Er virkelig nazi-faren truende stor i dag i Norge, i Norden og i Europa?

Det er selvfølgelig flott og nødvendig at nazistiske ideer bekjempes og tilbakevises. Men jeg må nok en gang si at jeg stiller meg uforstående både til virkelighetsbeskrivelsen av nazistenes styrke og måten de bekjempes på. Jeg må bare gjenta at jeg har store problemer med å forstå at de fremste selvutnevnte nazistforkjemperne er ute i et politisk ærend. Jeg vil svært gjerne overbevises om at de ikke er ute etter å tilfredsstille sin egen innbilte prektighet, og kanskje aller mest, om at de ikke gjør dette for å få utløp for sin personlige voldslyst til å slåss. Men jeg må innrømme at jeg ser det som vanskelig.

I Klassekampen 31. mars hevder «ekstremist-ekspert» Øyvind Strømmen at det norske nazistiske «miljøet er marginalt». «Norwegian Defence League har aldri klart å samle meir enn ti personar på ein demonstrasjon, og eg ser ingen grunn til at dei skal klare det no. Sian (Stopp islamiseringen av Norge) er rett nok noko større, men heller ikkje dei klarar å samle store mengder», sier Strømmen. Tor Bach i organisasjonen Vepsen sier etter min mening noe oppsiktsvekkende fornuftig og dempa til han å være: «Eg synes det som skjer i Århus i dag har blitt veldig opphaussa. Det har blitt drege i gong eit stort antirasistisk sirkus, som ein reaksjon på eit litt mindre høgreekstrent sirkus», sier Bach i følge Klassekampens journalist Hanna Haug Røset.

Og hva så med arrangørene, motstanderne i Århus? Det er European Defence League som markedsfører seg som antiislamister for å få større oppslutning. Åpenbart fordi de tror «anti-islam» er en bedre sak enn nazisme. «Ekstremhøgre vil mobilisere både nazistar og anti-islamsk[e] høgrepopulister», skriver Klassekampen.


Avisa spør Daniel Poohl, redaktør i den svenske stiftinga Expo som jobber for å kartlegge og informere om høgreekstreme og rasistiske tendenser i samfunnet. Heller ikke han har tro på noen rasistisk eller nazistisk mobilisering til Århus. Mer interessant er at Poohl mener det finnes to greiner i det europeiske ekstremhøyre: På den ene sida tradisjonelle fascister og nazister, og en høyrepopulistisk grein som er inspirert av kontra-jihad. Og at disse er uenig om Israel. Poohl mener at European Defence League er en anti-islamsk bevegelse som vil finne en plass midt mellom de to høyreretningene for å rekruttere fra dem begge.

I dag veit vi åssen det gikk. Arrangørene, European Defence League, klarte å mobilisere mellom 100 og 200 mennesker — fra hele Europa. Motdemonstrantene fikk etter politiets opplysninger 2 500 personer til å støtte sin sak, mens arrangøren «Århus for mangfold» påstår at de var 4 000 deltakere. Det er litt uklare opplysninger om arresterte, for det kom oppskriftsmessig til voldelige opptøyer, det varierer mellom 50 og 83 personer.

Klassekampen skriver i sin ingress at EDLs samling av den  «anti-islamske høgresida i Århus … kan bli starten eller slutten på ei ny europeisk rørsle.» Virkelig, er det så enkelt?

Åssen virker all denne voldsutøvelsen på de høyreekstreme miljøene, og på «folk flest»? De høyreekstreme og nazistiske, mellom 100 og 200, har fått styrket sin oppfatning at de har en svært viktig oppgave å utføre, for så mange er mot dem og interessert i dem. Altså at de vokser. De har lyktes fordi de synes i media.

