Norge i ny krig - inn i Syria

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag:

Den 22. mai i år inngikk regjeringa en lite omtalt intensjonsavtale om å støtte en av opprørsgruppene i Syria med 60 millioner kroner for å bygge opp et sivilt samfunn og sikre kvinnerettigheter. I et land i borgerkrig med stormaktene siklende rundt!

Regjeringa blander seg nok en gang inn i en annen stat for å støtte en gruppe som har gått til væpna revolusjon mot sitt eget regime. Helt sikkert med støtte fra hver eneste stortingsrepresentant. Bevilgninga bekrefter den nye norske utenrikspolitiske linja med innblanding i andre staters politikk og regimestyrting. I Syria med penger, som også kan brukes til våpenkjøp, eller bombing for å drepe statslederen, som i Libya.

Tidligere var politikken ikke-innblanding og akseptering av ethvert regime som har hatt kontroll over en stats område. Uavhengig av om den norske regjeringa likte regimet politisk. Derfor anerkjente Norge Folkerepublikken Kina straks i 1949, mens USA venta helt til 1972 før de formelt uttrykte at verdens største stat fantes.

Assad-regimet i Syria er et regime som vestmaktene gjerne ser fjerna. Denne gang gikk ikke FNs sikkerhetsråd med på en ny Vestens krig under FN-flagg. Kina og Russland la ned veto. Men regimemotstandere verden over har merka seg vestmaktenes politikk. Det er bare å starte militære opprør. Å vurdere sannsynlighet for seier, veid opp mot kostnadene i tapte liv og lidelser for sivilbefolkninga, blir for opprørerne helt uvesentlig. De har lært at vestmaktene griper inn på deres side.

Men væpna revolusjon for vestlig støtta regimeskifter har ikke ført til noen fredeligere eller bedre verden. De væpna opprørerne i Syria har hittil påført det syriske folk mer drap og lidelser enn Assad-regimet har klart.

Fredsprisvinner Obama har åpna for muligheten at USA ikke ville bry seg om FNs ikke-innblandingsvedtak, men gå inn med militær støtte. Det virker usannsynlig at ikke Norges støtte til opprørerne er et svar på et krav fra USA. Fredsprisvinner EU åpna 27. mai opp for at medlemslandene kunne engasjere seg militært på opprørernes side. Vil Russland og Kina bøye av for en slik «fredspolitikk»? Det er mange maktbalanser som settes i spill i området, og som har tråder til hele verden. Det blir mer uro og kriger.

Den nye aggressive norske utenrikspolitikken speiler den nye verdenssituasjonen. Det er moralistene som har overtatt hegemoniet på den internasjonale arenaen også. Moralistene er de som legger til rette for flest kriger og mest omfattende kriger, i sin kompromissløse kamp for «rettferdighet» og «menneskerettigheter». Som tilfeldigvis faller sammen med de økonomiske interessene til stormaktene. Faren for store regionale kriger, og en ny verdenskrig, øker med moralistene i førersetet. Men de står i første rekke når Thorbjørn Jagland skal dele ut sine krigspriser under navnet Nobels fredspris.