Walid al-Kubaisi til minne: En viktig, og riktig, stemme

Walids blogg - anbefales!

I dag er det gravferd for Walid al-Kubaisi. Han fortjener noen minneord.

Foruten det personlige tapet for de nære vennene og familien ved hans bortgang, er det for andre et politisk tap å miste hans stemme. Walid var en viktig og alternativ stemme for innvandrerne til Norge, et land han kom til i 1986. Han var fast spaltist i ukeavisa Dag og Tid, og skreiv små tankefulle epistler, nærmest det nordmenn kan kalle lignelser der budskapet var imot fordommer og fordømmelser. Han fortalte meg at han hadde fått tilbud av Klassekampens redaktør om skrive der, uten at han gjorde det.

Jeg fikk gleden av å møte Walid på kontoret hans i redaksjonen i Dag og Tid for å snakke om venstreorientert politikk kombinert med kontrollert innvandring og hvordan forholde seg til muslimenes politiske krav. Han var for en venstreorientert politikk som var kritisk til islam. Jeg fikk også være med på et opprop for ytringsfrihet. Det var et motopprop han tok initiativ til mot et som han mente var «uheldig og skremmende for ytringsfriheten i Norge». 

Redaktøren av Dag og Tid, Svein Gjerdåker har et intervju med Walid i avisa si 2. februar i år. Der sier Gjerdåker at han ikke blir klok på ordet integrering. Walid svarer:

- Eg er samd. Ordet assimilering er betre. Fyrste generasjon innvandrarar må tilpassa seg Noreg etter beste evne, men andre generasjon bør assimilerast, ikkje integrerast.

…

- Eg meiner det er sjølvsagt at ein som er fødd her, same kvar foreldra er frå, fullt og heilt må gå inn i det norske samfunnet. Er eg integrert eller assimilert? Assimilert. Er eg undertrykt? Nei, snarare frigjord. Hadia Tajik ser eg òg på som assimilert. Eller Shabana Rehman. Sjølvsagt har dei begge med seg den pakistanske bakgrunnen, men dei er begge fullt og heilt norske. Men assimilasjon er ikkje det same som å slutta å eta kebab. Assimilasjon for meg er ein mental tilstand der ein lever etter norske verdiar og tenkjer som nordmenn.
– Så då må ein kunna gå med hijab, som du er så imot, òg som assimilert?
– Privat må folk kunna gå som dei vil. Men hijab høyrer ikkje heime i skulen eller på jobb. Hijaben er for meg eit symbol på politisk islam og ei tru på sharia, kalifatet og eit teologisk system som kolliderer med demokratiet. Det har ingenting med norske og vestlege verdiar å gjera. Går ein med hijab, fortel ein omverda at ein vil at Koranen skal vera med og styra samfunnet. [utheva av Politikus]

Videre sier han i intervjuet at det ikke er rart nordmenn er skeptiske til islam. 

«Nordmenn fryktar religionen islam og at islam skal påverka Noreg. Og eg skjønar dei. Eg er redd islam sjølv. Kven blir ikkje det når ein ser korleis politisk islam øydelegg land etter land i Midtausten, og korleis mange muslimar i Europa bur i gettoar og held fast på tradisjonelle overtydingar om korleis samfunnet bør styrast.» 

Samtidig minte han om at halvparten av muslimene i Norge er «sekulære muslimer» og «ikkje vil at islam skal styra samfunn og politikk.» Han pekte også på splittelsen blant muslimene, delt etter land og ulike trosretninger og at «Alt dette gjer at muslimane i Europa ikkje utgjer like store utfordringar som nordmenn og europearane trur.»

I november 2008 anklaga Lars Gule Walid for islamofobi. I Aftenposten 25. februar 2016 hevda Walid at Hege Storhaug er et ekte barn av Bjørnson og Wergeland, og støtta i hovedsak henne som en viktig og nyansert stemme. Sammen med Sylo Taraku skreiv han i 2015: 

Hundretusener av nye migranter og flyktninger fra den muslimske verden strømmer til Europa nå. Men her er det mennesket som har krav på beskyttelse, ikke religioner og religiøse symboler. 

…

Religionskritikk og satire kan oppleves som ubehagelig, men er noe alle må lære å leve med. For det er først og fremst ytringsfriheten som gjør Europa til Europa og ikke Midtøsten. Det er viktig å kommunisere tydelig at i Europa er det mennesket som er hellig. Her kan muslimer praktisere sin tro og føle seg friere og tryggere enn i de fleste muslimske land. [utheva av Politikus]

Fleire som Walid

Det er riktig som som Gunnar Skirbekk skriver i et minneord i nr 32 av Dag og Tid: Vi kunne trenge fleire som Walid.

Vi andre får ta til oss og videreføre hans bidrag så godt vi kan og på den måten hedre og minne han. Han ga minoriteten blant de til venstre trygghet til å kunne hevde at det er både akseptabelt og riktig å motarbeide muslimske politiske framstøt.