Psykosen i vest: Når formuleringer blir viktigere enn handlinger — om Trump

Innlegget har fått plass i Klassekampen 21. januar (av redaksjonen utstyrt med anti-Trump-symboler):

I verden i dag vedtas og gjennomføres det en rekke vedtak som får dødelige følger for millioner av mennesker. Viktigst gjennom vedtatte kriger og meningsløst beslutta opprør — foruten de mange små vedtaka som regulerer tilgangen på mat og medisiner for millioner av mennesker. 

Men ikke i de siste tiåra har det i den vestlige verden vært en så samstemmig misnøye og forakt blant framstående politikere og journalister og fra «den opplyste allmennhet» mot én person, som mot USAs nye president, Donald Trump.

Men det er ikke han som har satt i gang krigene i Jugoslavia, Afghanistan, Irak, Libya og Syria. De ansvarlige for disse krigene som har ført til så mange dødsfall og lidelser, framstilles som respekterte mennesker. Hvis de noen gang kritiseres for disse bestialske vedtaka, er det mildt og med forståelse, for noen av dem får til og med med Nobels fredspris. Men aldri med den forakt som Trump møtes med, nærmest som en vestlig psykose blant alle innflytelsesrike og taleføre. Enda Trump ikke har hatt noe som helst med vedtaka for disse krigene som har ført til så mange døde, skadde og mennesker som har blitt drivi på flukt. Snarere har han sagt noe som USAs motstandere lenge skulle ønske å høre fra USAs president: at disse krigene koster USA for mye, og at landet ikke får noe igjen for disse krigene annet enn hjemsendte kister. Norske politikere frykter for sin fortsatte aggresjon over for Russland, hvis de må betale for fortsatt innringing av Russland med økte skatter eller velferdsnedskjæringer.

Forakten og motstanden som blir Trump til del i forhold til andre amerikanske, europeiske og norske statsledere er uforståelig hvis vi skal forholde oss til hva som blir vedtatt og utført. Norske statsledere og politikere, med ukritisk støtte fra mediene, har massevis av blod på sine hender og klær. Med folkerettsstridige militære angrep på andre stater og innblanding i borgerkriger. De latterliggjøres og foraktes aldri. Tvert imot går de sjøl i spissen for å rakke ned på en valgt president som enda ikke har vedtatt noe som helst. Forakten for Trump er en psykotisk virkelighetsfordreining uten grunnlag i gjennomført politikk.

Fredsprisvinner Obama, som hylles unisont som en respektert mann, «slapp 26 171 bomber bare i 2016, 72 bomber om dagen. Han bombet de fattigste menneskene på kloden, i Afghanistan, Libya, Jemen, Somalia, Syria, Irak, Pakistan», skreiv John Pilger. I forhold til faktisk statsgjennomførte drap, lidelser og statsødeleggelser, alt åpenbare krigsforbrytelser, er Trump en uskyldighet.

Trump har talt mot frihandel og globalisering; ikke populært blant de rike mektige. Forklaringa på forakten for Trump skyldes kanskje mer hans støtte til og oppslutning fra arbeidsløse arbeidere. Det oppfattes som «finere» å si som Obama sier med bomber «Jeg tror på det eksepsjonelle amerikanske med hver fiber i min eksistens» enn Trumps «Make Amerika Great Again». Mange nordmenns håp for fredsprisen, Hillary Clinton, sa om Trumps velgere: «en samling bedrøvelige, rasister, sexister, homofobe, xenofobe, islamofobe – alt mellom himmel og jord». Hun, krigeren framfor noen, pekte på arbeiderklassen som problemet. Det synspunktet deler hun med alle andre vestlige statsledere, og dessverre også dem i USA og Europa som erklærer seg som venstreopposisjon. Som ikke bryr seg om faktisk gjennomført politikk, bare ord. Hvis de er velformulerte nok.