SV — gjør jobben for Jens, Jonas og Giske?

At SV inngår et samarbeid med Høyre for å bygge byelitens Lambda, virker kanskje overraskende. Men SV er den intellektuelle overklassens parti framfor noen, så snuoperasjonen med støtten til Lambda, er derfor ikke overraskende.

Men det spørs om SV spiller noen sjølstendig rolle her. Lambda kom som et resultat av en avtale mellom tidligere kulturminister Trond Giske og tidligere byrådsleder for Høyre, Erling Lae.

Det er interessant å registrere at politikere som ellers er opptatt av lokaliseringas betydning for viktige symbolbygg og infrastrukturer, ikke forstår noe av Oslo. At det ikke er én by, men en sterkt klassedelt by. Giske la råkkeverkstedet til Trondheim, han skjønner kanskje noe av viktigheten av lokalisering? Tidligere leder i lokaliseringspartiet Senterpartiet, Anne Enger, skjønte det ikke når hun ville legge Operaen til Vestbanen og bekjempa Bjørvika.

Men Oslo Ap har stått fast på Munchmuseet på Tøyen. Overraskende imponerende. Det må ha vært et problem for Ap i regjering. For det kan heller neppe være tvil om hva vestkantgutta Jens og Jonas skjønner og mener om betydninga av å ha Munchmuseet på Tøyen. Og så er jo Lambda Giskes verk i tillegg.

Her har det skjedd mye i «bøttekottet». Det som hvertfall har vært klart, er at regjeringa ikke har villet legge press på Høyre-/Venstre-byrådet for å støtte sitt eget lokalparti. Da vår nye kulturminister fra Rogaland, Hadia Tajik, gikk ut og sa at regjeringa kunne bidra med midler, sa NRKs kulturekspert Agnes Moxnes, ivrig tilhenger av Lambda, at det betydde at alt lå til rette for Lambda. Fordi Tajik skulle ha sondert terrenget, iflg Moxnes. Men Oslo Ap fastholdt fortsatt sitt standpunkt.

Så kan en spørre: Fastholdt Oslo Ap museet på Tøyen fordi de ikke ville miste maska, og la SV ta belastninga? Som jeg skreiv i oktober, Ap kan ikke tape Tøyen. Eller falt regjeringa rett og slett Oslo Ap i ryggen? En kunne for mange måneder sida høre på Mariannes Borgen fra SV på hennes uttalelser at hun aksepterte at de som fastholdt Tøyen var de vrange, ikke de som fastholdt Lambda. Og at hun var på glid for Lambda. Alle SVs velstående kulturister må også ha viska noe i øret på Borgen? Borgen kan ha begynt egne forhandlinger, eller Kristin Halvorsen kan ha bedt henne forhandle med noe for å framstå som redderen av Tøyen. Kristin Halvorsens innlegg på Facebook i går, der hun roste «kompromisset» opp i skyene, kan tyde på det.

«Avtalen» gir noen fordeler til Tøyen som en høyst sannsynlig kunne fått uavhengig av Lambda, men som det en gang ikke er sikkert at det blir noe som helst av. Det er avhengig av seinere politiske flertall for å få penger. SV hjalp Opseth til å bygge ny stamveg til Bergen mot å få Ringeriksbanen. Det er tjue år sida, og Ringeriksbanen er ikke bygd ennå…

Hvis SV har hjulpet Ap ut av knipa med motsetninga mellom Oslo Ap og Ap, må SV ha fått noe mer av Stoltenberg enn bare noen goder i Oslo øst å skryte av. Noe mer rikspolitisk. Men hva da, i så fall?

SV står med ryggen mot veggen, og har tatt juvelen fra Tøyen. Overklassen og journalistene jubler, og med disse i ryggen vil SV framstå som østkantens frelser. Samtidig som de stiller med en bergenser fra Oslo.

Jeg håper virkelig ikke SV lykkes med dette spillet.

