Turistforeningen ut mot vindkraft — eller ikke?

Fra DNTs medlemsbladFjell og vidde nr 4 -18

På Den Norske Turist-forening, (DNT), sitt årsmøte i juni i år, vedtok DNTs 57 medlemsforeninger en resolusjon der DNT ber Olje- og energi-departementet om å stanse arbeidet med en nasjonal ramme for vindkraft på land. Den nyvalgte lederen Per Hanasand fra Rogaland uttalte til nr 4 av Fjell og vidde, DNTs medlemsblad, i år:

Norsk natur er sterkt truet fra flere hold. Vindkraft blir en av de tøffeste kampene vi må ta. … Skal du bruke naturen til noe annet enn å nyte den, må du ha en god grunn.

Videre hevder fagsjefen for naturforvaltning i DNT, Oddvin Lund, i den samme artikkelen at

«DNT mener at kunnskapsgrunnlaget for vindkraftutbygging er for tynt, og at involveringen av befolkningen ikke er god nok. … Dersom vindkraftbransjens ønsker om utbygging blir realisert, betyr det at et samlet planareal tilsvarende Vestfold fylke (2000 km²), og veianlegg i inngrepsfri natur tilsvarende to ganger Norge på langs (3000 km). 

Helen Ødven, daglig leder i Bergen og Hordaland Turlag «er stolt og glad for at resolusjonen de initierte, fikk landsmøtets tilslutning», og sier i medlemsbladet: 

«DNT støtter fornybare energiløsninger, men vindkraftutbygging på land må skje innenfor akseptable og sterkt avgrensede rammer. Nødvendig kunnskap og samlede virkninger må være tilstrekkeligutredet.»

Norge trenger ikke vindkraft, 

ikke Europa Norges heller

Fra steigan.no

Vindkraft er det store nye miljøkravet for mindre global oppvarming. Nytten er sterkt omstridt, tross det statlige bidraget til bygging av anleggene. Odd Handegård skriver i et debattinnlegg på steigan.no:

 «Energiforbruket i EU er årlig på om lag 20 000 TWh, norsk eksport av olje og gass ca. 2000 TWh, norsk produksjon av vannkraft inntil 145 TWh, norsk vindkraft ca. 3 TWh, og solkraft omtrent ingenting. Vindkraftmålet er ca. 14 TWh – en brøkdel av EUs behov.» Det norske samfunnet trenger ikke vindkraft, og for Europa er norsk vindkraft en ubetydelighet. 

Slike konkrete vurderinger av vindkraft er imidlertid ikke noe tema som DNT har gått ut med. Det svekker DNTs muligheter for å oppnå det de ønsker.

DNT: For uberørt natur i 150 år

DNT feirer 150 års jubileum i år. Foreninga blei stifta av eieren av Sarabråten ved Nøklevann i Østmarka i Oslo, Thomas Heftye. 

Foreninga har vært en tilrettelegger for et enkelt friluftsliv, for nasjonalparker og bevaring av natur. Den viktigste, vil jeg påstå. Jeg husker særlig den viktige kampen for å hindre oppdemming av Gjende på begynnelsen av 1960-tallet. Og andre vassdrag og nasjonalparker. 

Nå øker igjen kampen for rasering av naturen, men nå skjer naturødeleggelsene mye smartere. Nå skjer de med miljøbevaring og et bedre klima som begrunnelse. Hadde Gjende blitt foreslått oppdemma i dag, ville helt sikkert Bellona, Zero, Miljøpartiet De Grønne og muligens også Venstre vært entusiastisk for, i tillegg til de kroniske kraftentusiastene i Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet. Sikkert også begrunna med det som enkelte kan få seg til å si, at det likevel bare er «områder som ligger brakk og ubrukt store deler av året.»

Et merkelig DNT-intervju: Mot resolusjonen?

Tonen i uttalelsene i artikkelen i Fjell og vidde var både oppmuntrende og klare. Men DNT har om årsmøteresolusjonen lenka til et merkelig intervju kalt «Spørsmål og svar om DNTs vindkraftstandpunkt og resolusjon vedtatt på landsmøtet i 2018.» 

Verken intervjuer etter intervjuobjekt er navngitt. Tonen i dette dokumentet kan vanskelig forståes på annen måte enn å be om unnskyldning for resolusjonen. 

Det kommer fram at DNT har vært med i det forberedende arbeidet sammen med departementet, at DNT ikke er imot vindkraft, bare at «hensynet til natur og friluftsliv må tillegges større vekt når myndighetene vurderer hvor mange vindkraftanlegg som skal bygges og hvor de skal plasseres» og «det er mange vindkraftprosjekter vi ikke går imot».  

Intervjuet tyder på at det må ha vært store uenigheter om resolusjonen, og at det er viktig å vise omgivelsene og mektige politiske aktører og annonsører at resolusjonen ikke er så mye å bry seg med. Her oser det  av moderne teknologiske miljøungdommer sentralt plassert i informasjonsavdelinger på veg til og fra Zero, Bellona, Elbilforeninger og statssekretærstillinger. Som den tidligere infomedarbeideren for Syklistenes Landsforening (SLF) som gjorde det til en viktig sak for SLF å kjempe for elbiler. Elbiler som er et like stort problem for syklister som alle andre biler og biltrafikk. 

Håp til DNTs kamp mot miljøødeleggelser?

Med det merkelige intervjuet som kommentar til resolusjonen, er det kanskje ikke så mye å være optimistisk for om DNTs forhold til de stygge og lite estetiske vindmøllene. Men først og fremst er de lite energieffektive, målt i forhold til kostnadene. Og med lav produksjon. 

Jeg velger likevel å tro på den nyvalgte DNT-lederen, Per Hanasands ord om at «Norsk natur er truet fra flere hold. Vi må ta de tøffe kampene for å verne om friluftslivets arena». 

Jeg vil gjøre Finn Gustavsens avslutning i en lederartikkel om FNs framtidsutsikter i ukeavisa Orientering våren 1965  til mine egne: 

«Vi får beholde håpet, men være uten illusjoner.»