Nei til utvida E-18: Stans bilpakka, Oslopakke 3!

Det forhandles på Østmarksetra. Om politikken til nytt byråd i Oslo. Mellom en durkdreven tidligere partisekretær i Ap og tilhenger av EU-kommisjonens diktatur, naive SV-politikere som har solgt smør uten å få penger (Munch-museet (et svik mot Oslo øst) og Ringeriksbanen) og troskyldige uerfarne politikere. Utsiktene er ikke lyse. Det er all grunn til å tro at Raymond Johansen klarer å trumfe gjennom et vedtak om ny E-18 som ser så miljøvennlig ut at MDG kan skryte av avtalen som en seier, men som i realiteten sikrer flere velstående asker-, bærums- og buskerudfolk muligheten til å kunne fylle Oslos gater med flere biler.

Den politiske utviklinga har ikke vært god. Fra at Oslo veivesen tidligere sa at utbygginga kom til å øke antallet biler inn til og i Oslo, sier vegvesenet nå at det ikke vil bli flere biler i Oslo — hvis bompengene blir høye nok! Trenges ny veg for å øke (eller redusere) bompengene? 

NHO har sagt mye fornuftig om det ønskelige i å prioritere næringstransport framfor enkeltbilistenes matpakkekjøring, mens konkurrenten Virke kunnskapsløst satser på den illusoriske vrangforestillinga om å kunne bygge seg ut  bilkøene. 

Politikere og andre beslutningstakere som journalister og organisasjonsfolk, har rett og slett læringsvegring. Fordi de underkaster seg bilnæringas interesser.

Jeg skulle ønske at Miljøpartiet De Grønne stod på sitt og fikk gjennomslag, men jeg tror dessverre ikke det. Dessuten er ikke dette noe som bare blir avgjort i Oslo. 

Jeg legger likevel ut den snart åtte år gamle kronikken min  i Aftenposten, fra 12.11. 2007, og debattinnlegg mot Høyres Astrup i Dagens Næringsliv foruten et lengre innlegg fra tidsskriftet Tvergastein om bilbruken generelt. I et egentlig litt fåfengt håp om å hjelpe til i forhandlingene på østkantens tidligere utfarts- og folkelige bevertningssted:

Kronikkens ingress:

Bilkøene hver morgen og ettermiddag er en fordel, rett og slett et godt miljøtiltak.

Med køer velger flere å reise kollektivt.

Løser ikke køen

Den nye trafikkplanen for Oslo, Oslopakke 3, hevdes å være så skjør at lite kan endres før enigheten ryker. Premissene for planen ble lagt og planen utformet mens resultatene fra FNs siste klimarapport var et «ikke-tema». Det er grunn til å stille spørsmål om hvorfor det skal brukes nesten 30 milliarder kroner på å legge til rette for økt biltrafikk på bekostning av kollektivtrafikken inn til landets hovedstad. Veipakke 3 er ennå ikke endelig vedtatt. 

Samferdselsdepartementet har bedt Vegdirektoratet og Jernbaneverket legge fram en «konseptvalg-utredning» i løpet av desember. Veipakkas skjebne vil derfor bli diskutert og avgjort i løpet av neste år. Det viktigste og alvorligste ved Oslopakke 3 er utbygging av motorveiene inn til Oslo fra vest og fra sør.

Sjelden kø

Trenges disse vegutvidelsene? På hverdager kan en fra Asker til Oslo sentrum fint kjøre i 100 km/t i minst 20 av døgnets 24 timer, kanskje så mye som opptil 22 timer i døgnet. Ut av Oslo vestover etter arbeidstid er forholdene enda bedre. Det skal altså brukes et titall milliarder kroner for å øke kapasiteten for færre enn 20 av ukas 168 timer. Men Oslo veivesen hevder at til tross milliardinvesteringer i flere felt vil ikke bilbrukerne komme fortere fram til Oslo. For det kommer flere biler på veiene som opphever fordelen ved veiutvidelsen. Det finnes ikke ett eneste eksempel i verden på at det er mulig å (vei-) bygge seg ut av en bilkø, og enda mindre inn mot en by. Alle eksempler viser at enhver veiutvidelse fylles opp til sitt maksimum. 