Norge i ny krig - inn i Syria

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Den 22. mai i år inngikk regjeringa en lite omtalt intensjonsavtale om å støtte en av opprørsgruppene i Syria med 60 millioner kroner for å bygge opp et sivilt samfunn og sikre kvinnerettigheter. I et land i borgerkrig med stormaktene siklende rundt!

Regjeringa blander seg nok en gang inn i en annen stat for å støtte en gruppe som har gått til væpna revolusjon mot sitt eget regime. Helt sikkert med støtte fra hver eneste stortingsrepresentant. Bevilgninga bekrefter den nye norske utenrikspolitiske linja med innblanding i andre staters politikk og regimestyrting. I Syria med penger, som også kan brukes til våpenkjøp, eller bombing for å drepe statslederen, som i Libya.

Tidligere var politikken ikke-innblanding og akseptering av ethvert regime som har hatt kontroll over en stats område. Uavhengig av om den norske regjeringa likte regimet politisk. Derfor anerkjente Norge Folkerepublikken Kina straks i 1949, mens USA venta helt til 1972 før de formelt uttrykte at verdens største stat fantes.

Assad-regimet i Syria er et regime som vestmaktene gjerne ser fjerna. Denne gang gikk ikke FNs sikkerhetsråd med på en ny Vestens krig under FN-flagg. Kina og Russland la ned veto. Men regimemotstandere verden over har merka seg vestmaktenes politikk. Det er bare å starte militære opprør. Å vurdere sannsynlighet for seier, veid opp mot kostnadene i tapte liv og lidelser for sivilbefolkninga, blir for opprørerne helt uvesentlig. De har lært at vestmaktene griper inn på deres side.

Men væpna revolusjon for vestlig støtta regimeskifter har ikke ført til noen fredeligere eller bedre verden. De væpna opprørerne i Syria har hittil påført det syriske folk mer drap og lidelser enn Assad-regimet har klart.

Fredsprisvinner Obama har åpna for muligheten at USA ikke ville bry seg om FNs ikke-innblandingsvedtak, men gå inn med militær støtte. Det virker usannsynlig at ikke Norges støtte til opprørerne er et svar på et krav fra USA. Fredsprisvinner EU åpna 27. mai opp for at medlemslandene kunne engasjere seg militært på opprørernes side. Vil Russland og Kina bøye av for en slik «fredspolitikk»? Det er mange maktbalanser som settes i spill i området, og som har tråder til hele verden. Det blir mer uro og kriger.

Den nye aggressive norske utenrikspolitikken speiler den nye verdenssituasjonen. Det er moralistene som har overtatt hegemoniet på den internasjonale arenaen også. Moralistene er de som legger til rette for flest kriger og mest omfattende kriger, i sin kompromissløse kamp for «rettferdighet» og «menneskerettigheter». Som tilfeldigvis faller sammen med de økonomiske interessene til stormaktene. Faren for store regionale kriger, og en ny verdenskrig, øker med moralistene i førersetet. Men de står i første rekke når Thorbjørn Jagland skal dele ut sine krigspriser under navnet Nobels fredspris.

En forbauset statsministerkandidat

Til TV2 uttalte Høyres statsministerkandidat Erna Solberg i går 17. mai at hun er forbauset over debatten for og imot utenlandske flagg i 17. mai-toget. En profesjonell politiker, og som har vært det i mange år, er altså forbauset over en  debatt. Det er forbausende. For debatten er jo ikke ny. Hvordan er det mulig å følge så dårlig med?

Men hun mener kanskje at hun er forbauset over at det går an å mene noe annet enn det hun gjør? Det lyder ikke akkurat tolerant fra en som gir uttrykk for å ta mål av seg til å bli statsminister. I et land som tillater fri meningsutveksling. Viser hun ikke at hun ikke forstår at det går an å mene noe annet enn hun sjøl? Hva vil i så fall hun som landets mektigste person gjøre med de som mener noe annet enn hun sjøl gjør?

