Valgordninga - til fordel for de største partiene

Det er reist en debatt om valgordninga vår er rettferdig. Det er problemstillinga mellom hvor mye en stemme skal telle i de største byene i forhold til distriktene, som er reist.

Interessant nok er valgordningas belønning av partiene jo større de er, ikke tatt opp til debatt. Det passer selvfølgelig ikke inn i de aksepterte problemstillingene til opinionsstyrerne.

Valgordninga er slik at et parti må ha flere stemmer for å få det første mandatet, enn de etterfølgende. Dette er begrunnet ut fra behovet for «styringstillegg», for å sikre at parlamentet kan velge en styringsdyktig regjering. Folkets politiske meninger er altså «ikke gode nok», men de største partiene må inn og «regulere» folks meninger slik at de blir som de ønsker. Og det er jo all grunn til å være enig med de politiske kommentatorene. Det vil ikke ta seg ut om det blir like lett for Rødt å få sitt første mandat som Arbeiderpartiet å ta sitt fjerde i Oslo for eksempel.

Altså: Bort med det første delingstallet 1,4 for mandatutregning, innfør delingstallet 1 i stedet for 1,4. Men å gi fra seg mandater for å få en politisk sammensetning i samsvar med velgernes ønsker, det må vel regnes som utenkelig tross all hylling av demokrati?

Sykkelsport, sykling og tilrettelegging

Det er hevdet at det var 50 000 tilskuere som så på Oslo Grand Prix i går. Gledelig stor interesse for sykling, altså. Mange sykler i Norge, til og fra jobb og til fritid og trening.

Som en sa til meg her om dagen, noe av det mest typisk norske er å gå på tur. Men tilrettelegging for daglig sykkelbruk i Norge, er jo nærmest fraværende. Alt på 1970-tallet ble det i nasjonale transportplaner sagt at norske byer og tettsteder skulle ha sammenhengende sykkelvegnett. Førti år seinere, finnes det ikke en eneste by i Norge med sammenhengende sykkelnett.

Det er grunn til å fundere på hvorfor i det hele tatt byråkrater og politikere gidder å si noe fornuftig om fordelen av daglig sykkelbruk og sykling for voksne, når de overhodet ikke mener det.

Men hvorfor være misfornøyd med syklingens muligheter i Norge? For det er i Norge lov å selge sykler, det er lov å bruke dem, og det er ikke skuddpremie på syklister — foreløpig hvertfall. Da er det vel ingen grunn til å klage?

Må berre sei det!

Gode og velmeinande Yousuf Gilani kom med ein utfordring til Ap og Frp på Fjesboka, og så kom eg med ein kommentar eg berre ikkje kunne halde attende. Det får vere måte på, Yousuf! Totalitære regimer kritiserast med rette, men kvifor snakker meiningsbererane ikkje om den verste ulykka som har råka menneskeslekta i heile vår tid dei siste to hundre tusen åra — religionane? Dei som har utrydda og tyrannisert utan tvil flest menneske? Mye er forbode i vår tid. Men det mest kriminelle og bestialske, krig og religionar, er fullt ut tillate! Det er ikkje til å forstå!

Mitt svar til Gilani på Fjesboka er:

Sorry, men menneskehetens største svøpe og undertrykking i all vår eksistens, er religionene. De er totalitære og fullstendig irrasjonelle, og bygger på ekstremt tilbakeliggende innfall utarbeida av kunnskapsløse mennesker for over to tusen år sida. Jeg har brukt hele mitt liv til å bekjempe den menneskeforaktende og intolerante livsbenektende kristendommen. I vår del av verden er kristendommen tvunget i kne, den har heldigvis tapt ideologisk. Og er tvunget til en viss toleranse. Men dens verste utslag har vi heldigvis forbudt ved lov, og gitt mennesker flest menneskeverd og et godt liv. — Aldri verden, ikke faen, om jeg skal legge ned motstanden for den enda verre og mindre påvirka av human utvikling, den islamske religionen. De vil slakte meg, og jeg ser ingen annen utveg at de må «slaktes» før vi forbyr deres galskap som vi har forbudt den kristne galskapen. Noen religioner er ikke fullt så ille, som den norrøne og særlig den buddistiske. Johan Galtung har en gang pekt på at de mest krigerske religionene i verden er den kristne og den islamske. Toleranse er jo umulighet for de religiøse. For hvis motparten har rett, har de jo sjøl fullstendig feil og innrømmer at de er meningsløse. Og det går ikke. Skal menneskene bli lykkelige, må alle religioners forferdelige intoleranse og undertrykking rett og slett forbys, slik vi forbyr drap og annen kriminalitet!

Berlin: OL i 1936, VM i 2009

I forbindelse med OL i Berlin i 1936, tildelt Hitler-Tyskland av Den internasjonale olymiske komite for å hedre Hitler og nazismen, skrev Nordahl Grieg dette diktet:

Niggeren Owens sprinter,

germanerne stuper sprengt.