I en kommentar til filmen om «En venninne fra Blitz» 2. april skriver Jorun Folkvord i Dagsavisens nettdebatt nyemeninger.no: «For få uker siden marsjerte uniformerte svenske nynazister gjennom Trondheims gater. Tilskuere som tok til motmæle ble angrepet. Nynazismen skremmer, fordi et av dens sentrale virkemidler er vold.» Men hvor stor er egentlig den nazistiske volden i Norge? Klarer ikke politiet oppgaven? Det er ikke begrunna nærmere at demonstranter må ta over der politiet påstås å svikte i å forsvare folk mot nazistene.

Folkvords innlegg blir kommentert av Bjørn Ditlef Nistad som skriver (skrivefeil gjengitt):«Et forholdsvis stort antall motdemonstranter, alt fra prester til pønkere, møter opp. En liten gruppe blitzere, autonome, eller hva de kaller seg, begynner å kaste steiner og tomflasker mot høyreekstremistene som må reddes i sikkerhet av politiet. I vanlige menneskers øyne fremstår det hele som bråk mellom rivalisernde ungdomsgjenger - eller høyreekstremistene fremtrer endog som ofre for gærninger som ikke tåler provoserende ytringer.» Nistad blir imøtegått av Øyvind Grande som skriver (skrivefeil gjengitt) at «Blitz er det politiske miljøet som har tatt trusselen fra ytre høyre mest alvorlig. De har jobbet seriøst og kontinuerlig gjennom alle år for å hindre nazistene i å vokse. "Resten av samfunnet", biskoppene og Giskene, har kommet på banen med ugjevne mellomrom, men Blitz har hvert der konstant.»

Har det blitt noen anti-nazistisk seier? Blir nazismen noen politisk trussel igjen, er det verken Blitz eller andre som må ta den jobben og som har mulighet til å lykkes. Ikke de selverklærte anti-rasistene og anti-nazistene. De gjør neppe noen skade, men jeg kan ikke se at det er sannsynliggjort at de er så viktige og nødvendige som de vil ha det til.

Det er vel heller slik at folk flest, de som ikke er så veldig opptatt av politikk og denne til dels voldelige ekstremistmannjevninga, har fått styrket sin oppfatning om at de venstreorienterte er noen slåsskjemper som bare er interessert i å skape destruktiv samfunnsuro og utrygghet. I den grad det stemmer, har disse støyende frelserne som skyter spurv med kanoner, bare seg sjøl å takke.

Enda mer krig heies fram — Syria neste? Skal nå alle militære opprør støttes, med krav om at enhver regjering da gir seg?

Etter at den kalde krigens slutt ved Sovjetunionens sammenbrudd, egentlig den endelige slutten på 2. verdenskrig, har stråmannskrigene mellom de to supermaktene blitt erstattet med intervensjonskriger under påskudd av å redde sivilbefolkninger fra «slemme» regimer. I tillegg er det gitt åpning for at det er riktig å kunne gå til krig mot mistanke om at noen vil planlegge krig. Slik Hitler gjorde overfor Polen i 1939. FN støtter opp om denne utviklingen av kriger.

En må være «ansvarlig» politiker eller politisk journalist for å tro at disse krigene er et ledd i å være «politi» overfor «uskikkelige» regimer som undertrykker sitt eget folk. Det er bare de regimene vestmaktene til enhver tid misliker som kan stå i fare for å bli utsatt for invasjon fra dem. Innbyggere i slike regimer som er motstandere av regimet, skjønner også at det bare er å ty til våpen, så vil vestmaktene gripe inn og støtte dem mot regjeringsmakta. Slik som i Libya, og nå snart i Syria? FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan legger helt klart opp til en intervensjonskrig mot det syriske regimet. Men aldri overfor Israel, uansett hva sionistregimet måtte finne på å gjøre. For Israel er jo «en av våre».

Det er altså nå væpna opposisjon som nå støttes rundt om i verden, og som får legitimiteten fra «verdenssamfunnet», les vestmaktene, og ikke den statsmakta som slår ned opprør. Er alle vestlige regjeringer, som Norges, nå for væpna opprør og/eller totalt anarki? I praksis ja.

