Mer Drammenselv: Ikke troverdig i 1987

Følgende innlegg har stått på trykk i Drammens Tidende.

Både Odd Myklebust i DT og ordfører Tore Opdal Hansen kommenterer min kronikk om filmen som underslår historia om rensinga av Drammenselva og byens kloakk. De bruker uttrykkene «nølte» (OM) og «vegring» (TOH) om Drammens politikeres holdning til kravet om rensing av kloakken. En riktigere karakteristikk er «ikke troverdig».

28. januar 1987 skreiv kommunen sjøl, Ingeniørvesenet i Drammen, om kloakkrammeplanen 1986-2000: «…Planen ble vedtatt gjennomført i løpet av 20 år, og skulle stå ferdig i 1992. Denne gjennomføringstakten er ikke fulgt, og dette skyldes at Drammen kommune de siste 6-7 år stadig har utsatt bevilgningene. …kun 23 % av kloakken i Drammen renses…Nesten hundre utslipp går urenset ut…»

I et eget brev fra miljøvernavdelinga hos fylkesmannen i Buskerud til Drammenselvas venner 14. august 1987 beskrives klart Drammen kommunes mange lureknep og løftebrudd. For hver utsettelse fylkesmannen innvilget kommunen etter dens søknad om utsettelse eller lettere pålegg, svarte kommunen alltid med ny søknad om utsettelse. Dette begynte i følge fylkesmannens miljøvernavdeling alt i 1971/1972 og varte altså fram til hvertfall mai 1987. I juni 1987 vedtok bystyret å bevilge penger til rensing. Utenom ordinær budsjettbehandling. Dette skyldtes helt åpenbart at kommunen nå fikk restriksjoner på bygging av nye boliger før rensinga var blitt påbegynt. Men ville budsjettposten blitt gjentatt ved ordinær budsjettbehandling ved slutten av året hvis byggerestriksjonene hadde blitt opphevet og miljøvernminister Sissel Rønbeck ikke hadde løst hele problemet med sitt pålegg? Ingenting i kommunens forhistorie i denne saka tyder på det.

I dag er elva rensa. Men sommeren 1987 var det på ingen måte sikkert hva som ville bli utfallet. Ordfører Turid Wickstrand Iversen henvendte seg til Miljøverndepartementet, og forventet som tidligere at fylkesmannens pålegg ville bli oppheva, dvs fortsatt kloakkutslipp. Det er helt åpenbart at elva før eller seinere ville bli rensa, enten ved at politikerne sjøl fikk en bedre forståelse eller ved at det kom nye miljøinteresser på banen. Eller at staten seinere hadde gitt pålegg. Og at rensinga selvfølgelig til enhver tid måtte ha skjedd i regi av dem med makt, politikerne. — Hvem ellers?

At rensinga gikk fort når den først starta, er selvfølgelig ypperlig. Det skulle også bare mangle.

Men sett ut fra den usikre situasjonen våren og sommeren 1987 for elva, vil jeg hevde at uten Drammenselvas venners mobilisering av innbyggerne, så er sannsynligheten større enn mindre for at miljøvernministeren også denne gang ville gitt rensemotstanderne som dagens ordfører medhold. Dette vil vi aldri få et sikkert svar på. Men de håpløse og uskikkelige politikerne i Drammen fikk heldigvis stopp av staten, og tok motvillig til vettet. — Hva kan vi lære av det? I sjukehussaka, for eksempel?