Hvorfor står journalister og redaktører over eierne?

Norsk rikskringkasting, NRK, er det som kalles en allmennkringkaster. Viktigst er at den er betalt med lisenspenger. Vitsen med at staten skal eie en radio- og tv-stasjon er jo at den skal sørge for at alle får et visst minimum av tilbud. At NRK tar demokratiske hensyn, det vil si at den også tar hensyn til mindretallsinteresser, sjøl om det ikke er kommersielt interessant.

Men dette reagerer journalistene og redaktørene sterkt på, også NRK-sjefen. Redaktører og journalister mener de skal bestemme alt, og at ingen står over dem. Etter stortingsvalget i 2001 sa Elin Sørsdahl, da leder av politisk avdeling i TV2: «Ja, vi styrer valgkampen. Vi styrer hvem som får slippe til og hvilke temaer som skal tas opp. Og hva så? Hvem skal ellers bestemme? Politikerne eller medierådgiverne?». I 2004 sa daværende sjef for TV2, Kåre Valebrokk, at det var riktig å møte partiene for å høre deres mening om hvordan valgkampen skulle dekkes. Valebrokk sa det imidlertid slik: «…Vi skal høre på dem. Før vi overhører dem». 

Under striden i Klassekampen i 1997 mente et overveldende flertall av journalistene der at eieren ikke kunne bestemme hvem som skulle være redaktør, og fikk unison støtte blant alle mediearbeidere over hele landet. Altså krevde mediearbeiderne at det i praksis er forbudt å eie en avis.

Hva er det som gjør at redaktører og journalister er så opphøyet over alle andre at de etter sin egen mening kan få en så suveren posisjon? I motsetning til alle andre arbeidstakere i dette landet? Jeg må nesten spørre som han kineseren, hvor får journalistene sine tanker om sin opphøyethet fra? Detter deres opphøyethet ned fra himmelen?

At journalistene er kritiske, er kanskje de siste århundres største politiske bløff. Uten deres aktive ukritiske og fortiende innsats hadde ikke verdens elendighet det siste århundret vært mulig. For eksempel fra norsk samtid: Hvor var de kritiske journalistene når elektrisitetsforsyninga ble privatisert? Hvor var de når pensjonene ble fondert? Og hvilke politiske journalister har kritisert og stilt spørsmål med Stoltenbergs «handlingsregel»? 

I forbindelse med spørsmålet om politisk reklame på tv, skal journalistene altså ha seg frabedt at den statlig betalte radio- og tv-kanalen bringer informasjon om andre politiske partier enn de store partiene som får altfor stor oppmerksomhet allerede. I forsvar for «den kritiske og uavhengige pressen» skal de markere at de nekter å informere om andre partier enn de største! — «Det er så flott, atte!».

Her er det ikke annet enn å gi kulturminister Giske full støtte til hans pålegg til NRK. Det er rett og slett en demokratisk rettighet å få vite om flere enn de største partiene, de som journalistene falskt nok kaller de «politisk interessante».

Bortsløste oljepenger og usikre pensjonspenger

Med Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet som viktigste politiske drivkraft, har finansnæringa fått gjennomslag for å endre finansieringa av de offentlige pensjonene fra statens årlige skatteintekter, til å «sikres» gjennom fond. Dette kalles også «fondering» av folketrygden.

Tidligere er det opplyst at  statens fondsverdier har tapt      1 043 (ettusen og førtitre) milliarder kroner i løpet av ett år! Bortimot 1,5 års statsbudsjett er borte! Tenk på hva vi kunne ha brukt de penga til, vedlikehold av skoler, nye toglinjer osv osv, men som nå er borte!  I dag er det opplyst at oljefondet har tapt 633 milliarder kroner. Men hvor stor andel av vår samla formue har vi tapt? Jeg fant ikke ut av det i opplysninger fra Statistisk sentralbyrå, og har nå spurt Finansdepartementet, men departementet har foreløpig ikke svart. Lederen av oljefondet opplyste nettopp nå i Redaksjon EN at oljefondets totale sum var på over 2 200 milliarder kroner.