Men hun mener kanskje med «forbauset» på arrogant vis å avvise debatten, og bruke sin «forbausethet» som en herskerteknikk på å usynliggjøre andre syn enn hennes eget?

Jeg veit om en som må ligge tynt an om Jern-Erna inntar statsministerkontoret. Det er en statsviter som er nettredaktør i bladet Stat og Styring, Erik Lundesgaard. For han skriver i en kronikk på NRKs ytring 4. mai :

«På grunn av flaggets historie og sterke symbol på staten Norge, er det meningsløst å skulle flagge med andre flagg enn det norske.

Ønsker man å feire dagen med andre flagg enn det norske, bør man tenke seg om hva det symboliserer.

Det kan fort symbolisere at man ønsker å oppheve den norske staten.»

Dette er «forbausende» for Høyres statsministerkandidat. Høyre hadde statsministeren da Norge brøyt ut av den underdanige unionen med Sverige i 1905. Men både før og etter det har Høyre vært en solid medspiller for utenlandske interesser i Norge. Som en bekreftelse på det henvendte Høyre seg nylig til EU for å få EU til å forby norsk ostetoll. Illojalt kalte landbruksministeren det. I litt vel diplomatiske ordelag, etter min mening.

Hva er det ellers som Solberg er «forbauset» over?

17. mai: Kampen mot nordmenn med norske flagg

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag. Avisas overskrift er «Norske flagg», og temaet den oppgir er «Nasjonalisme»:

Mange på venstresida og blant landets meningsbærerne arbeider for at noen nordmenn i barnetogene ikke skal feire Norges nasjonaldag 17. mai med norske flagg. Elever som er norske statsborgere, og som staten nå betaler utdanning for, oppfordres på Norges nasjonaldag til å markere med et annet lands flagg at de føler sterkere tilknytning til det andre landet. Sjøl om tre av fire nordmenn med ikke-vestlig bakgrunn synes det er naturlig å bruke norsk flagg 17. mai.

Jeg ser kampen mot norske flagg for norske statsborgere 17. mai som et ledd i diskusjonen om nasjonenes sjølråderett. For Norge er kampen for sjølråderetten kanskje det viktigste historiske stridsspørsmålet, med sterk nasjonal uenighet etter sosiale skiller. Få måneder etter erklæringa av Norge som selvstendig stat 17. mai 1814, gikk Sverige til krig mot Norge, og tvang nasjonen Norge inn i en underdanig union med Sverige. Ikke før i 1905 fikk Norge sin fulle selvstendighet, og begynte å bruke det som symboliserer enhver selvstendig nasjon, det norske flagget.

Kampen for norsk sjølråderett har historisk sett ikke vært en kamp for å underlegge seg andre nasjoner, og har vært ei ramme for og ei plattform for demokratisk utvikling og sosial rettferd. Det var kampen for nasjonenes sjølråderett som var drivkrafta for alle de millionene som var med i kampen mot nazi-Tysklands forsøk på verdensherredømme. Å feire Norges nasjonaldag med norske flagg er ikke noe å skamme seg over, tross de siste åras beklagelige militære angrep rundt om i verden for å blidgjøre USA og EU.

Motstanderne av nasjonalstatene viser ofte til at stater har undertrykt andre nasjonale folkegrupper innen statsgrensene og minoriteter. Det er riktig. Likevel representerer nasjonene en motkraft mot de imperialistiske statene som fortsatt vil erobre enda mer av verdens ressurser. Statene utgjør i dag ramma både for demokrati og velferd. Ei ramme som strider mot fundamentet for EU, som verken er demokratisk eller har noen velferdspolitikk. Bortsett fra for de rikeste.

