Hindret medienes jaging av Sandberg omtale av viktigere saker? Nei.

Viktig Facebook-gruppa

Den omfattende mediestormen rundt Per Sandbergs ferietur har møtt stor irritasjon og motstand blant nesten alle mine politiske meningsfeller på Facebook. 

De fleste underbygger kritikken mot omfanget av omtalen og journalistgranskinga av Sandberg med at Sandbergs feil er ubetydelige («alle kan gjøre feil») og ikke verdt oppmerksomheten. Og at det hadde vært viktigere for mediene å omtale Israels bording av Kårstein i internasjonalt farvann, Saudi-Arabias bombing i Jemen, nye geopolitiske endringer rundt Midtøsten og Norges, EUs og USAs nederlag

Fra 28.07.2014

i Syria. Og de dødelige norske sanksjonene mot Syria, kampanjen mot Trump og særlig demoniseringa av Putin og Russland.

Ja, disse sakene burde fått mye større og grundigere oppmerksomhet. Om det er vi helt enige. 

Mediestoffet: 

Ikke noe kritisk og viktig uansett

Men omtalen av Sandberg ikke har gått på bekostning av andre viktigere og mer grunnleggende politiske spørsmål. Rett nok omtalte TV2 Nyhetene bombinga av skolebussen i Jemen, men mediene kommer ikke til å skrive og engasjere seg i stor kraft om noe som kan stille spørsmål ved den grunnleggende politikken i Norge. Medienes samfunnsoppdrag er å slutte opp om den rådende økonomiske og utenrikspolitiske politikken. Mediene opptrer som om de skulle være et politisk parti, og mer samla enn noe annet parti. Alternativet til å omtale forholda rundt Sandberg, var ingen av de sakene vi opposisjonelle synes er viktige.

Jaging 

av enkeltpersoner i flokk, uten systemkritikk

Kamp mot enkeltpersoner i samla flokk fra journalistene, blodtørstige som Erna Solberg kalte dem før hun trakk uttalelsen, er en beklagelig, men typisk medieskikk. Det er alltid enkeltpersoner som uvesentlig for grunnleggende politisk politikk som rammes. Å jage Stoltenberg for grunnlovsstridig igangsetting av angrepskrig mot Libya, er det samme som å skrive sin avskjedssøknad. Men det slipper journalistene, enige som de alltid er med Stoltenberg.

Må de små jagede enkeltpersonene gå, fortsetter politikken som før. Kampen mot enkeltpersoner, mer jo mindre innflytelse de har, kommer til erstatning for å tilsløre mediepartiets politiske kamp mot Trump, for Nato, EU og EØS, mot Russland og Putin.

      Men gitt de politiske begrensningene det er for journalistenes spillerom, må jeg innrømme at det ikke er fullstendig uinteressant og at det ikke er verdt omtale at en av de fremste Frp-politikerne opparbeider seg en sånn sympati for et regime partiet ellers er sterkt imot. Og at han drar til dette regimet med en kjæreste som etter flere avslag har fått politisk asyl på grunn av forhold nettopp i dette landet. Samtidig sier  han offentlig, som statsråd, at han ikke stoler på statsministerens kontor. 

Iran: 

I sentrum for ideologiske motstandere

Fordi Sandberg besøkte Iran, blei saka politisk interessant. Iran er av USA utpekt som en versting, som en del av det Ronald Reagan kalte ondkapens akse. Av noen som et islamsk diktatur, mens mange norske kommunister brukte Iran som et eksempel på den islamiske frigjørende krafta for verdensrevolusjonen. Som USA-tilhenger er Frp ukritisk til Saudi-Arabia, mens Iran for dem er en versting. Mange iranenere har flykta fra regimet og er sterkt kritiske til dem, og ikke få norsk-iranere er medlemmer av Frp. 

Vestens og vestlige politikeres motstand og krigstrusler mot Iran er uforståelig når kritikken av Saudi-Arabaia er så liten. Men bare tilsynelatende. Saudi-Arabia er kjøpt av Vesten og særlig USA. Heldigvis er ikke EU med på Trumps nye boykott av Iran. Det er viktig å forsvare Irans sjølstyre mot vestlige angrep.

Iran er en sjølstendig stat med et regime som er opptatt av å ivareta nasjonale interesser. Slike stater er en trussel mot enhver imperialistmakt. Regimets president er også folkevalgt. Iran trues nå av USA.

Khomeini, 

hvor viktig for norsk islam-entusiasme?

Det er et faktum at Khomeinis statskupp i 1979 blei mottatt med stor entusiasme i AKP (m-l). Det forklarer en del av dem sin svært så sympatiske holdning til både muslimsk religion og politisk islam da og i dag. Men det er jo dessverre langt flere enn AKPere som har denne sympatien, og som ser på muslimer først og fremst som ofre for mangehundreårig vestlig imperialisme. 

For den sympatien og det offersynet er utbredt og økende i alle mer eller mindre venstreorienterte miljøer, og særlig i intellektuelle kretser. Slik er det også i Norden, i hele Vest-Europa og i USA i de samme sjiktene.  Er det da noe poeng i å framheve den sterke entusiasmen for Khomeinis kupp for nær 40 år sida og politisk islam blant tidligere norske AKPere?

Valdisheim forlag, 2011
Her mener Sandemose at han
viser hvordan islams «teologi
kunne oppnå den ære å bli
skamrost av Vest-Europas
intellektuelle venstrefløy.»

Ja. For de utgjør fortsatt et viktig ideologisk kjernepunkt med å begrunne islamsk politikk og opprør på en mer — tilsynelatende — revolusjonær og antiimperialistisk måte. 

I dag kan vi lettere se realiteten i de svermeriske drømmeriene om en «islamsk, antiimerialistisk storm» for «opprør og frihet».

Derfor er det viktig ikke å glemme det som er sagt om det som åpenbart er en veiledende politikk den dag i dag. Sånn får de jo også en mulighet til å gjøre sjølkritikk.