Miljøpartiet MDG: Betong- og høyhuspartiet

Miljøpartiet De Grønnes talsperson og stortingsrepresentant Rasmus Hansson bor langt inne i skogen, i Bærumsmarka. Han bryter kraftig med det som er Miljøpartiets politikk for bosetting: Høye hus, svært høye hus, nær t-bane- og jernbanestasjoner i byer som helst skal være størst mulig. I praksis har ikke boligentreprenørene og boligutbyggerne et mer lojalt støtteparti enn Miljøpartiet. MDG gir også disse spekulantene en moteriktig begrunnelse, nemlig at deres ønsker for boligutbygging er «miljøvennlig».

Vi som skal bo i disse «miljø»vennlige høye betongkolossene 12 meter fra hverandre, er ikke like begeistra. Boligene bygges ikke lenger slik som på Teisen, Lambertseter, Oppsal og Ulven på 1950- og 1960-tallet med tre-fire etasjers blokker med store plenarealer mellom. Nå er kravet tettere og høyere, som på Ensjø planlagt litt etter 2005. Men heller ikke det er tett nok for dagens utbyggere og politikere. Vedtatte reguleringsplaner følges ikke, de omgås, og utnyttingsgraden økes til mer enn det dobbelte når utbyggerne kommer med sine nye planer. 

I Oslo sitter Miljøpartiet de grønne med den ansvarlige byråden for byutvikling, Hanna C. Marcussen. Hun er en utmerket støttespiller for eiendomsutviklerne som vil bygge mest mulig og høyest mulig på hver tomt. For det er ikke en politisk bovennlig miljøutvikling som drives, den drives i virkeligheten av eiendomsutviklere med politikere som medietalspersoner for bomaskiner som kalles «det grønne skiftet».

Jeg bor på Ensjø i Oslo. Der ble reguleringsplanen «Ensjø, fra bilby til boligby» vedtatt i 2007. Med nøyaktig tegna hus og høyder. Hus tett på hverandre i seks etasjer. Halvparten av boligene, på de mest sentrale området er ikke bygd, fordi utbyggerne ikke vil. For dem er det ikke tett nok og høyt nok, og ikke flertall av små ett- og toroms leiligheter. De vil derfor ha en ny plan. Og byrådet lar dem få holde på i fred, med MDGs byråd, Marcussen, i spissen. Marcussen bruker ikke noen av de politiske verktøyene hun og byrådet har for å fullføre planen fra 2007 før en dårligere blir foreslått. For den kan bli enda mer «miljøvennlig»?

Foreløpig nøyer utbyggerne seg med å doble utnyttinga og få bygge høyere rundt det området som Ensjø-reguleringa fra 2007 omfatter. Bystyrets høyhusvedtak, om en maksimal høyde på et visst antall etasjer, er forlatt. Utbyggerne håper nok på en ny Ensjø-plan der de får det enda mer som de vil.

Dag og Tid nr 19 i år handler om knutepunkt-strategiens

Fra Dag og Tid nr 19, 12. mai i år.

fallitt. Sosiale møtesteder blir nedprioritert, som torg, gater og mjuke trafikanter. Knutepunkt-teorien misbrukes, og den utvikler seg til en åreknutepolitikk, med forgubbing av eldre med god råd i triste høyblokker. Dette viser seg i Oslo også.

Rasmus Hansson hevder at «Livsgrunnlaget er viktigere enn blokkpolitikken». Han snakker om politiske blokker. Men han han ment det samme om boligblokker, ville de ha måttet endre politikken sin på byutviklingsområdet. 

Forutsetninga for politikken med disse høye husa med de små leilighetene, holder heller ikke. Jeg har i en kronikk i Dagsavisen 08.12.16 vist at det ikke er bolignød i Oslo som tvinger fram disse utrivelige bomiljøa som Miljøpartiet  ivrer sånn for.

Før valget fikk vi god støtte av Miljøpartiets gjenvalgte bystyremedlem, Harald A. Nissen, mot et veldig mye høyere hus rundt Ensjø t-banestasjon enn forutsatt i planene. Vi tapte den kampen. Nå sitter partiet til Nissen og administrerer eiendoms- og boligspekulantenes ønsker for et åpenbart dårligere bomiljø.