Norge er fortsatt én stat med felles lover, ikke en stat med likeverdige nasjonale og sosiale parallellsamfunn med egne lover. Sjøl om noen åpenbart ønsker det. Kravet om å bruke utenlandske flagg for norske statsborgere på Norges nasjonaldag er ikke bare en markering mot Norge, men også å protestere mot innholdet i 17. mai-markeringa. Det er å splitte nordmenn. Mange av dem som oppfordres til ikke å bruke det norske flagget er fra nasjoner som neppe kan regnes som bedre enn det norske samfunnet når det gjelder demokrati og velferd, og sitt forhold til andre nasjoner. For det er vel ikke tilfeldig at noen har foretrukket Norge framfor det landet de oppfordres til å bruke den norske nasjonaldagen til å markere sitt utenforskap på?

At norske statsborgere skal bruke utenlandske flagg for å feire Norges nasjonaldag, er ikke bare upassende og uhøflig. Og splittende. Viktigere er det at det er politisk feil: En støtte til stormaktene, mot demokrati og velferd.

Jo, E-18-vestkorridoren utvides!

Fredag 26. april svarte stortings-repre-sentant og leder av Oslo Høyre, Nikolai Astrup, meg i DN. Han hevdet at jeg tok feil, og at ny E-18 bare skal få seks felt inn til Oslo vestfra, hvorav to til kollektivfelt. Se bilde av Astrups artikkel nederst. Men dette er jo feil, for den gamle E-18 skal beholdes slik at den nye E-18-vestkorridoren fra Asker til Oslo skal få i alt ti felt, til en pris til minst 30 milliarder. Derfor måtte jeg korrigere ham med dagens innlegg:

Leder av Oslo Høyre, Nikolai Astrup, unnlater i sin replikk 26. april å si at gammel E-18 skal beholdes i tillegg til den nye. Til sammen skal derfor den nye E-18-vestkorridoren få ti felt. Busser skal bare få to av disse feltene. Flere med personbil skal få komme fortere fram til Oslo. Statens vegvesen skriver om E-18: «På lengre sikt vil imidlertid økt kapasitet legge til rette for mer biltrafikk, som kan gi samme eller dårligere fremkommelighet enn i dag, dersom veksten ikke bremses». Politikere med makt som tør bremse økt biltrafikk finnes ikke.

Prosjektet er sløsing: Vi trenger ikke bruke minst 30 milliarder kr for å gi bedre tilrettelegging for næringstransport, busstrafikk og sykling.

Utvidet E-18-vestkorridor er et gigantisk lokalt bilprosjekt, framstilt som et nasjonalt miljøprosjekt. Utvidelsen er i strid med både klimaforliket og interessene til innbyggerne i Oslo.

Hvorfor utvide E-18?

Dette innlegget står på trykk i dagens utgave av Dagens Næringsliv. Bortsett fra det som står med kursiv skrift:

Oslo Høyres toppolitikere Nikoali Astrup og Eirik Lae skriver sammen med sin byrådsleder Stian Berger Røsland i DN 22. april at regjeringen svikter Oslo. Det er særlig for liten bevilgning til Oslo kollektivutbygging med t-banenettet som de kritiserer regjeringa for. 

Regjeringa vil nok svare for seg. Men når både Oslos Høyre-byråd og regjeringa sier de er så for kollektivtrafikk og miljøvennlig transport som sykling og gåing, vil jeg spørre både regjeringa og Oslo byråd: Hvorfor satser dere på ny E-18 vestfra? Den vil bare føre til at flere vil bruke bil til jobben i Oslo; velstående menn vestfra. 

Hvor i Oslos gater er det plass til alle de nye privatbilene som den økte kapasiteten på E-18 vil gi? Hvem skal vike av bilene, bussene, trikkene, de gående og syklistene? Syklistene taper allerede for parkerte biler. 

Også den utvidete E-18 vil raskt bli fylt opp med ny kø, for det står alltid en bil i garasjen som noen gjerne vil bruke. Derfor er ny E-18 en kortsiktig løsning. Og er sløsing med milliarder, det er miljøskadelig og det er sosialt urettferdig. En skulle trodd at partier som hevder å være næringsvennlige, heller ville prioritert næringstransport framfor matpakkekjøring for Bærums og Askers mest velstående menn. Og skattelette framfor vegsløsing. Men nei.