Dette uttrykker økende krigsfare, ideologisk understøttet av Nobels fredspris som oppmuntrer de største krigshisserne med sine priser. Det økende antallet intervensjonskriger i humanismens navn med FNs aktive støtte, vil mest sannsynlig ta sin ende i en omfattende verdensomfattende krig. Suksessen med disse «humanitære redningskrigene» er slik at det ikke finnes politiske krefter som kan stanse en slik utvikling mot en ny verdenskrig, også fordi den blir godt underbygget av økonomiske drivkrefter mellom stormaktene.

Slike «humane» intervensjonskriger har økende oppslutning i Norge. På den ene sida er det SVs sosialarbeider- og universitetssjikt som er blitt en blodig krigshisser, mens det ideologiske forsvaret for denne nye krigssituasjonen representeres først og fremst av den høyreorienterte politikeren og professoren i statsvitenskap, Janne Haaland Matlary. Hun er nettopp utmeldt av Kristelig Folkeparti fordi noen ledere i partiet kan tenke seg et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet. Hun har vært statssekretær i Utenriksdepartementet i Bondevik-regjeringa, og er medlem av «Det pavelige råd for rettferdighet og fred» og «Det pavelige råd for familien». 23. mars skreiv hun en kronikk i Dagens Næringsliv under overskriften «Beskytte vs. beskyte.». I ingressen stod det: «Sivile massakreres i Syria nå. Vi ser på og viser til manglende FN-mandat. Det er etisk forkastelig». Framheva av Dagens Næringsliv skreiv hun også: «At Norge og andre vestlige land gjør seg nærmest totalt avhengig av et mandat, er unnfallende og opportunistisk». Artikkelen har jeg ikke funnet på nett.

Denne kronikken fikk Helge Lurås, tidligere forsker i Nupi (Norsk utenrikspolitisk institutt), nå i eget firma, til å skrive følgende motinnlegg til henne 27. mars under overskriften «Krigshisser i fåreklær». Hva som egentlig er fåreklær ved Matlary, kan jo diskuteres. Jeg vil framheve disse orda fra Lurås sin artikkel: «… det som foregår i Syria, er et opprør, en «borgerkrig», som Matlary kaller det. De som har gjort opprør, må også ta ansvaret for Assads militære reaksjon. Man kan ikke forvente at noen statsmakt bare skal kaste inn håndkleet. Noe av grunnen til at opprørerne har væpnet seg i Syria, er nettopp troen på at holdninger som den Matlary målbærer, skal fremtvinge en militær intervensjon til deres støtte. De ønsker hjelp i en intern konflikt.»

Lurås sitt innlegg finner jeg heller ikke på nett. Jeg gjengir i sin helhet Lurås sitt innlegg her, i kursiv:

«Janne Haaland Matlary skal ha ros for at hun deler sin egen forvirring med DNs lesere (23. mars) for å få i gang en debatt om norsk utenrikspolitikk. Med henvisning til Syria tar hun på den ene siden til orde for at «koalisasjoner av stater» skal ignorere veto i Sikkerhetsrådet og bruke militærmakt når de selv mener at andre stater gjør overgrep mot sine befolkninger. På den annen side spør hun om «en regjering kan unngå å drepe sivile når den slår ned et opprør, som enhver regjering legitimt kan».

Som Matlary påpeker må enhver stat som kvalifiserer til benevnelsen, beskytte sitt monopol over voldsmakten.

• Amerikanske styrker i Irak kunne ikke akseptere at opprørerne tok kontroll over Falluja i 2004. Byen ble beleiret, de sivile ble bedt om å forlate området og en tung militæroperasjon ble igangsatt.
• I Lybia i 2011 ble sivile og Gaddafi-lojale soldater beleiret og beskutt i Bani Walid og Sirte av Nato og soldater fra overgangsrådet.
• I Afghanistan har Nato bombet opprørerne i over ti år — tusenvis av sivile er drept. Krig er politikk med andre midler.

Emosjonelt er det vanskelig å betrakte lidelse. Men det som foregår i Syria, er et opprør, en «borgerkrig», som Matlary kaller det. De som har gjort opprør, må også ta ansvaret for Assads militære reaksjon. Man kan ikke forvente at noen statsmakt bare skal kaste inn håndkleet.