I Norge står hver bil stille i 22 av døgnets 24 timer, og er dermed klar til å fylle opp ledig plass på veien. Køen fra Asker hver dag fra kl. 6 til kl. 9 er rett og slett et godt miljøtiltak. Flere drammensere og folk fra Hurumlandet vil kjøre bil til Oslo om det blir flere felt inn til Oslo.For å få gjennomslag for argumentene «Nye veier skaper mindre kø og dermed mindre utslipp» og «Det er de fattigste/småbarnsforeldre som har mest fordel av mulighet til økt bilkjøring», trengs ikke fakta, bare makt. 

Når resultatet av Oslopakke 3 blir at flere kjører bil inn til Oslo uten å komme raskere frem, hvordan kan da bilismens talskvinner vinne debatten og få gjennom vedtak som om økt bilbruk fører til mindre forurensing og vil være en riktigere klimapolitikk? 

Oslo veivesen mener at veipakka fører til at veksten i lokalgatene i Oslo blir større enn inn og ut på hovedveiene. Hvor skal alle disse nye bilene parkere? Det kan bygges nye parkeringshus, i høyden og under bakken. Men på vei mot disse parkeringshusene, hvem skal ha forkjørsrett av bilene, bussene, trikkene, syklistene og fotgjengerne? 

Det snakkes mye positivt om kollektivtrafikk fra politikere. Det er imidlertid vanskelig å skjønne hvorfor. Hvem mener disse politikerne toget er til for fra Drammen, Asker, Ski, Moss og andre pendlerutgangspunkter, når flere skal få kjøre bil? Høyres leder Erna Solberg provoserte mange i Oslo og andre byer da hun før valget [i 2006] ga inntrykk av å ikke kunne kjøre bil når som helst hvor som helst, er en alvorlig reduksjon av livskvalitet. 

Høyres nestleder Jan Tore Sanner hevder han kjemper for småbarnsforeldres bilmuligheter inn mot Oslo, som om det er mer miljøvennlig. Men det er ikke småbarnsforeldre som fyller bilkøene inn mot Oslo, det er velstående menn.

Arbeidsplasser

Like viktig som å la trafikkstrømmen flyte raskt, er å se på det som skaper trafikken, nemlig plassering av arbeidsplassene. Konsentrasjon av arbeidsplasser gir et godt utgangspunkt for kollektivtrafikk, mens spredning kan legge til rette for økt bilbruk. Det er derfor nødvendig å se på arealbruken og plassering av arbeidsplassene for ikke bare å øke kollektivandelen, men også redusere behovet for stadig lengre reiser til arbeidsplassene. 

FNs klimapanels siste rapport spenner beina under premissene og forslagene til investeringer for samferdselen inn mot Oslo. Milliardinvesteringene må vurderes opp mot klimapanelets rapport, og feige politikere som smisker for kunnskapsløse argumenter, må konfronteres.

Andre innlegg:

Innlegg mot E-18 i Dagens Næringsliv, 

med faksimiler av motinnlegg:

Hvorfor utvide E-18? 

Ny E-18 — ikke et kollektivløft (refusert)

Jo, E-18-korridoren vestover utvides!

Åssen redusere bilens ulemper samtidig som dens fordeler beholdes?

(Debatt:) Skam dere!

(Debatt:)
Skam dere!

Skam dere!
komme trekkende
med 
kostnader
årsaker konsekvenser 
argumenter statsgrenser

skammelig er det!

VI er prektige vi
VI — tilsynet for høy moral
VI som vil hjelpe

DU – DU skulle ment som oss
Skam DEG!

DU 
fremmedhater, 
fremmedfiende, innvandringsfiende
islamofobe

Skam deg!

RASIST!
Skam deg!

VI er saklige VI
vi er moralske vi
Skam deg — DU!

Det er bare VI som tenker på andre
på å hjelpe
Skam deg!

med statens hjelp 
sender vi 
DEG 
skammelige

til Mars

så får vi renhet 
uten skam 
eliminert SKAM!

så smaker rødvinen 
i hvite rene rike 
hageby
frråggnerr blinnærnn
så mye bedre

skam deg! 
du eliminerte

SKAM!

Hvorfor stemme, når redaktører, professorer og tenketanker likevel bestemmer?