Det blonde Stadion undres,

og Føreren mørkner strengt.

Men tenk da med trøst på alle

jødiske kvinner og menn

som sprang for livet i gaten —

dem nådde dere igjen!

Ikke av, men på grunn av svineinfluensa…

Helsemyndighetenes hovedbudskap om svineinfluensaen er at den er en lett variant av den årlige vinterinfluensaen. I praksis har de imidlertid et annet budskap. Min personlige erfaring er at operative helseledd fra fastlegens forværelse til legevakt og sjukehus skyr mulige svineinfluensasmitta som spedalske. Derfor gjør førstelinjepersonellet heller ikke noe forsøk på å stille diagnose. Jeg feilte noe helt annet enn svineinfluensa, men ble kjørt langt ned i «kjellergulvet» fordi ingen turte å behandle meg. To ukers slitsomt sykeleie inkludert en ukes sykehusopphold ble et helt unødvendig resultat for meg.

Nettopp faren for slike konsekvenser tipset jeg Dagsrevyen om 8./9. august. Men som en ryggmargsrefleks slo Dagsrevyens myndighetslojalitet til og avviste bastant en slik mulighet som utenkelig (en helt unødvendig blamering).

Jeg er selvfølgelig ikke den eneste i Norge som blir behandlet med slik frykt og systematisk feildiagnostisering, uansett hva Dagsrevyen måtte innbille seg. Det betyr at mennesker med influensaliknende symptomer som astma, bronkitt og lungebetennelse nå kommer til å forbli ubehandla lenge, og dermed også noen — for lenge. Mange vil måtte lide, og mange sikkert dø, helt unødvendig. Ikke av svineinfluensa, men på grunn av svineinfluensa. Hvis ikke helsemyndighetene endrer holdning.

Mer Drammenselv: Ikke troverdig i 1987

Følgende innlegg har stått på trykk i Drammens Tidende.

Både Odd Myklebust i DT og ordfører Tore Opdal Hansen kommenterer min kronikk om filmen som underslår historia om rensinga av Drammenselva og byens kloakk. De bruker uttrykkene «nølte» (OM) og «vegring» (TOH) om Drammens politikeres holdning til kravet om rensing av kloakken. En riktigere karakteristikk er «ikke troverdig».

28. januar 1987 skreiv kommunen sjøl, Ingeniørvesenet i Drammen, om kloakkrammeplanen 1986-2000: «…Planen ble vedtatt gjennomført i løpet av 20 år, og skulle stå ferdig i 1992. Denne gjennomføringstakten er ikke fulgt, og dette skyldes at Drammen kommune de siste 6-7 år stadig har utsatt bevilgningene. …kun 23 % av kloakken i Drammen renses…Nesten hundre utslipp går urenset ut…»

I et eget brev fra miljøvernavdelinga hos fylkesmannen i Buskerud til Drammenselvas venner 14. august 1987 beskrives klart Drammen kommunes mange lureknep og løftebrudd. For hver utsettelse fylkesmannen innvilget kommunen etter dens søknad om utsettelse eller lettere pålegg, svarte kommunen alltid med ny søknad om utsettelse. Dette begynte i følge fylkesmannens miljøvernavdeling alt i 1971/1972 og varte altså fram til hvertfall mai 1987. I juni 1987 vedtok bystyret å bevilge penger til rensing. Utenom ordinær budsjettbehandling. Dette skyldtes helt åpenbart at kommunen nå fikk restriksjoner på bygging av nye boliger før rensinga var blitt påbegynt. Men ville budsjettposten blitt gjentatt ved ordinær budsjettbehandling ved slutten av året hvis byggerestriksjonene hadde blitt opphevet og miljøvernminister Sissel Rønbeck ikke hadde løst hele problemet med sitt pålegg? Ingenting i kommunens forhistorie i denne saka tyder på det.

I dag er elva rensa. Men sommeren 1987 var det på ingen måte sikkert hva som ville bli utfallet. Ordfører Turid Wickstrand Iversen henvendte seg til Miljøverndepartementet, og forventet som tidligere at fylkesmannens pålegg ville bli oppheva, dvs fortsatt kloakkutslipp. Det er helt åpenbart at elva før eller seinere ville bli rensa, enten ved at politikerne sjøl fikk en bedre forståelse eller ved at det kom nye miljøinteresser på banen. Eller at staten seinere hadde gitt pålegg. Og at rensinga selvfølgelig til enhver tid måtte ha skjedd i regi av dem med makt, politikerne. — Hvem ellers?

At rensinga gikk fort når den først starta, er selvfølgelig ypperlig. Det skulle også bare mangle.