Noe av grunnen til at opprørerne har væpnet seg i Syria, er nettopp troen på at holdninger som den Matlary målbærer, skal fremtvinge en militær intervensjon til deres støtte. De ønsker hjelp i en intern konflikt.

Man kan kanskje forstå Matlary som en idealistisk realist. Hennes beklagelse om at «USA og Nato søker å unngå all intervensjon», er imidlertid feilaktig og selvmotsigende. Den intervensjonistiske linjen Matlary tar til orde for, er sterkt representert i samtlige vestlige land. Den har igangsatt og holdt liv i en rekke militære operasjoner i Bosnia, Kosovo, Irak, Afghanistan, Libya etc. I løpet av de siste 20 år. Og nå altså Syria.

Intervensjonismen er en tverrpolitisk og sterkt levende bevegelse som «lykkes» når de altruistiske idealene i tilstrekkelig grad sammenfaller med geopolitiske og nasjonale interesser. At Matlary ønsker å ytterligere revitalisere intervensjonismen «særlig fordi Russland og Kina øker sin makt mens vår vestlige reduseres», kan bare bety en ting: Hun tar til orde for konfrontasjon og spenninger mellom stormaktene. »

Matlary har hittil ikke kommentert Lurås sitt motinnlegg. I stedet skreiv hun en kronikk i Dagens Næringsliv om påskens religiøse gleder.

Om å dyrke fiender til innvortes bruk: Overvåkere, Ap, AKP og Rødt

I leder-artikkelen i Dagens Næringsliv i dag skrives det om «Terrorens overpris» om å overvåke nettet, noe som avisa mener er et feilgrep til ingen nytte og stor sløsing med ressurser. Om overvåkingas historie under den kalde krigen skriver avisa at overvåkerne tøyde lovene, og: «Men det er også vist at det bak disse lovbruddene ofte lå slett politisk analyse. I Norge trodde for eksempel overvåkerne at det lovlige og harmløse partiet AKP(ml) utgjorde en fare for rikets sikkerhet.» 


Åpenbart helt rett, som trussel mot statens sikkerhet var AKP harmløs. Men arbeiderpartijournalistene og Ap-medlemmene som styrte overvåkingspolitiet var opptatt av å kjempe for Aps politikk gjennom misbruk av statsapparatet, og fant en mening med sitt politiske liv med en slik motstander som AKP. Samtidig var det klart at overvåkinga også ga mening til et politisk liv i AKP, som en viktig begrunnelse for et medlemskap. 


Når partiet Rødt i dag er så opptatt av noen ytterst få nazister, og finner dem så politisk viktige, er det også mer til innvortes bruk som et sjølinnbilt frelser-parti for en nær forestående nazistisk maktovertakelse i Norge, framfor å være opptatt av parlamentarisk representasjon som krever en helt annet politisk tilnærming. 


PS: Dagens Næringsliv skriver navnet på partiet feil, det skal nemlig være en bindestrek mellom m og l i parantesen. I Macs ordliste for ml blir ellers ml foreslått erstatta med øl…
ds

Forbudet mot radio- og tv-overføring i rettssaka mot Breivik: Unødvendig forbud

Dette innlegget har blitt liggende noen dager. Jeg må innrømme at jeg hadde tenkt å prøve å få det på trykk i Aftenposten for eksempel, før det gikk opp for meg at jeg ikke hører med til dem som har mulighet til å få innlegg på trykk i medier som Aftenposten. Derfor legger jeg det nå ut her:  

Jeg kan ikke tenke meg at jeg er interessert i å høre på Breiviks forsvarstale i rettssaken, om jeg hadde kunnet. Det vil uten tvil bli et opprørende politisk innlegg. Men heller ikke de som ikke slipper inn og vil høre han forklare seg når han gjør det, vil kunne det. I Norge er det forbud i domstolloven mot fotografering og lyd- og video-opptak i straffesaker. Tingretten har avslått søknaden fra Presseforbundet og Redaktørforbundet om å gjøre unntak fra hovedregelen i straffesaken mot Anders Behring Breivik. 