Den norske statsviteren Stein Rokkan formulerte påstanden «Stemmer teller, ressurser avgjør» om politiske beslutningsprosesser. Det etter at han hadde studert mellompartienes og organisasjonenes innflytelse for de vedtaka Stortinget/regjeringa fatta for Norges innbyggere. Nå mener jeg vi må korrigere hans tese: «Stemmer har ikke betydning. Redaktører og professorer bestemmer.»

Valgdeltakinga ved siste kommunevalg over hele landet var på 59,9 %, et fall fra 64,2 fra forrige kommunevalg. Et fall i valgdeltakinga med nesten sju prosent. I Oslo var valgoppslutninga på 62,9 %. 

Hele nær 40 prosent av de stemmeberettiga valgte altså å la være å stemme. Det betyr at disse nær førti prosentene valgte å ikke ha noen innflytelse på hvordan kommunene skal styres framover?

Utviklinga av deltakinga av kommunevalg siden 1983.
Et demokratisk framskritt?

Forklaringa på hvorfor så få valgte å stemme, spriker ofte etter hvilke politiske preferanser «forklareren» har.

Tor Bjørklund er valgforsker, professor og tilsatt ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo (født i 1947). I et intervju med Kommunal Rapport etter valget i 2011, blei han sitert på følgende:

«Bjørklund peker på at debatten om hvorvidt valgdeltakelsen er høy nok, er fundert på en tanke om at høy deltakelse betyr et sunt demokrati. Men det er ingenting som tyder på at lokaldemokratiet er sunnere i kommuner med høy enn lav valgdeltakelse, konkluderer han.» Han fortsetter: «Men høy valgdeltakelse kan like gjerne være tegn på usunn strid i kommunen. Tar man kommuner med lav deltakelse og måler disse mot en del andre kriterier, som sosiale levekår, får man ikke noe entydig bilde av at disse kommunene har et elendig lokaldemokrati. Bjørklund viser til Solund kommune som eksempel. Kommunen fikk pris for den kraftige økningen i valgdeltakelse fra 1995 til 1999. Årsaken var en bitter strid i kommunen mellom administrasjon og politikere.

– Er det et problem at drøyt en av tre sitter hjemme?

– Det behøver ikke være det.»

Politisk er jo dette ganske oppsiktsvekkende uttalelser. Bare å kalle en politisk strid for «usunn», er jo i seg sjøl veldig tvilsomt, nedlatende og dømmende. Her kommer en mann som staten betaler for å være en vitenskapsmann i politikk, og kritiserer velgere i en hel kommune for å være opptatt av en «usunn» konflikt!

Bjørklunds andre argument er at lav valgdeltaking vurdert ut fra andre kriterier som sosiale levekår, ikke viser at kommuner med lav valgdeltaking har et dårlig lokaldemokrati. Også det er vanskelig å få til å stemme.

Ser en på Oslo er det klare forskjeller på valgdeltakinga. Kretser i vest som Bygdøy, Ris og Slemdal har en valgdeltaking på nær 80 prosent, mens snittet for Oslo er på 62, 9. Østlige bydeler som Vahl krets i Oslo sentrum (med statue av Rudolf Nilsen foran seg) med en deltaking på 51,9 prosent, Gamlebyen krets 55,8, krets Stovner vg skole 47,88. Mens en av de hvite bydelene på Oslo øst, Trasop, der Tron Øgrim vokste opp og eiendomsmeglerne i annonser skryter av at andelen innvandrere er minst i Oslo øst, hadde en valgdeltaking på 70,71 prosent. En av de høyeste valgdeltakinger av alle kretser på østkanten.

I følge statsviterprofessoren skulle de altså være mer misfornøyd på vestkanten i Oslo, byens og landets mest velstående boligområder, mens altså de med lavest inntekter og der innvandrerdelen er høyest, skulle være de mest fornøyde? En må vel være professor, journalist, redaktør eller «venstreorientert» for å tro på det?

