tirsdag 30. desember 2014

Svar på motinnlegg: Grenseløse løsninger og Grenselaus kunnskapsløyse

Men Reehorst ga seg ikke, kom med et nytt innlegg 18.12.2014. Samtidig meldte leder av Voss Raudt, kommunestyremedlem i Voss og lokal flyktningarbeider i Voss, Bjarte Kaldestad, seg med innlegg mot meg. Først kommer Reehorsts og Kaldestads innlegg, før mitt svar til dem begge som kom på trykk 31.12.2014.

Reehorsts tredje innlegg i Klassekampen om åpne grenser 20.12.14:

Grenseløse løsninger
Ove Bengt Berg (19.12.) er mer bekymret for velferdsstaten i Norge enn han er for lidelsene til de asylsøkerne som prøver å nå Europa. Det er han jo ikke aleine om – det styrer hele asylpolitikken i Norge. Men mitt poeng er at hvis det blir en normalsituasjon å kunne reise hvor man vil over hele verden, vil det bli mindre attraktivt, på den måten at de som i dag er desperate og kontakter smuglere, sjøl vil kunne ta ansvaret for en evt reise - den er legal og kontrollerbar for vedkommende. Reisen kan da gjøres når som helst og etter eget valg, én gang eller flere ganger, og «tvangssituasjoner» avverges – slik det har skjedd i forhold til åpningen av grensene i Europa.
Reklamen bruker hyppig metoden «Siste sjanse!» Om ikke Ove Bengt Berg noen gang har følt seg «tvunget» til å gjøre noe han er usikker på om er riktig for seg sjøl, fordi det er en «engangs-sjanse», har i alle fall mange andre gjort det. 
Åpnes grensene, vil denne «tvangssituasjonen» bli historie – og med det vil kriminaliteten og volden i forbindelse med slike reiser, reduseres kraftig. «Flukten» blir en reise for å finne seg en jobb, og lykkes de ikke første sted, f eks i Norge, har de mange andre muligheter. 
Det forutsetter sjølsagt at resten av Vest-Europa følger etter Norges eksempel. Det ville kanskje ta litt tid, det skal jeg villig innrømme. Men den utfordringen må vi kunne ta, ved å starte med å følge Sveriges eksempel.

Elisabeth Reehorst
Medlem av SV


Bjarte Kaldestads innlegg 24.12.14:

Den grenselause kunnskapsløysa, kalte han sitt innlegg mot meg. Redaksjonen ga det imidlertid tittelen 

«Det største problemet»
I eit motinnlegg til Elisabeth Reehorsts her i avisa 17.1214, skriv Ove Bengt Berg mellom anna at det norske arbeidsliv ikkje kan ta imot uutdanna folk frå land som Etiopia og Somalia. I grunngjevinga si nyttar han mellom anna statistikk som syner at folk frå enkelte land slit meir enn andre med å komma seg i arbeid. Vidare blandar han dette saman med statistikk på arbeidsinnvandrarar, og gjer også eit poeng ut av at norske arbeidsledige vert skadelidande. 
Vel, lat oss fyrst slå fast at det å vera flyktning er noko ganske anna enn det å vera arbeidsinnvandrar.  Og la oss slå fast at langt ifrå alle afrikanarar er uutdanna. La oss vidare slå fast at dei aller fleste med utanlandsklingande namn som søker på ledige stillingar aldri vert kalla inn til intervju. Dette er veldokumenterte fakta, som også burde ha vore med i innlegget til Berg.
Som flyktningarbeidar er eg i møte med desse utfordringane kvar dag. Eg ser folk som har flykta frå heimlandet sitt av politiske årsaker, folk med både master og doktorgrad frå «godkjende» universitet. Eg ser korleis desse folka søker på 100-tals ledige stillingar, utan at dei får så mykje som eit einaste svar. Eg ser og korleis analfabetar lærar seg språket på mindre enn 2 år, og at dei aller fleste går vidare på grunnskule og vidaregåande skule. Sjølvsagt er det fleire områder i måten den norske stat har innretta seg på i møte med flyktningane som kunne gjort mottaket i kommunane lettare på, men dette er likevel ikkje hovudproblemet.
Problemet er ikkje at flyktningar ikkje ynskjer seg arbeid, problemet er heller ikkje at den norske stat er «snill» og tek imot flyktningar utan utdanning. Det aller største problemet er at kvite nordmenn i leiande stillingar er redde for personar med utandlandsklingande namn.
Bjarte Kaldestad

Mitt svar i Klassekampen 31.12.2014:

Sluttreplikk:

Jeg avslutter med dette diskusjonen med Elisabeth Reehorst, og Bjarte Kaldestad. Jeg synes det er fint om diskusjonen om årsak til flyktninger, asylsøknader og folkevandringer til Europa og Norge kan fortsette. Særlig hvis diskusjonen kan tallfestes bedre om hvor mange Norge skal ta imot, til hvilken kostnad og ikke minst hvilke følger det skal ha for århundrelange opparbeida nasjonale tradisjoner. For eksempel krava om hvor mye norske barnevernsregler og norsk likestillingspolitikk skal endres for at innvandrerne skal slippe å tilpasse seg norske tradisjoner.

Når det hevdes at innvandringa til Norge er liten, så stemmer ikke det. Norge er på annenplass i Europa for innvandring, bak Sveits og foran nr seks Sverige, i forhold til antall innbyggere. Og: Innvandrerne utafra Europa kommer først til Hellas, Italia, Portugal og Spania, men dit vil ingen av dem og de tas ikke imot der. De vil til Nord-Europa.

Schengen-systemet gir enhver som har kommet til ett land i Schengen, rett til å reise overalt i Schengen-området. Dit det lønner seg mest for dem. Som Paul Collier hevder, denne EUs asylpolitikk oppmuntrer innvandrerne til å ofre livet. Og jeg vil legge til: gir menneskesmuglerne et godt salgsargument. Flere liv hadde nok vært spart om alle visste at de blir returnert uansett om de kommer levende over Middelhavet.

Til Rødts kommunestyremedlem og flyktningmedarbeider Bjarte Kaldestad, vil jeg innrømme: Ja, jeg ser ingen grunn til å akseptere å dele innvandrerne inn i juridiske termer. Hvilken kategori innvandrerne kan påberope seg er uinteressante i forhold til deres økonomiske og kulturelle krav. Kaldestad konkluderer sitt innlegg med at det «aller største problemet er at kvite nordmenn i leiande stillingar er redde for personar med utanlandskklingande navn». Det er en udokumentert påstand, men en tradisjonell moralsk ønskeposisjon å innta. Men med den påstanden, undertegnet som kommunal flyktningarbeider, har han vel ikke gjort det lettere for seg overfor «nordmenn i leiande stillingar» å hjelpe flyktningene til å få arbeid?

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.