Med tingrettens avgjørelse har Breivik ikke mistet noen rettighet som tiltalt. Men i en sak som denne, som har så sterke politiske overtoner i all sin gru, mener jeg at Breivik bør få unntak fra bestemmelsen om lyd- og videoopptak, også fordi han ønsker det.

Hvorfor skal hensynet til pårørende og overlevende overordnes Breiviks ønsker om lyd- og videooverføring? De handlingene han allerede har utført på bestialsk vis, som både er uforståelige og meningsløse, er godt dokumentert som fakta og hevet over enhver tvil med full tilståelse. Det er disse drapene som med all rette de nærmeste kan føle både sorg og ikke minst sinne for, som for oss andre i samfunnet. Ikke det at Breivik nå prøver å begrunne dem. Det gjør ikke noe for den framtidige realiteten for Breivik om han får framføre et budskap som jeg vil anta at jeg vil kalle meningsløst, men kanskje ikke ufarlig, vrøvl. For Breivik kan umulig slippe ut av samfunnets fysiske kontroll de nærmeste minst tjue åra.

Hitler ble rikskansler i Tyskland i januar 1933. Etter riksdagsbrannen i slutten av februar samme år innførte nazistene straks unntakstilstand. Samtidig ble en av dem regimet regnet som sine viktigste fiender, den bulgarske kommunisten Georgi Dimitrov, anklaget for Riksdagsbrannen og stilt for retten sammen med andre. Dimitrov holdt sjøl forsvarstalen, anerkjent som god, og han ble overraskende nok frikjent. Dimitrovs forsvarstale ble kringkastet i datidas eneste øyeblikksaktuelle massemedium, riksdekkende radio. På Wikipedia.no hevdes det at radiooverføringa kan ha hatt betydning for frifinnelsen. I starten av Hitlers diktatur hadde altså regimemotstandere bedre rettigheter enn tiltalte har etter dagens norske straffeprosesslov. Og de fikk beholde dem inntil denne dommen. Etter denne frifinnelsen endret Hitler rettssystemet. Nå ble det nye folkedomstoler for forræderisaker, og de tiltalte ble stort sett dømt — til dødsstraff.

Det er ingenting som tyder på at det betyr noe som helst for realiteten i dommen mot Breivik, enten han får kringkaste sine motbydeligheter, eller ikke. Men det er når vi er særlig opprørt over noe at vår respekt for rettferdig rettergang stilles på prøve. Breivik får selvfølgelig en slik rettergang som loven gir han rett til. Likevel synes jeg det er riktig å gi Breivik mer heller enn mindre av hva han ønsker når det gjelder prosessuelle spørsmål i rettssaken. Det som han forteller til rettens dommere, og til de få tilhørerne, er det prinsipielt viktig at også alle vi andre kan få gjøre oss kjent med mens rettssaken pågår, om vi ønsker. Uten mediearbeidernes siling.

Med Skiforbundet mot velferdsstaten

Dette innlegget står på trykk i Klassekampen i dag, undertegnet «motvillig lisensbetaler», og med etter min mening en litt misvisende tittel, «Dyr skitur». Dette har lite med «skitur» å gjøre:

For å delta i et turrenn på ski må en i tillegg til startkontingent til arrangøren betale en skilisens til Norges Skiforbund. Mange har sett på lisensen som turrenndeltakernes tvungne og akseptable bidrag til finansiering av skiforbundets mange gode aktiviteter. Men en slik støtte er lisensen ikke. Rådgiver i Skiforbundet, Truls Jahnsen, har overfor meg i en epost skrivi at lisensen er en forsikringsordning de er påtvunget av det internasjonale skiforbundet, FIS, å kreve inn. Og også enstemmig vedtatt på siste skiting. Skiforbundet «verken kan eller vil» i følge Jahnsen foreslå eller endre FIS sitt forsikringskrav. Et litt merkelig FIS-pålegg, for Vasaloppsekretariatet opplyser at skiforbundet i Sverige for flere år sia sløyfa sin skilisens/forsikring. Hvorfor godtar FIS andre regler for det svenske skiforbundet, og for nordmenn i svenske renn?