Går en over til fylkene, er det bare fem fylker som har høyere valgdeltaking enn landsgjennomsnittet. Høyest i Sogn og Fjordane med 65,1 prosent, så Hordaland med 62,1, Sør-Trøndelag 61, Nord-Trøndelag 60,7 og Akershus 60,6 prosent. Er det «usunn strid» i disse fylkene? Dårligere sosial standard her enn i andre fylker? Neppe, faktisk ikke tilfelle, og egentlig: snarere tvert imot.

Noe har gått «under radaren», som noen kommentatorer som er forfremma som «politiske eksperter», kaller det. Nemlig Senterpartiets påstått «overraskende» oppslutning. Nå er det en fornærmelse mot det tekniske vidunderet radaren å sammenlikne politiske journalister med en radar, innskrenka som de er og blenda av speilbildene av seg sjøl.

Sogn og Fjordane er et av mange fylker der H/Frp-regjeringa vil rasere kommunestrukturen.  (Og bakom synger Ap: «Vi vil også slå sammen kommunene med tvang!») Det var også en kommune (Solund) i det fylket som fikk Bjørklund til å ta fram fordømmelsen sin om «usunn strid» i 2011. Det politiske journalistkorpset vrenger seg nok av fortvilelse av både Senterpartiets framgang og motstand mot kommunesammenslåing. I en kommune som Luster, innerst i Sognefjorden og kommunen med flest fjelltopper over 2 000 meter, var valgdeltakinga på hele 73,4 prosent, men likevel lavere enn i Oslo vest. Det er mye som tyder på at engasjementet i Luster er såpass sterkt fordi de ikke vil underlegge seg den nye foreslåtte storkommunen Sogndal. I Jølster deltok 70,3 prosent i valget. Jølstringene vil nok heller ikke underlegges Førde.

Jeg forstår bare ikke hvordan noen kan få det til å være positivt at valgdeltakinga synker, hvis valgene skal være uttrykk for at folk skal kunne få bestemme hvordan de vil ha samfunnet sitt. Jeg vil peke på to faktorer for å forklare valgresultatet:

1. Først skuffelse over eget parti. Det gjelder særlig Høyre- og Frp-velgere. Særlig Frp har mista troverdighet med regjeringsdeltakinga.
2. Det andre er en stadig sterkere følelse av at det ikke hjelper å stemme. For uansett hvilket parti som får flertall, så greier likevel redaktørene og professorene å få gjennomført det de mener, mellom valgene. Redaktørene går i flokk, og skaper stemningsbølger gjennom sine rundhåndlige statsfinansierte medier. Mellom valgene styrer de det offentlige ordskiftet sammen med alle de politiserende professorene som de ukritisk åpner sine spalter og minutter for, samtidig som andre med «mindreverdige» standpunkter nektes å ytre seg. Det er redaktørene og professorene som politikerne bøyer seg for, når de ikke underkaster seg de føydale lederne i EU eller USAs president. 

Folk tar «meldinga», og forstår at det de mener og tenker, ikke teller og til dels anklages for å være mindreverdige synspunkter, usunt og kanskje noe så forferdelig som det redaktørene og professorene oppfatter som uakseptabelt og rasistisk.

Sjøl om vi har mange partier i Norge, er det vanskelig å finne et parti som du stort sett er enig med, men som ikke samtidig har noen standpunkter som du kan være alvorlig grunnleggende uenig med. Det er jo også merkelig at du skal måtte tvinges til å stemme på ei «pakke» standpunkter som du for fire år gir en ubegrensa fullmakt til. Mulighetene til å kunne korrigere og gi uttrykk for meninger og ønsker i løpet av fireårsperioden, er i praksis forbeholdt redaktørene og professorene. Med økende innflytelse av såkalte «tenketanker», der økonomiske interessegrupper har engasjert ekstra seg sterkt for å overprøve og motvirke det velgerne har uttrykt gjennom valg. 

Disse er nye, i tillegg til de fra før av mektige og godt organiserte interessegrupper som NHO, LO og det utallige antallet av statsfinansierte påvirkningsorganisasjoner som redaktørene gir et praktisk monopol på ytringsrett.

