting etter pålegg fra en annen stat (USA) gikk til
angrep på en velfungerende stat som Libya for å legge den i
grus. Eller når regjeringa til Stoltenberg aktivt blanda seg inn i Syrias indre
forhold for å nedkjempe et regime som ga innbyggerne flest deres grunnleggende behov, med mange millioner kroner
i støtte til opprørere som ingen lenger hører noe til.
Foreldre som tar med seg sine barn over et hav i uegna båter
uten redningsutstyr, oppfører seg uansvarlig. Flertallet av de krigsrammede
syrerne drar ikke fra nærområdet. Bildet av denne ene enkeltskjebnen blant hundretalls
millioner av andre hjerteskjærende verdensskjebner, burde ikke kunne brukes til
å styre innvandringspolitikken og dermed hele det indre samfunnslivet i alle
europeiske stater.
Hundretusener av mennesker som samla kommer til en annen
verdensdel, uten invitasjon, har aldri skjedd før utenom okkupasjoner. I
spissen for de mange som kommer etter som familiegjenforente. De fleste av disse
menneskene er uten utdanning, uten kjennskap til språket i landet de kommer til
og sterkt prega av to tusen år gammel skikker og leveregler. Da blir det ikke
bare naivt, men uansvarlig å unnlate å tenke på om dette er ønskelig og unnlate å bestemme
på hvilke forutsetninger og vilkår de skal få komme. Som enhver annen politisk sak
har denne konsekvenser som må vurderes som ønskelige eller ikke.
Utenom den forståelige og gode hensikten med å hjelpe
mennesker i nød, må vi ikke glemme at flyktningstrømmen brukes i et politisk
framstøt. Mange innflytelsesrike mennesker i Norge avskyr norske tradisjoner og
vanlige nordmenns liv og preferanser. Nordmenn som de nedlatende omtaler som
«Ola Dunk». De mest taleføre av dem er imot stater og nasjoner prinsipielt, og arbeider
for at statene bør oppløses og erstattes med likestilte parallellsamfunn
inndelt etter etniske og religiøse skillelinjer. Som anarkistene, de som kaller
seg «internasjonale» «sosialister» og de mest ekstreme økonomiske
liberalistene. Disse gruppene trenger flere innvandrere med andre livssyn og
levesett til støtte for sine politiske mål om et annet Norge der «Ola Dunk»
ikke lenger finnes. Men det er nasjonalstatene som har gitt trygghet og velferd
til mennesker flest i verden. Sammenbrutte stater fører til de største ulykkene
for folkene i dem, som i Libya. Og subkulturer styrt etter religiøse lover avviser individuelle menneskerettigheter som rett til sjøl å velge ektefelle og
befester storfamiliens undertrykking og misbruk.
Fra Afrika er det de mest opplyste og velstående som heller
vil til Europa enn å bygge opp sitt eget land, jf Dag og Tid 29. mai i år. De som
har det verst, veit knapt om at det finnes en bedre verden og har uansett ikke
midler til å emigrere som «desperat».
Det er ikke slik som noen hevder, som fotograf Morten
Krogvold i Dagsnytt Atten 3. september, at det er mennesker uten følelser og
samvittighet som står imot dem som vil hjelpe dem som omtales som «desperate»
mennesker på flukt. Det som har gitt menneskene i Norge og i vår del av verden
et bedre liv, er rasjonelle samfunnsmessige tiltak for å frigjøre mennesker fra
nød og lidelser. Ikke en politikk basert på enkelttiltak til «verdig
trengende», eller «desperate». Alle de som nå
fylles av individuell hjelpetrang, hvorfor tiet de når Norge angrep Afghanistan
og Libya/Syria, og støttet angrepet på Irak? Var disse bombene som rammet og
ødela livet til så mange millioner enkeltmennesker ikke noe å reagere på? Bare
når våre egne utsendte angripere ble drept?
Mediene med sitt fokus på enkeltmenneskers skjebne, virker
inn på oss alle og bidrar til å svekke forståelsen av at det bare er samfunnsmessige
tiltak som kan hjelpe flest mulige. Europas politiske ledere er handlingslamma
av de «gode menneskenes» ønsker om kortsiktige følelsesmessige tiltak. Vi skal være glade for at det ikke alltid har vært
slik. I siste halvdel av april for 70 år sida døde nær 100 000 sovjetiske
soldater, 20 000 tyske soldater og 30 000 sivile tyskere. På drøyt to uker i
krigshandlinger rundt og i Berlin. Foruten de mange titusener som døde i
invasjonen i Normandie. Det kan ikke ha manglet på enkeltskjebner blant disse hundre
tusener, soldater som sivile, som må ha vært så hjerteskjærende ille enkeltskjebner
at om mediene hadde fått formidle bare noen ytterst få av dem, ville mediene
også da kunne ha skapt en følelsesmessig opinion mot å fortsette kampen for å erobre Berlin. Vi
skal være glad for at statslederne da slapp å bli konfrontert med medienes utvalgte
enkeltskjebner og deres ekko fra følelsesmenneskene og den velstående
godhetsindustrien. For statslederne fortsatte krigshandlingene og nedkjempet
Hitler og nazismen til en rask fred for Europas og verdens folk.
Å hevde noe annet enn journalistenes budskap er å erklære
seg som både ufølsom og kynisk. Likevel: Vi må heve oss over enkeltmenneskehysteriet
og arbeide for en politikk som tjener det overveldende flertallet av verdens folk, innafor
nasjonenes grenser og mellom nasjonene. Det er bare sånn flest mulig enkeltmenneskers
rett til et bedre liv kan ivaretas. Trærne må ikke få hindre oss i å se skogen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.