I Norge har vi både folketrygd og gratis sjukehusbehandling. En renndeltaker som blir skada blir derfor henta helt gratis, om nødvendig i helikopter, for eventuell akuttbehandling på enten nærmeste sjukehus eller til et spesialistsjukehus i en annen landsdel. Som en hvilken som helst annen norsk borger, eller utlending, i Norge. Når som helst hvor som helst i Norge. Både deltakerne og andre kan få både sjukepenger med full lønn i inntil 12 måneder og eventuelt varig uførepensjon. Hvis arrangøren har opptrådt uaktsomhet og er årsak til deltakerens skade, kan arrangøren dømmes til å betale erstatning. Verken vanlige mosjonister eller «elitemosjonister» trenger tvangsforsikring ut over folketrygden, og de doble rettighetene lisensen gir er de fleste sikkert ikke en gang kjent med. Landslagsløperne har jo eget helseapparat.

Skiforbundets Jahnsen forsvarer ordninga med at idrettsskader utgjør en «betydelig belastning på det offentlige helsevesen» og at «I et større perspektiv mener vi at det offentlige helsevesen skal kunne behandle alvorlig sykdom og skader som normalt ikke oppstår i idretten». Men det offentlige helsevesenet i en velferdsstat behandler ikke skader etter årsak eller skyld. Også skadde fyllekjørere får hjelp. Skiforbundet argumenterer for å bygge opp et alternativt privat helsevesen med idrettsskader som argument.

Forsikringsbransjen er en del av den finansbransjen som har skapt den internasjonale økonomiske krisa, og kjemper politisk aktivt mot offentlige trygdeordninger og mot offentlig gratis helsevesen, som i USA. Det internasjonale skiforbundet FIS underlegger seg forsikringsbransjen og gir Norges Skiforbund et særpålegg. Skiforbundet lar seg villig bruke av det internasjonale høyres politiske krav: Privatiser velferdsstaten! Og de mener: Skrinlegg den!

Med å begrunne lisensen med at folketrygden ikke dekker skader for titusener av vanlige idrettsutøvere, undergraver Norges Skiforbund folketrygden og velferdsstaten. Samtidig som folketrygden dekker mange av forsikringsselskapets utgifter. Er det da riktig av stat og kommune å støtte forbundet med offentlige bidrag og tippemidler?

Lysbakken og «gjenreisinga av SV»: Hva er viktigst, mangelfull økonomistyring, eller SVs aksellerasjon mot høyre og overflødiggjøring av seg som alternativ?

Etter at SV gikk inn i regjering, har politisk opposisjon i Norge nærmest forstummet. Sosialistisk Folkepartis inntreden i norsk politikk i 1961 påførte Arbeiderpartiet og ettpartistaten uten opposisjon det første store politiske nederlaget etter siste krig. Det som blant andre SFeren Per Maurseth kalte «den tredje veg» mellom kapitalisme og kommunisme, klarte å mobilisere et betydelig sjikt av velgere mot den til da udiskuterte politikken. Mot den norske NATO-politikken, mot norsk EU-medlemskap og mot en rekke autoritære kulturelle krefter – og for likestilling, for endring av autoritetsforhold i menneskelige relasjoner og for kulturell liberalisme. Med en stemmeandel på rundt 5 %, og til tider rundt 10 %. 

Denne oppslutninga er satt over styr med regjeringssamarbeidet med Arbeiderpartiet der partiets historiske fundament for oppslutning er blitt forkasta. Den viktigste politiske seieren av regjeringssamarbeidet er kanskje at tollkvoten for rødvin er økt fra to til tre liter. Hvis ikke det er at Erik Solheim har blitt værende i SV. SV har nå blitt et aggressivt krigsparti som mer enn gjerne tar internasjonale militære oppdrag for USA. SVs tillitsvalgte applauderer motstandsløst dette grunnleggende politiske linjeskiftet. Men ikke velgerne. Finn Gustavsen ville samarbeide med Ap for «å holde Ap i øra». Men etter 2005 er samarbeidets konsekvens at det er den høyreorienterte Jens Stoltenberg som har holdt SV i øra.