Offentlige trygder som folketrygden kan finansieres på to måter. Enten «Pay as you go» («Årets innbetalte skatter betaler årets pensjonsutgifter»). Eller av oppsparte fonds som må settes inn i sirkulasjon, i aksjer mm. Det var prinsippet om at «årets skatter skal finansiere årets pensjoner» som ble valgt når folketrygda ble vedtatt i 1966 (innført fra 1967). Uten særlig politisk motstand, merkelig nok, sett fra dagens ståsted. Norges ganske radikale og godt ansette professor i sosialøkonomi, Ragnar Frisch, skreiv i 1965: «I virkeligheten er det ikke av «opplagte fonds» at nasjonen kan yte de gamle pensjon. Det er utelukkende av det løpende arbeid som den arbeidsføre befolkning utfører at pensjonsytelsene kan dekkes». «… det er nasjonens produksjon på ethvert tidspunkt som danner grunnlaget for pensjonsutbetalingene, uansett hvorledes finansieringen formelt er ordnet». Altså prinsippet om at årets skatter dekker årets pensjoner. Frisch viste til alt som kunne skje med økonomi og fond på hundre år. Derfor konkluderte han som han gjorde, og folketrygden ble basert på prinsippet «Pay as you go». Men etter iherdig og lang politisk jobbing ble det sosialøkonomen Jens Stoltenberg som kunne krone Frisch sitt nederlag med «fondering» av pensjonene. Noe som ikke betyr annet enn to ting:

1. Usikre pensjoner. Blir penga borte i et krakk, er også pensjonene borte. Som: ettusenfirehundreførtitre milliarder kroner borte vekk i 2008! Og av det oljefondet 663 milliarder kroner i tillegg, eller inkludert?
2. Overføring av betydelige samfunnsmidler til samfunnets rikeste elite.

Det er ganske artig å se uttalelser fra nåværende finansminister Kristin Halvorsen i 1991 og seinere. Da ville hun ikke spille bort penga på verdens aksjemarked. Men takket være regjeringssamarbeidet er hun nå en lydig disippel av Jens Stoltenbergs politikk med raskest mulig oljeopptak og pensjonene basert på aksjeutbytte. Flott, ikke sant, Audun Lysbakken og Heikki Holmås?

Dette reiser spørsmål om hvorfor Stoltenberg har så hastverk med å ta opp olja. Han kan da ikke tro at olja skal bli verdiløs på få år? Eller er han så ivrig på å ta opp olja for å sikre USAs bilister fortsatt billig bensin? Eller kanskje viktigst, for å bidra til å sikre Vesten olje i konflikt med den arabiske verden? 

Resultatet er likevel utvilsomt: Olja er tatt opp uten at vi har klart å gjøre oss nytte av de ressursene olje har gitt oss. I stedet for å bruke oljeressursene på jernbane (høyhastighetstog!), veger, infrastruktur,  — har sparefantasten Stoltenberg sørga for at penga er spilt bort på børs.

— Penga skulle vært brukt, ikke sløst bort på aksjemarkedet!

Fjerning av Valla - utvilsomt politisk motivert

Det er ingen grunn til å tvile på at ikke Gerd-Liv Valla var en vanskelig sjef og det som verre kan sies. Og Yssen, hun var kanskje heller ikke så flink som hun trodde?

Åpenbart er det at Valla ble et politisk problem for Stoltenberg. Merkelig nok, siden Valla var Ap-medlem, hadde vært statssekretær for Gro Harlem Brundtland, var en viktig brikke for etableringa av den rød-grønne regjeringa og hadde sikret flertall på LO-kongressen for Stoltenbergs store nedskjæringer i pensjonene. Men etter striden om sjukelønnsordninga med regjeringa, ble hun vel et usikkerhetsmoment for Stoltenberg?

VG forstod selvfølgelig hvilken mulighet dette ga til å kvitte seg med en tilsynelatende «venstreorientert» LO-leder. Med full tilslutning av den øvrige journalistflokken. Og de nådde sitt mål; detronisere LO-lederen og få henne fjernet til fordel for en 100 % lojal Stoltenberg-mann.

Det hevdes at LO ikke kan gå i spissen for mobbekampanjer og godt arbeidsmiljø hvis de ikke har det samme i LO-ledelsen. Men hvor er beviset for denne påstanden? Har ikke LO gjort en god innsats for mange hundre tusen medlemmer gjennom flere tiår, samtidig som de har hatt åpenbart autoritære ledere?

PS: VG og mange karakteriserer ofte Gerd-Liv Valla som den tidligere «stalinisten». Men Valla var sammen med blant andre Harald Berntsen medlem i Kommunistisk Universitetslag, en organisasjon som ble stiftet nettopp fordi de ikke ville være medlemmer i noen organisasjoner som ikke tok klart avstand fra Josef Stalins politiske handlinger. Altså et bomskudd, VG! ds

Bildet av Yssen er tatt av Lise Åserud/Scanpix, og kopiert fra aftenposten.no.

Dag Solstad - stor?

Inger Østenstad har tatt doktorgraden med en diskurs om Dag Solstads forfatterskap og hans evne til å posisjonere seg. Og hun har fått mange kritiske kommentarer som hun har forsvart seg offensivt mot. Men siden disputasen er avholdt, er vel graden godkjent?