Men sett ut fra den usikre situasjonen våren og sommeren 1987 for elva, vil jeg hevde at uten Drammenselvas venners mobilisering av innbyggerne, så er sannsynligheten større enn mindre for at miljøvernministeren også denne gang ville gitt rensemotstanderne som dagens ordfører medhold. Dette vil vi aldri få et sikkert svar på. Men de håpløse og uskikkelige politikerne i Drammen fikk heldigvis stopp av staten, og tok motvillig til vettet. — Hva kan vi lære av det? I sjukehussaka, for eksempel?

Drammensfilmen: Riktig valg!

Denne kronikken står på trykk i Drammens Tidende i dag under tittel «Skrekkfilmen om byen», og blir også kommentert på lederplass.

Det skal lages en «dokumentarfilm» om Drammen. Den skal handle om oppsvinget i byen som følge av den kloakkfrie elva. Punkt null for filmen er tidligere statsråds Rønbecks vedtak om pålegget til Drammen om rense elva i 1987. Kommunen og «Byen Vår Drammen» er fornøyd med at det blir en skrytefilm.

Jeg er helt enig i det valget for filmen som her er gjort. Et annet startpunkt vil være pinlig for Drammen kommune og mange nåværende aktive politikere. For de var jo samstemt mot rensing av elva. Drammens egne politikere hadde verken lyst til eller var i stand til å rense innbyggernes kloakk, noe kanskje kommunen var aleine om i hele landet. Politikerne var rett og slett sterkt imot rensing. Det måtte et statlig pålegg til. Og en film som bidrar til en slik kunnskap om motstanden mot en rein elv, er jo ikke akkurat skryt. Dessuten kan jo mange tro at det er en sammenheng mellom tidligere motstand mot en kloakkfri elv og motstanden mot å beholde sykehuset i Drammen.

I 1972 vedtok Drammen kommune en plan som skulle gi rein elv i 1992. Men planene blei tidlig skrinlagt. Fylkesmannen blei utålmodig og påla i 1976 fortsatt rensing. I januar 1977 reiste daværende ordfører Erik Dahlheim inn til daværende miljøvernminister Gro Harlem Brundtland og fikk opphevet fylkesmannens pålegg om rensing. Ingenting ble gjort fra 1977 og de neste ti åra. Et nytt pålegg fra fylkesmannen i 1987 ble møtt med et enstemmig vedtak i Drammen bystyre i april 1987 der en ba Miljøverndepartementet oppheve pålegget om å rense kloakken. Med SVs og Venstres stemmer!

Foran bystyremøtet i mai 1987 ble Drammenselvas venner opprettet. Vi krevde det enstemmige bystyrevedtaket fra april om anke over rensepålegget opphevet, noe som blei avvist. Ordføreren reiste i stedet inn til Miljøverndepartementet for å få fylkesmannens rensepålegg oppheva.

Godt hjulpet av lokale medier ble kampen mot kloakkutslippene en engasjert sak i byen, og kloakkstriden i Drammen ble en rikspolitisk sak. Blant andre Aftenposten skreiv om «kloakkpress» i byen. Statsråd Sissel Rønbeck hadde både politisk nese og mot, og tok et ansvar for miljøet som forgjengeren Brundtland ikke turte. Rønbeck satte drammenspolitikernes krav til side og tvang dem til kloakkrensing med statlige penger. Politikerne tok signalene fra innbyggerne, og ga opp motstanden mot rensing. Miljøforståelsen kom omsider også til Drammen. Noe av den, hvertfall.

Det må virke ufattelig i dag at et enstemmig bystyre i 1987, inkludert dagens ordfører, var så ivrig for å hindre rensing av kloakkutslippene av elva. Og hadde vært det i så mange år. Daværende Høyre-ordfører Iversen uttalte til og med at byen ikke kunne leve med en rein elv! Det er kanskje bevist i dag, Iversen? Og det filmen skal fortelle hele Norge? Arbeiderpartiets gruppefører, Aage Hanstein Jensen, fortalte i et møte med Drammenselvas venner foran bystyremøtet mai 1987 at elva var rein nok med urensa kloakk fra 40 000 mennesker, for han bada i elva en gang i året!

Ingenting av dette hører med i en skrytefilm. Jeg vil derfor gi min fulle støtte til filmprosjektets valg. Bare nå ingen andre får vite om hva som skjedde før filmens punkt null, da kan skrytet lett få en negativ virkning! Begrepet «dokumentarfilm» også.

I en skrytefilm hører kanskje også kampen for å flytte sykehuset vekk fra kommunen med. Det er Drammen (også?) aleine om i hele Norge. Og for å ha spilt bort muligheten for E-18 i tunnell under elva, for å lure staten til å betale en kommunal veg til Konnerud. Og siden «arkitekten» bak alle disse prosjektene er Erik Dahlheim, bør kanskje filmen få navnet «Filmen om Erik Dahlheims by»? — Men da er vi kanskje over i sjangeren for skrekkfilmer?

(Ove Bengt Berg, initiativtaker til Drammenselvas venner)