Jeg tror vi må innse at det såkalte «representative demokrati», der vi velger noen til å avgjøre styringa på våre vegne for fire år framover i tid, ikke tilfredsstiller demokratiske behov og demokratiske prinsipper. Systemet er rett og slett ikke demokratisk. Særlig ikke når muligheten til å øve innflytelse er forbeholdt redaktørenes høyreorienterte standpunkter og deres statsfinansierte rett til å hindre opplysning om opposisjonelle standpunkter. Tidligere statsminister Jens Stoltenbergs høyre hånd, Jan-Erik Larsen, som starta lobbygruppa  First House for de allerede mektigste, vil ha lengre periode mellom hvert valg for å gjennomføre flere av det Larsen betegner som upopulære vedtak. Ja, som Bertolt Brecht sa om ledelsen i DDR (omtrent): «Var de misfornøyd med folket, får de velge seg et annet folk.»

Vi trenger en kraftig demokratisering i Norge som ellers i verden. Det kan bare skje ved at folk flest oftere trekkes inn i beslutningsprosessen, på bekostning av redaktører, professorer, organisasjoner og tenketanker — og politikere.

Derfor må retten til stadig oftere folkeavstemninger gjennomføres. Som når for eksempel 50 000 nordmenn krever folkeavstemning om et spørsmål. Konsekvensen av dette er at innføringa av starten på statsoppløsninga av Norge i form av det «multikulturelle samfunnet», eller det «flerkulturelle samfunnet», neppe ville fått politisk flertall. 

Redaktørene og professorene utgjør bare en minoritet, knapt en tidels promille i antall i valg. Men hvilket problem er det? Norge uten Harald Stanghelles makt er da bare mye mer demokratisk?

Miljøpartiet: Bruk makta til å tvinge Ap til fornuft på Ensjø!

Kommunens skryteoppslag. 

I byutviklingskomiteens møte 2. september blei det vedtatt å bygge høyere bygg enn forutsatt og nødvendig, og med høyere arealutnytting på Tyngdepunktet, på sørsida av Ensjøveien. Det var med stemmene til Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet at denne ødeleggende endringa av forutsetningene i reguleringsplanen fra 2007 for hele Ensjø blei vedtatt. Miljøpartiet De Grønne og SV stemte imot.

Nå trenger Arbeiderpartiet og Høyre Miljøpartiets støtte for å danne byråd. Jeg håper at MDG bruker makta si til å ta vare på og utvikle Ensjø til den boligbyen den er vedtatt som. Vi har grunn til å tro det. Andremann på Miljøpartiets liste i Oslo, Harald August Nissen, er fra bydel Gamle Oslo (bor på Vålerenga) og har vært en støttespiller for aksjonskomiteen på Ensjø mot høyhus og økt arealutnytting. Nissen sitter også i dagens byutviklingskomite. 

Det vil jo være helt meningsløst om Miljøpartiet De Grønne ikke skulle bruke sin makt til å tvinge Arbeiderpartiet til så enkle grep som å snu i denne saka. Vi bør forvente en annen holdning fra kommunens side med MDG i en maktposisjon. Det bør ikke lenger bli mulig å omgå reguleringsplanen fra 2007 for å la bilforretningene fortsette. Tusen planlagte boliger hindrer nå Høyrebyrådet, med Aps støtte, i å bli bygd. Fordi bilforretningene får fortsette ved å omgå reguleringsplanen fra 2007. Miljøpartiet De Grønne bør være en garantist for gjennomføring av boligbyen Ensjø, bort fra bilbyen Ensjø.

Arbeiderpartiet gikk kraftig tilbake i bydel Gamle Oslo sammenlikna med forrige kommunevalg. Hele 3,8 prosentpoeng. I kretsen Ensjø/ValleHovin med 4,3 prosentpoeng og hele 6,1 prosentpoeng i Kampen krets. Det er vanskelig å finne en annen forklaring på denne tilbakegangen enn angrepene på lokalbefolkningas bomiljø.

Miljøpartiet De Grønne har forhåpentligvis også vett til å kreve byutviklingsbyråden og flertallet i byutviklingskomiteen. Arbeiderpartirepresentanter flest er når det gjelder byutvikling og behov for grøntarealer å anse som en hvilken som helst forstokka Frp-politiker. Krev Ap-representantene Per Anders Langerød, Nina Bachke og Anders Rødberg-Larsen fjerna fra byutviklingskomiteen! Velg færre Ap-representanter, og finn noen grønnere av dem!