Solstad har vært en av mine favorittforfattere, og han er den eneste forfatter jeg har lest alle romaner av, og mye annet fra hans hånd også. Fascinert er jeg også av hans muntlige form med stadig påbegynte, ikke fullførte setninger. En litteraturanmelder framheva for mange år sia Solstads evne til å få helt hverdagslige små hendinger til å framstå som verdensbegivenheter i våre liv. Jeg har mest sympati for hans evne til litterært å beskrive aktuelle samfunnshendinger på en måte som viser at han har både sosiologisk og politisk innsikt. Og historiske, som trilogien om krigen. (På et møte jeg var en gang, utbrøt Jon Michelet: Tenk å skrive så mye om krigen, og så har ingen dødd ennå!) Det var vel provoserende å kalle boka om gymnaslærer Pedersen for «den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land», men (dessverre) på mange måter riktig. Derimot synes jeg at diskusjonen mellom lektoren og fagforeningslederen i slutten av boka har kommet litt i bakgrunnen. Det er da vel fortsatt viktig å ikke ville være «en rik hvit mann» i denne verden?

Politisk/kulturelt er vel også skuespillet «Kamerat Stalin, eller familien Nordby» nyttig? (Denne vil han visst ikke være ved at han har skrevet?).  Jeg har mest sans for hans roman «Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige.» Ikke minst politisk. Hva er det mest personlige en skada ishockeyspiller som derfor fikk sparken både fra laget og jobben i klesbutikken som sponsa laget, viser en gjest som er en vel ansett borger? Jo, det var en video fra en katastrofefilm: Folk som detter brennende ned langs hotellveggen på utsida og veit at de skal dø! Sånn er livet, sa hockeyspilleren mens har kjørte repetisjon på repetisjon på episoden. Kanskje noe av Frp-koden ligger i denne beskrivelsen?

Det er 8. mars i dag. Solstads kvinneskikkelser, hvor aktive, seriøse og skapende er de? 

Skal jeg være ærlig, har jeg hatt problemer med de siste bøkene hans. De har ikke fenget meg like mye. Jeg misforstod «Professor Andersens natt» fullstendig, jeg trodde det dreide seg om at vi i det rike nord lever godt fordi andre er fattige, og at våre levemåter og våre politiske valg er årsak til manges død! Og at vi dels vet, dels håper ikke, at vi er skyld i andre menneskers død? Men ingen anmelder har vært i nærheten av den problemstillinga!

Ad Solstads eventuelle storhet: Andre har pekt på at Jon Fosse og Per Petterson har fått mange utenlandske priser nylig, Solstad langt færre og vel ingen i det siste? (Se Tom Egil Hverven i Klassekampen 07.03.2009, «Størst av alle?»). 

Ellers: Solstad har kommentert bøkene om Kristin Lavransdatter, og hevdet at Sigrid Undset ikke hadde kunnskap om middelalderkjærlighet.

Ellers 2: Solstad mener at «hytta» hans i Berlin ligger i Kreuzberg, en bydel med mange kulturer og mange innvandrere, med en viss «Grünerløkka»-status i Berlin. Se bilde av ringeklokkene der han holder til i Berlin. Men hytta deres ligger i bydelen Neukölln, selv om han ser over kanalen til Kreuzberg. Neukölln er fattigbydelen i Berlin (tidl vest), der de fleste fattige er etniske tyskere. I flg en tidligere utgave av Der Spiegel virkelig problembydelen i Berlin. Hvorfor gjøre seg finere enn riktig er? 

Kapitalistiske kriser

Tidligere AKP-leder Pål Steigan var i Drammensbiblioteket onsdag kveld og holdt et foredrag for rundt 50 tilhørere med tittel «Krise - hvilken krise?». Der var ikke jeg, men en av tilhørerne var ikke helt fornøyd. Steigan konsentrerte seg om storpolitiske og regionale konflikter.

Tilfeldighetene gjør at jeg har et hefte med tittelen «KRISER I KAPITALISMEN. Artikler om økonomiske kriser og marxistisk kriseteori». Utgitt av AKP (m-l) i 1983, og redigert av Carl-Erik Schultz, som nylig døde, og var professor i sosialøkonomi (men ikke ved Institutt for sosialøkonomi ved Universitet i Oslo, men derimot ved Universitetet for miljø og biovitenskap (UMB) på Ås sør for Oslo). 

Artiklene i heftet er skrevet av flere anonyme forfattere, dels i motstrid til hverandre. Fra artikkelen «Problemer en lett glemmer» siterer jeg følgende: 

«Tre ting en lett glemmer: …

• De økonomiske krisene er en del av den kapitalistiske økonomiens utvikling. De er altså normale deler av kapitalismen. Det er ingen grunn til å hevde at krisene i seg sjøl ødelegger kapitalismen. Tvert imot er de «nødvendige» for videre kapitalistisk utvikling. De kan likevel bidra til at flere mister tiltroen til at kapitalismen løser ders problemer.
  