Ap-landsmøtet: Politikk, mot «systemskifte», eller bare kamp for sine posisjoner og økonomiske goder?

Arbeiderpartiet har samlet partifellene til entusiastisk valgkamp, oppsummeres landsmøtet som. Uten at regjeringspartnerne fikk møte og hilse landsmøtet slik som i 2009. Noen politiske kommentatorer har oppsummert Ap-landsmøtet som om nå er det for Ap om å gjøre å bare bli størst. Og da er det grunn til å spørre: For hvilken politikk?

Men hvorfor skal partiet bli landets største igjen? Jeg kan ikke forstå at det er av politiske grunner. Gjennom sin størrelse kan Ap i dag lokke med innflytelsesrike og godt lønna stillinger i stat og i politiske forsamlinger. Stillinger som kan gi et springbrett til enda bedre lønna stillinger i private bedrifter og organisasjoner. Uten denne muligheten til å lokke med verv, mister Ap et rekrutteringsgrunnlag for sin nåværende politikk.

Jeg tror nok delegatene på landsmøtet til Ap er interessert i og opptatt av politikk. Men i grunn og bunn dreier størrelsen på Aps oppslutning seg om egen samfunnsposisjon og andel av samfunnets økonomiske rikdom. Partiledelsen er samstemt om at medlemskap i EU er det beste for Norge, for rikfolk og fattigfolk og dem sjøl. Det betyr samtidig at all tradisjonell historisk sosialdemokratisk politikk blir forbudt. Motkonjunkturpolitikk for eksempel. EUs formål er kapitalens uinnskrenka makt med kriminalisering av den politikken som har gitt Norge vår velferdsstat. Ikke å sikre samarbeid mellom europeiske stater om å hindre krig.

Den politikken Ap kjemper for, skiller seg ut fra Høyres politikk bare i tempo, ikke i retning. Delegatene på Aps landsmøte er en samfunnsmessig elite, betalt av skattepenger gjennom politiske heltidsverv eller deltidsverv betalt som årslønner langt over vanlige folk. I kommuner, fylker og på Stortinget. Eller godt lønna av fagforeningskontingenten i LO, verv som Ap kontrollerer tildelinga av. Ap vil selvfølgelig ikke miste disse interessante vervene. Viktigere er likevel å unnlate å miste de økonomiske godene disse vervene de gir. De manøvrerer seg selvsagt slik politisk at de ikke går ned i lønn. Å være politiker i dag er å tilpasse seg de meningene som de ensretta politiske journalistene videreformidler som de eneste akseptable.

Det er  i grunnen ganske fornøyelig å se med hvilken opphisselse ledere og delegater på landsmøtet til Ap snakker om «systemskifte» om Høyre og Frp skulle overta regjeringsmakta. Det vil uten tvil bli raskere urettferdig og flere private løsninger om Høyre/Frp overtar. Men ikke politisk endring i forhold til den retninga også Ap beveger seg. Det er ikke politisk og økonomisk mulig.

Med Ap går det bare saktere, og litt smartere politisk, i samme retning som Høyre. De to vestkantgutta Jens og Jonas har en politisk praksis som ikke på noen måte gjør dem troverdig som motstandere av hovedlinjene i Høyres politikk. De klarer ikke en gang å sørge for å la Oslo øst beholde Munchmuseet. Mitt bilde på forskjellen mellom dem er: Der Høyre kjører i 90 km/t i 60-sonen, kjører Ap i 75 km/t.

Denne politiske retningen til Ap vil verken Trine Lise Sundnes  i LOAp-toppen eller «venstresida»s nye radikale alibi, slugger og universitetsmalersvenn Jonas Bals, varamedlem til styret i Oslo Arbeiderparti, kunne endre på.