Det kunne ført til noe om standpunktet til fylkesårsmøtet i SV i Møre og Romsdal fra i februar i år hadde blitt realisert: «At SV bør gå ut av regjeringa om Arbeidarpartiet står fast på å innføre vikarbyrådirektivet.» Da «snakker vi» som det så moderne heter nå. Men SV-medlemmene trives i et parti med ledere i statsråd-BMWene.

Fortsetter SV denne underdanighetspolitikken, kan jeg ikke forstå annet enn at SV vil gjøre seg overflødig som politisk alternativ, og med bare sporadisk stortingsrepresentasjon. Som en som står til venstre for både det gamle og særlig det nye SV, beklager jeg det. Det har vært viktig at SV har kunnet målbære en generell opposisjon, særlig utenrikspolitisk. SVs forfall svekker opposisjonelle synspunkter og rommet for alternative venstresynspunkter i Norge. Særlig fordi Rødt på ingen måte har vært i stand til fylle rommet etter SVs høyregallopp.

SVs politiske forfall er viktigere enn rotet med habiliteten og forholdet til statens økonomireglement. Jeg må innrømme at det er kritikkverdig, men jeg kan fortsatt ikke se at det er så alvorlig når bevilgningene ligger innafor det som er regjeringas subjektive rett til å bevilge. Se for øvrig også Tom Helland sin kommentar i Stavanger Aftenblad; Revisjonssamfunnet.  Det kan ikke hindre kritikken av SV-statsrådene: Men når en sammenlikner med den manglende mediestormen som ble Høyres leder Erna Solberg som kommunalminister til del når hun sa ja til en åpenbar feil tolking av kommuneloven og tillot at kommuner kunne satse sine midler på veddemål i millionklassen i regi av Terra, da står vel ikke det i forhold til hverandre?

Det er altså i en situasjon der SV fullstendig har endra politikk, og partiet anklages for misbruk av statens midler, at en ny leder skal velges. Ny leder skulle velges som i et ledd i å gjenreise partiet etter at siste og dårlige valgresultat førte til at Kristin Halvorsen trakk seg som partileder. Nå når det virkelig hadde vært behov for alternative kandidater, finnes de ikke. Enda Heikki Holmås har reist land og strand rundt i hver eneste kommune for å hindre at Lysbakken blei ny partileder, stiller han ikke når det kunne vært behov for det. Holmås kandidatur framstår i dag som ualminnelig lite seriøst. Pinlig er det eneste som kan karakterisere Holmås´ opptreden. Men hans kandidatur er kanskje planlagt av et mediebyrå for å skape oppmerksomhet rundt partiet?

Det er og blir politikken, valg av politiske standpunkter og politiske mål, som er det som betyr noe for et politisk parti uansett hva politiske kommentatorer måtte mene om utstråling og liknende uvesentligheter. Statsrådsavgang og økonomisk rot kan nok føles viktig for SV i dag. Men SVs politikk og politiske utviklingsretning er ikke oppe til debatt på landsmøtet. Da blir politikken som før, og velgeroppslutninga også.

Den politiske situasjonen i Norge er dyster framover. De politiske debattene blir enda mer innskrenka med det nye høyreorienterte SV som heller ikke kan regne med  permanent stortingsrepresentasjon. 

Lysbakken-saka: Formalistisk forskjellsbehandling

Ja, nå har han altså gått av. Jeg kan fortsatt ikke forstå at det var nødvendig og riktig, jf min forrige vurdering.

