Terroristene i Paris seiret, for nå sier «alle»: «Vi er imot drap, men vi skjønner så inderlig vel …»

Jeg skreiv i et tidligere innlegg at terror vanligvis virker mot sin hensikt. Dessverre kan vi oppsummere at denne gangen har terroristene seiret. Motstanden og forbitrelsen reiser seg nå mot satirebladet Charlie Hebdo både i Europa og i den muslimske verden. Særlig i Norge, på «venstresida».

Alt tidlig ble holdninga på «venstresida» klar. Den viste seg gjennom «venstrekommentarer» i «sosiale medier» (internett). Det er ikke så lett å forstå redaktør Bjørgulv Braanens lederartikler på annen måte enn at han gjentar den samstemmige suksessen «venstresida» følte de hadde under forrige karikaturstrid, og den oppslutninga Dag Solstads essay med kritikk av karikaturtegnerne og deres støttespillere fikk. «Venstresida» slutta seg lett til daværende utenriksminister Støres unnskyldende holdning overfor muslimsk tro, muslimer generelt og muslimske stater. For frontfiguren for retten til å tegne Muhammed var en kristenfundamentalist, Vebjørn Selbekk i bladet Magazinet (nå gått inn i avisa Dagen). (En kristenfundamentalist som ikke er mer kristenvennlig enn at han støtter fordrivinga av kristne fra Israel.)

Heldigvis hadde jeg gleden av å ikke være til stede på Klassekampens debattmøte 14. januar, men jeg skjønner av referatene at det var halleluja-stemning der; mot krenking av muslimene. Jeg merka meg den sjeldent engasjerte og indignerte politiske agitasjonen fra Knut Nærum på NyNytt 16. januar. Og Dag Seierstad, i et innlegg han får på trykk i Klassekampen 17. januar, setter likhetstegn mellom personlige samtaler og trykte avisinnlegg. Budskapet er: Gjør ikke noe som kan krenke noen muslimer! Teksten i Koranen skal være avgjørende for hvilke ytringer som skal tillates i Norge, og i hele verden.

Det eneste «partiet» i Norge som framhever Stalin som en helt å hedre, «Tjen folket», har ved sin ubestridte fører Kjell Gunnar Larsen kjørt fram sitt partis parole over alt på nettet i forbindelse med henrettelsene i Paris: «Muslimer har ingenting å be om unnskyldning for». Her treffer for en gangs skyld Larsen den store «venstresida» i Norge, inkludert venstresidas ledende universitetselite. Nemlig at det nå er muslimene som er ramma, og at de angripes av respektløse krenkere og provokatører som egger til krig mot islam. Akkurat det terroristene mente.

For teksten i «melodien» på «venstresida» vil jeg påstå er denne: «I denne situasjonen velger vi å peke på at det er Vesten, inkludert Norges politiske ledere ved et samstemmig Storting, som dreper atskillig flere, med sine angrepskriger, bomber, droner mot muslimske stater. Det er vi som har erklært verdens muslimer krig, og muslimene er verdens mest undertrykte mennesker som vi velger å stå solidariske med. Det er dessuten andre muslimer, ikke vestlige personer, som mest rammes av ekstreme muslimers verk. Vi er derfor imot tilløp til sivilisasjonskrig, og vi støtter muslimene, verdens mest undertrykte — mot Vesten og Norge, pinlighetens og oppblåsthetens fremste nasjon i verden».

Ingen har sagt dette slik, men jeg kan ikke forstå annet enn at dette er en riktig oppsummering av «venstresida»s dominerende standpunkter, særlig i disse dager. Det er den enkeltes muslims egen vurdering av hva som er krenking, som skal styre hva som skal kunne sies og skrives i det offentlige rommet om muslimsk tro.

Det er heller ikke tvil om at det er Vesten, det vil si USA med EU og et krigslystent Norge, som har angrepet muslimsk-dominerte stater og drept titusener, skapt kaos og intern splittelse i dem og sånn gitt grobunn for muslimsk inspirert motstand mot Vesten materielt og Vestens måte å forholde seg til medmennesker på uavhengig av tusenår gamle påbud. IS´ plutselige vekst og styrke virker uforståelig uten USAs indirekte eller direkte hjelp. Vestens aggressive krigshandlinger og økonomiske grep gjør at det som tilsynelatende virker som å være «venstresidas» mest selvtilfredse slagord: «Muslimer har ikke noe å be om unnskyldning for», kan ha en kjerne av sannhet i seg. Men det stemmer bare om du ikke er homofil, ikke er kvinne og ikke ikke-troende med mere og med mere, eller sunni- eller shia-muslim (kryss av).

I denne sammenhengen reagerer jeg på at det nå reises en kampanje mot «upassende» satire, krenking av noens religiøse følelser og innerste tro. Rett og slett som en offensiv for religiøse krav, og bortforklaringer av typen «andre er mye verre så dette er ikke noe å snakke om». Nå når noen nettopp er henretta for slike upassende tegninger og uttalelser. For meg er drapene hovedsaka, ikke de krenkingene tegningene måtte innebære. Det er mer enn upassende nå å komme drassende med kritikk av krenkelser som ikke fungerer på annen måte enn å gi drapsmennene rett. Det som nå utvikler seg her i landet, særlig blant de velutdanna og kunnskapsrike, fungerer jo bare som en politisk støtte til terroristene.

Arnt Folgerø peker i et innlegg pådocument.no, slik jeg forstår han, at ytringsfrihet først og fremst er for å kunne kritisere makta, og at frihet til ytringer har som mål å svekke makta. Og at den ytringsfriheten ikke brukes i Norge i dag, fordi makta i hovedsak forblir uimotsagt. Det er jeg enig i. Samtidig er det som Helge Lurås skriver i en kronikk iAftenposten 14.01.15 viktig å ta med seg: «Blasfemi berører samme fenomen som majestetsfornærmelser. De harde straffene som opprinnelig var forbundet med blasfemi og latterliggjøringer av monarker og statsoverhoder, tjente til beskyttelse av maktens autoritet. En viktig måte å alminneliggjøre autoritet på, er humor og satire. Latterliggjøringen av autoriteter – inkludert av guder og profeter – er både en årsak til og et symptom på undergraving. Kirkene, de kristne etablissementene, kjempet innbitt over mange hundre år mot enhver tanke om at verden var skapt av noen andre enn gud, eller at gud slett ikke skulle eksistere. Kristendommen tapte imidlertid denne kampen, og allerede for mer enn hundre år siden kunne Nietzsche erklære, med et visst hold, at «gud er død». I våre dager er vi fortsatt litt forsiktig med å fritte hverandre ut om hvor langt mot ateismen hver av oss er kommet, men realiteten er at selv mange norske prester tviler på guds eksistens.» Den holdninga til religion finnes ikke i Midt-Østen, hevder Lurås. Han skriver: «…Utallige samtaler om fremtiden i den muslimske verden slutter fortsatt med uttrykket «inshallah» – hvis gud vil. Mange mener det bokstavelig.»

Det er ikke annet å si enn at Paris-terroristene i dag, hvis de hadde kunnet, klapper tilfreds i sine graver. Deres gravsted ble holdt hemmelig for å unngå hedrende valfarting dit. Men deres terrorhandlinger ble en politisk suksess — deres krav om å følge Koranens påbud øker sin oppslutning i Europas eliter inkludert «venstresida»s ledere.