Forskjellen på bruk av hijab/nikab/burka og alle andre klesdrakter, uniformer, hårfrisyrer o.l.

I forbindelse med et norsk offentlig besøk i Iran, sa Aps visepresident i Stortinget, Marit Nybakk, og Venstres leder, Trine Schei Grande, nei til å være med. Vilkåret var nemlig at de måtte ikle seg hijab for å få møte offentlige representanter under utenlandsbesøket. Og et slikt påbud aksepterte de ikke. Aps Anniken Huitfeldt vil bruke hijab og skal derfor delta.

I den forbindelsen la jeg ut en litt ertende og litt alvorlig ment provoserende tekst på Facebook, i gruppa «Vi som bryr oss om Klassekampen». Jeg skreiv at det helt sikkert var ledende damer i SV og Rødt som etter en tilsvarende invitasjon nærmest i ekstase ville ha ikledd seg nikab.

Lederne i disse partiene brøy seg ikke, men deres underskog av innvandrings- og muslim- og religions-entusiaster lot selvfølgelig ikke sjansen til å gå fra seg til opphisset å engasjere seg for sine synspunkter.

Jeg kan ikke si at jeg ble så veldig imponert over innvendingene. Det ble påstått at jeg ikke visste forskjell på hijab og nikab, for eksempel.

Av alt det som kom fram på tråden, vil jeg trekke fram én gjennomgående påstand i trådens debatt: Nemlig at å ikle seg hijab og nikab dreier seg om det samme som om noen vil gå med slips, noen med langt eller kort hår, andre med indianerringer i nese og munn og alle de ulike og like utseender og klær hver enkelt av oss velger. Men det er en grunn og overflatisk betraktning. De tilsynelatende like symbolene har en helt fullstendig ulik funksjon, der hijab/nikab skiller seg kvalitativt ut fra de andre symbolene.

Hijab og nikab representerer et religiøst påbud som skal symbolisere at kvinnen ikke er likestilt, men atskilt og underordnet mannen, se også Store norske leksikon, SNL. Og at det skal hindre at de tydeligvis underforstått overkåte mennene fra Midt-Østens kulturer, som alle må være nær seksualforbrytere, står klar til straks å voldta kvinner som viser håret sitt eller ikke går helt tildekka i telt (nikab). Denne påstanden om hvordan menn (hverdagsmuslimen) reagerer på å se kvinnehår og en ikke skjult kvinnekropp, kan jeg ikke forstå på annen måte enn at dette oppfordrer til både et nedsettende kvinnesyn og til voldelig praksis overfor «ulydige» kvinner. Å si ja eller nei til hijab/nikab innebærer derfor et klart politisk ja til et reaksjonært kvinnefiendtlig politisk/religiøst påbud. Der slips, indianerringer, kort og langt hår, utringinger eller ikke, korte eller lange skjørter, bukse eller skjørt representerer et mer eller mindre fritt personlig valg, er ikke hijab/nikab et personlig valg. Hijab/nikab er gamle, og unge, mektige autoritære menns påbud for deres kontroll av kvinner, deres selvstendighet som enkeltindivider og særlig deres seksualliv.

Disse gamle patriarkene kan ikke kontrollere hver eneste av den rundt milliarden av mer eller muslimsk troende kvinner. Men de har klart å skape en politisk ideologi (religion) som sørger for at menn og kvinner ned til alle enkeltpersoner følger påbudet. Ideologien omsettes til praksis slik sosiologene kaller «internalisering», at et påbud/regel automatisk og uten egen vurdering blir en del av ens egne tanker og praksis. Denne ideologien har de klart å holde stort sett uberørt av påvirkning fra opplysningstidas ideer i mange hundre år (kravet om hijab er imidlertid svært nytt, fra tidlig 1970-tall).

Det finnes i Norge kvinner fra den muslimske kulturen som bryter ut av deler av innvandrerkulturen og tilegner seg selvstendighet både i form av å ta seg utdanning, jobb og sjøl velge sin ektefelle, men som likevel vil bruke hijab. Det kan ha noe med å opprettholde kontakten med sin muslimske bakgrunn å gjøre. Men viktigere tror jeg det er at hijaben brukes for å si fra om «at jeg er ikke som deg, jeg er ikke en vanlig norsk innbygger». Det vil forbause meg om mange av dem ikke også vil si «jeg er egentlig ikke norsk, jeg er ikke så skamløs som dere og derfor er jeg bedre enn dere». Heldigvis er det stort sett bare gamle ml-damer og andre desperate søkende etter holdepunkter i livet som i Norge i dag vil ikle seg nikab — foreløpig.

Hijab/nikab/burka representerer et reaksjonært kvinneundertrykkende syn, og det er helt utrolig at de nordmenn som er de ivrigste tilhengerne av alt det de ulike innvandrerkulturene forakter og er mest ivrig på å bekjempe, som homofili, «fri sex», avansert og provoserende kunst inkludert nonfigurativ — og sikkert med ønske om en gang i framtida å forby og straffe det — er denne kvinneundertrykkende klesstilens varmeste forsvarere, der hovedargumentet er at «dette er ikke noe problem i Norge». Heldigvis er det innvandrerkvinner sjøl som tar opp denne kampen, mot den etnisk norske universitetseliten og deres støttespillere i de to de to klareste støttepartiene for muslimske interesser i Norge, SV og Rødt.