• Ingen krisepolitikk kan føre til sosialisme. Selv om kapitalismen står i stampe, kan vi ikke lage geniale planer for en økonomisk politikk som fører til sosialisme. De forslagene en reiser har derfor helt begrenset rekkevidde. De er i seg sjøl reformkrav.
  
• Ingen krisepolitikk kan oppheve de lovmessighetene som finnes i den kapitalistiske økonomien. Vi kan f. eks. ikke få kapitalistene til å unnlate å arbeide for å få størst mulig profitt. Vi kan heller ikke avskaffe de mekanismene vi drøftet tidligere som fører til at det blir økonomiske kriser påny og påny. Vi kan heller ikke definere bort at staten er kapitalistenes stat, og ikke noen «snill onkel» for oss alle.»
  

Sitert her fordi det kanskje ikke er så dumt sagt. Kriser er svært nyttige og egentlig nødvendige for kapitalismen; alt som ikke har livets rett kan ødelegges, som for eksempel all overkapasitet på bilproduksjon. Og blir det ikke kriser for å få til slik rasering, fornying og oppgang igjen, vil det være svært hensiktsmessig med kriger, jo mer ødeleggende jo bedre… Nå ser det ut til at vi (her oppe i det rike nord) slipper med krise, foreløpig…  

«There is no such thing as society»

Margaret Thatcher er ikke aleine om sin uttalelse «There is no such thing as society» i 1987. I dag var det debatt i Redaksjon EN om forskjellen på kvinnelønn og menns lønn. Forskjellen har vært 15 % i 20 år. Og spørsmål om tilrettelegging fra samfunnets side var oppe. Men spørsmål om tilrettelegging ble fullstendig avvist fra den klare høyresida i panelet; Kr.F-leder Dagfinn Høybråten, Frps byråd Sylvi Listhaug og høyrekommentatoren Elin Ørjaseter. For disse tre var ikke bare «familien» svært viktig og nærmest «hellig» (de to damene var bare få måneder hjemme etter fødselen for å fortsette sine høyreoppgaver), deres grunnpåstand var ellers at folk valgte fritt uavhengig av rammebetingelser i samfunnet, forventninger fra familie, venner arbeidsliv osv. Eller som deres ideologiske ideal sa: «There is no such thing as society». — Krise i kapitalismen til tross, høyresida fortsetter sin offensiv. 

Uførepensjon - fordel for den som får det, og for samfunnet

Aftenposten skrev 1. mars om at halvparten av alle nordmenn kan ende opp med uførepensjon. Tonen i reportasjen er at dette er beklagelig både for den enkelte og samfunnet. Det kan jeg ikke forstå er et så stort problem. Men reportasjen er også ganske realistisk. Professor i samfunnsøkonomi ved Universitetet i Bergen, Kjell Vaage, peker på det høyeffektive arbeidslivet vi har i Norge. De minst produktive og lavlønte jobbene har vi eksportert til andre deler av verden, og da blir det bare uførepensjon igjen på dem som bare kunne fått de jobbene vi ikke lenger har i Norge. Det er selvfølgelig trist for dem som ikke får jobb når de helst ville hatt det. Men samfunnet har god råd til dette. Ordninga med uførepensjon er nærmest et internasjonalt konkurransefortrinn for Norge. Arbeidsgiverne kan dels eksportere, dels si opp til uførepensjon de arbeidstakerne som de mener ikke er effektive nok. 

NAV i Hordaland holder seg med noe så fint som markedsdirektør. (Dette må da være en offentlig tittel i Jens Stoltenbergs ånd?) Men denne «markedsdirektøren» heter Kenneth Stien, og er ærlig nok til å innrømme at hovedtanken bak opprettelsen av NAV er å stoppe økninga av antall uførepensjonister gjennom å få flere i arbeid. Tiltaket var å gi tidsbestemt uførepensjon til de yngste og få dem i arbeid. Men egen forsking i NAV viser at summen av tidsbestemte og varige vedtak om nye uførepensjoner fortsatt øker mer for hvert år, samme økning som før. (Se figur 1 i NAVs artikkel «Kva påverkar om ein får tidsavgrensa eller varig uførepensjon?»). Og dette var i en periode med høykonjunktur! Nå blir det en voldsom økning i arbeidsledigheten på grunn av krisa i kapitalismen. Og vil Stoltenberg & co og resten av stortingspartiene kjempe like hardt for å redusere antallet uførepensjonister? Tør de å redusere kjøpekrafta så mye for så mange — nå? 

Uførepensjon er ikke «tapte penger» for samfunnet. Pensjonen blir brukt til å etterspørre varer og slik holde den økonomiske sirkulasjonen i gang. — En vinn-vinn-situasjon!