Hvorfor forsvarer venstreorienterte Per Sandberg?

Redaktør Braanens forsvar av
Per Sandberg

Det er interessant å se på hvem som støtter Per Sandberg mot så og si alle de ulike anklagene mot ham, og de som ikke gjør det. Både ytre høyre og «venstre» er konsekvente. Bortsett fra at det er uvanlig at ytre høyre kritiserer Frps fremste demagog, og at «venstre» reagerer både på oppmerksomheten rundt og omfanget av kritikken mot Sandberg, og forsvarer han som ellers er Frps fremste hatobjekt, på linje med Sylvi Listhaug. 

Forsida på Klassekampen 10.08.18

Høyresida, av Klassekampen presentert som HRS, Document.no og Resett.no, blir tatt fram som de største kritikerne av Sandbergs deltaking av privat/offisiell feiringa av Irak nasjonaldag, manglende varsling av reising til Iran og bruk av regjeringas mobiltelefon i Iran. Mens redaktør Bjørgulv Braanen i Klassekampen og mange av mine politiske meningsfeller i andre viktige spørsmål som Norges krig mot Libya, Syria og ensrettinga i media, i ulik grad forsvarer Sandberg. Med unntak for Arild Rønsen i Klassekampen 10. august, og svært og positivt overraskende Rødts stortingsrepresentant Bjørnar Moxnes.

Forklaringa: 

Irans viktige ideologiske betydning

Spørsmålet om Iran er det ideologiske utgangspunktet for standpunktene til den dominerende venstresida om innvandring og forholdet til islam. Viktigere jo lengre til venstre du kommer. For mens lyset og entusiasmen for Maos Kina og kommunismen var i ferd med å slukne etter hans død i 1976, kom Ayatollah Khomeini i 1979 tilbake fra sitt eksil i Paris og fikk folkelig oppslutning om å kaste det USA-lojale regimet til sjahen og kunne gjennomføre sin islamske revolusjonen. Med det fant AKP sitt nye store ideal mot USA-imperialismen. Forholdet til religioner blei endra, to kjente AKPere meldte overgang til islam (Trond (Ali fra 1986) Lindstad og Lene Larsen). Internt og dels gjennom Klassekampen  gikk det ut klare meldinger om det feilaktige i å støtte iranske kommunistiske revolusjonære mot det som ble sett på som det nye mektige bolverket mot USA-imperialismen.

Som Kaj Skagen påpeker i boka Norge vårt Norge, omgjorde AKP Marx´ ord om religionen som folkets opium til at det bare var religionen kristendommen som var undertrykkingsredskap, mens islam blei et middel til folkelig frigjøring. Redaktøren av AKPs teoretiske tidsskrift, Røde Fane, Rune Ottosen, den seinere medieprofessoren, skreiv i nr 1/1980:

«Heller ikke land i de fleste land i den 3. verden så hvilket sprengstoff som egentlig lå i den islamske bevegelsen. … Heller ikke mange i AKP(m-l) i Norge så rekkevidden av det som skjedde. Egentlig var den iranske revolusjonen en utmeket bekreftelse på tre verdener-teprien som partiet bygger sin utenrikspolitiske analyse på. Det var folkene i den 3. verden som viste seg å utgjøre en voldsom kraft mot begge supermaktene.»

Ottosen var ikke aleine:

Trond Lindstad skreiv i Klassekampen 20.11.1985: 

«Fargen på revolusjonen har vært Islam», «hvilket ikke bør hindre oss i å se dens nasjonale og antiimperialistiske karakter». 

I artikkelen Religion og revolusjon skreiv Erik Fosse i Klassekampen 02.12.1985 at når vi ikke godtok «den kulturelle og religiøse» siden av revolusjonen i Iran, så skyldtes det 

«den europeiske arrogansen når det gjelder andre folks kultur». 

Tidligere redaktør Finn Sjue skreiv i Klassekampen 30.11.1985 at revolusjonen i Iran kunne være et varsel om en «islamsk, anti-imperialistisk storm i den tredje verden» som «først og fremst [vil] representere opprør og frihet». 

(Alt dette sitert fra Kaj Skagens bok Norge vårt Norge, side 330.)

Oppslutninga om islam som frigjøringsideologi, har med utgangspunkt i AKPs dominans i kultur- og universitetskretser spredd seg til alle mer eller mindre venstreorienterte og journalister og universitetsfolk. Fra en pålitelig kilde har jeg fått påstått at det var Tron Øgrim som var drivkrafta bak det politiske skiftet om hyllinga av revolusjonen i Iran og særlig det med islam som verdens nye store opprørs- og frihetskraft som AKP og alle revolusjonære kommunister måtte tilpasse seg. 

Det tok tid å etablere skiftet i partiet og dets omland, men islam som frigjøringsideologi er i dag spredd som en ideologi som ikke bare dominerer det statlige norske diskrimineringsutvalget, men også norsk domspraksis.

Den islamske beundringa i dominerende kretser forklarer forakten til venstre i Norge for han som omtales som «provokatøren» Salman Rushdie og den store skepsisen og mistroen som nettopp avdøde Walid al-Kubaisi ble møtt med fra de samme. Den siste var også imot islam, som muslim, tilhenger av assimilering og motstander av hijab og nikab, islamske symboler som det er en av det dominerende venstres fanesaker å forsvare.

Innvandrerne fra Iran 

Innvandrerne flest er det politiske venstres helter i Norge, med ett unntak: de fleste nordmenn med iransk bakgrunn. For norsk-iranere flest er sterkt imot islam og det iranske regimet. Flere av dem er aktive i Fremskrittspartiet og engasjert mot islam og negativ til innvandring, særlig muslimsk. Innvandrerne fra Iran, som innvandrere som vil tilpasse seg norske kulturer og tradisjoner, er ikke populære til venstre. Ikke fordi de ikke representerer Sjues (bevisste?) illusjon om islam som teori for «opprør og frihet», men mer fordi de ødelegger vårt klamme humanistisk-religiøse ønske om å se på innvandrerne som ofre der vi kan få brukt vårt store udekka behov for upolitisk omsorg for dem vi vil se på som svake.  

Sjølsagt: Forsvar Irans rett til sjølstyre!

Israel vil krig mot Iran for å ødelegge en politisk og militær kraft mot dem, og har hvertfall USAs politiske støtte. EU og Norge har valgt en fredeligere veg overfor et regime de også sterkt misliker. Men det blir feil å bruke krigstrusselen mot Iran som grunnlag for å forsvare Per Sandbergs aleinegang, eller at Israels folkerettsstridige bording av skip i internasjonalt farvann får mindre medieoppmerksomhet. 

Positivt overraskende av Moxnes

Det er derfor ganske sensasjonelt, og et brudd med de aller fleste av Rødts medlemmer og velgere, at Bjørnar Moxnes, åpenbart etter å ha sett hva hans meningsfeller ellers mener om Sandbergs ferietur mm, likevel går ut og kritiserer Sandberg. Med argumentet om at Sandberg knesetter egne regler for seg sjøl. 

Det kan være at Moxnes prioriterer en politisk taktikk for å felle nok en statsråd fra Frp, nr to av partiets demagoger og at Moxnes sånn bidrar til å svekke regjeringsprosjektet til Erna Solberg.

Det er uansett oppløftende at Moxnes på denne måten bryter med illusjonen om den frigjørende iranske islamske revolusjonen som også Per Sandberg nå lefler med. 

Måtte det utvikle seg til et oppgjør mot alt ved det venstreorienterte islamske falske blendverket. Men det kan vise seg å bli vanskelig, jeg vil si nær umulig, dessverre.