Det er helt riktig at midlene til jenteforsvarstiltak burde vært utlyst, og at dette var en feil fra Lysbakkens side. Men for det første stiller jeg meg uforstående til at ikke andre organisasjoner skulle være kjent med mulighetene for å få støtte. Med min bakgrunn i frivillige organisasjoner holder jeg det for svært usannsynlig. Og for det andre kunne dette vært løst ved at en ny pott hadde vært utlyst i samsvar med helt korrekte forskrifter. Og det uten at han trengte å ha gått av.

Når det gjelder de andre bevilgningene til Reform er dette politisk sett en lite omstridt bevilgning. Det er vanskelig å se at andre enn Frp ville gått imot den. Med sin bakgrunn i dette prosjektet, hadde det selvfølgelig vært det beste og åpenbart formelt riktige at Lysbakken erklærte seg inhabil. Men hvor viktig og hvor stor feil? Ikke i få lover brukes det formuleringer som feilens konsekvenser for vedtaket. 

Aftenpostens politiske kommentator Håvard Narum skriver  : «Audun Lysbakken hadde ikke noe valg. Den helheten han selv viste til, med systematiske regelbrudd og uryddig saksbehandling i hans departement og manglende evne til å innse egen inhabilitet som statsråd, er mer enn nok til å måtte gå av. Hvis han ikke selv hadde tatt konsekvensen av dette, hadde det vært gode grunner for at statsminister Jens Stoltenberg og SV-leder Kristin Halvorsen måtte ha bedt ham gå. Lysbakken ville ha blitt drevet fra skanse til skanse av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité.» Nei, Lysbakken kunne sagt: «Vi gjør alt på nytt uten å frata de som har fått noe. Om så regjeringa måtte selge en halv kvadratmeter på Trafalgar Square.»

I en kommentar til konsekvensene av at Lysbakken som (eventuell) ny SV-leder ikke kommer til å sitte i regjering skriver Narum også: Noen vil kanskje mene at dette er formalistiske bagateller. Men da mener man samtidig at politiske hensiktsmessighetshensyn skal være styrende (for hvordan et regjeringssamarbeid fungerer i praksis.)» Jeg har satt parentesen fordi jeg vil bruke Narums kommentar til regjeringssamarbeidsproblemene mer i forhold til de feil Lysbakken har begått. Jeg forstår ikke at Lysbakkens feil, om han hadde vært arbeidstaker, hadde kvalifisert til avskjed etter en avskjedssak i retten. Det som står igjen er at han har bevilget penger av midler Stortinget har pålagt han å bruke til gode formål. At det er gjort saksbehandlingsfeil under denne saksbehandlinga, er feil som kan rettes opp. Lysbakken har ikke personlig beriket seg, slik en tidligere Høyre-statsråd beriket seg gjennom å forfalske reiseregninger (for ubetydelige beløp).

Da står det igjen at det mot Lysbakken og andre politikere i liknende situasjoner brukes regler og vurderinger som ikke gjelder for andre. Oslo politikammers trafikkseksjon er en institusjon som konsekvent er aktiv mot syklister som individuelle trafikanter og som trafikantgruppe i forhold til tilrettelegging. Og som ikke etterforsker alle trafikkulykker og grove brudd på trafikkreglene. Men både disse, Oslos politimester og politidirektøren blir sittende tross disse feila. NRKs sjef Hans-Tore Bjerkaas er sjef for journalister som gang på gang gjør grove feil og blir dømt av Pressens Faglige Utvalg. Også Dagsrevy-sjefene får bli sittende uten «å måtte ta konsekvensen» av sine feil. Den lydhøre Marie Simonsen i Dagbladet, hun som hører taktfaste rop ingen andre hører, blir selvfølgelig også sittende som en helt om hun mot formodning skulle bli dømt i FPU. (I FPU dømmer de vel mer etter partenes anseelse og ikke sakens fakta). Men så er det selvfølgelig forskjell på en fornuftig samfunnsmessig behandling av feil, og de feil journalister begår. Journalister er besvogret med «Vår Herre», og deres høyreorienterte syn er derfor hevet over kritikk. Kritikk av dem, derimot…