Forsøket på isoleringa av Sverigedemokratene har ført til at Sverige i realiteten har en samlingsregjering

Det er mye snakk om demokrati, om det er eller ikke, avtalen som er inngått mellom høyresida og sosialdemokratene i Sverige. Som Christian Tybring-Gjedde hevder om avtalen i Klassekampen 30.12.14 at den ikke er. Professor Frank Aarebrot omtaler det imidlertid som en typisk svensk løsning, uten at det er til å forstå for meg hva «en svensk løsning» skulle innebære. På årets siste dag skryter Snorre Valen av avtalen som fast spaltist i Klassekampen. Det kan han gjøre når han ikke er opptatt av å hjelpe USA med bombing av stater og regimer de ikke liker, for å etterlate samfunn i kaos. Valen skriver at avtalen gjør at SD «ikke fritt får herje med det svenske demokratiet», og at det er bra at Sverigedemokratene (SD) holdes unna politisk makt, og at de andre partiene nå har sikra seg mot at de holdes «som gisler av Nordens mest ytterliggående parti er ikke veien å gå».

Snorre Valen har helt rett i at det ikke er noe udemokratisk å gjøre en slik avtale som de andre partiene har gjort. Men heller ikke han nevner at poenget er at Sverige nå i realiteten har fått en samlingsregjering mellom de to hovedfløyene i svensk politikk. De har blitt enige om politikken som regjeringa skal føre, men det er bare det at den ene avtalepartneren i det politiske samarbeidet ikke har fått regjeringsposter, slik samarbeidet er organisert i Tyskland. Og som kanskje ville være naturlig også i Sverige slik avtalen er utforma.

Dette viser nok en gang at de politiske forskjellene mellom Alliansen og Sosialdemokraterna, mellom det som kommentariatet kaller blå og rød blokk, er nær ubetydelige. Som de er i Norge, i Danmark og i hele Europa. Behovet for sosialdemokratisk politikk er rett og slett borte når trusselen om et sosialistisk samfunn ikke lenger finnes. De svenske sosialdemokratene vil sitte i regjering og styre med budsjettet til Alliansen, og alliansen har lovt at de skal stemme for et sosialdemokratisk budsjett til neste år. Men denne politiske klargjøringa vil de prøve å holde skjult for folk flest, og kommentariatet hjelper dem sjølsagt så godt de kan.

Alt dette er gjort for å vise for Sverigedemokratenes velgere at å stemme på dem er bortkasta, de vil ikke få noe å si likevel. Det er som nevnt ikke noe udemokratisk med dette, trass i at «I en Sifo-mätning tyckte 34 procent att decemberöverenskommelsen var odemokratisk.» Men det er høyst tvilsomt om dette virker slik den reelle svenske samlingsregjeringa har tenkt seg, eller som det er riktigere å si: den svenske politiske eliten.

For det første vil Alliansen kunne komme opp i noen problemer. Så lenge Sverigedemokratene utenom sin innvandringsmotstand holder seg til tradisjonell borgerlig økonomisk politikk, kan de tvinge Alliansen til å stemme mot seg sjøl for at de skal holde avtalen med sosserna. For eksempel et mistillitsforslag mot regjeringa Löfven, da blir Alliansen tvunget til å gi inntrykk av at de hvertfall indirekte støtter regjeringa med en politikk de påstår å være imot. Det vil ikke gjøre noe godt for dem, vel?

Taktikken er å gjøre Sverigedemokratene enda mer spedalske. Det har ikke lyktes hittil, men kan jo lykkes nå. Men hva om SDs fleste velgere, og enda flere andre, reagerer på denne kriminaliseringa? Det svenske meningsmålingsinstituttet SIFO, oppsummerer desembermålinga  slik: «Sverigedemokraterna når sitt valresultat på 12,9 procent. Tittar vi bara på sista veckan kan vi se att diskussionen om Björn Söder inte haft några negativa effekter på nuvarande väljare, snarare hamnar de på över 13 procent sista veckan och lägre under föregående vecka.

Det går mycket bra för partiet bland LO medlemma. Nu röstar var fjärde LO medlem på Sverigedemokraterna. — På svensk landsbygd är det var femte som röstar SD.  Man är nästan dubbelt så stora som Centerpartiet på landsbygden. Bara S är större med 30 procent av väljarna bakom sig. I Skåne och Blekinge är det 22 procent som säger SD när vi frågar om partisympati.»

Det spørs om ikke den svenske «samlingsregjeringa» med de fraværende statsrådene har begynt i motbakke? Men Vänsterpartiet kan vel hjelpe godt til, og be om hjelp fra Norge, fra SV og Rødt, for eksempel?