tirsdag 17. januar 2017

Forakten for Trump: Innhold eller form?


Hva er det som er så forferdelig med Trump, som gjør at alle som «er» noe, «betyr» noe, og har makt av ulike slag, er så imot han? Indirekte er det underforstått at Hillary Clinton ville vært en mye bedre president for USA og verden enn nesten hvilkensomhelst annen republikansk politiker. Alt som kan være negativt om Trump dras fram, alt han sier tolkes i verste mening. Journalister av alle slag og også politikerne er rysta av forakt for Trump. De er samstemte hele skalaen fra Rødt til langt inn i Fremskrittspartiet, og alle mediene.

Men hvor mye av kritikken er politisk, og hvor mye er form, som hans måte å snakke på, ha en sveis som prøver å vise at han har mer hårvekst på hodet enn han faktisk har, at han har vært gift tre ganger og så videre all den kritikken som først og fremst rammer han? Det virker som det mest provoserende for alle kommentatorer og politisk interesserte er at han viser så klart til dem at «dere vil jeg ikke underordne meg: det er jeg som vant valget, dere stilte ikke til valg på annen måte enn at dere gjorde alt for å motarbeide meg. Dere er politikere som arbeider mot meg, jeg bryr meg ikke om dere.» (Dette er sjølsagt ikke et direkte sitat, bare slik jeg oppfatter at han mener).

Jeg så den siste pressekonferansen direkte på CNN onsdag 11.januar litt over kl 17.  Den skulle handle om Trumps forhold til sine forretninger mens han er president. Han innleda noen minutter med angrep på det han kalte falske nyheter om seg sjøl. Om ryktene om at han i Moskva skulle ha blitt filma i seksuell aktivitet med prostituerte/russiske agenter. Han kritiserte i skarpe ordelag de nyhetsorganisasjonene som hadde brakt dette videre, og også CIA som han hevda kunne ha gjort sin største feil noensinne med denne lekkasjen. Samtidig skrøyt han av de presseorganisasjonene som ikke hadde brakt ryktene videre, og sa at han hadde respekt for mediene og han skrøyt av dem, generelt. Så gikk han over til å snakke om hva han hadde jobba politisk og økonomisk med den siste tida. Han sa at to bilfabrikker ville begynne produksjon i rustbeltet, Fiat/Chrysler den ene. Og at Ford hadde stansa sin produksjon i Mexico, og i stedet ville begynne fabrikk i Michigan. Og at han håpa på at general Motors ville følge opp med etableringer. Han nevnte også «a big company» som ville starte etablering i USA. Og han håpa på både produksjon av medisiner i USA og mer konkurranse medisinfabrikkene imellom. Før han gikk over til å snakke om det pressekonferansen var innkalt for, hans forretninger under hans presidenttid.

Han nekta noen journalister å stille spørsmål, og kritiserte dem i stedet i harde ordelag. Men må han svare på alle spørsmål, må han svare alle? Jeg skjønner ikke det. Det var hans pressekonferanse, hvorfor skal han la sine motstandere styre den? Alle medier i Norge får vel ikke stille på alle pressekonferanser og stille alle de spørsmåla de vil? Som Klassekampen på AP-LO sine pressekonferanser på 1970-tallet? Naturlig nok, for journalister og medier, enten i Norge eller i USA, på 1970-tallet eller i dag, er ikke annet enn aktive politiske aktører, som ensidig jobber for å presse fram sine politiske syn, som kan oppsummeres som «Den eneste mulige politikken». Som de politiske utspillene fra tv2  og fra VGs politiske kommentator Frithjof Jacobsen; Velkommen til en syk verden.  

Trump kommer fra en verden jeg ikke er kjent med. Jeg driver ikke med sånt som han driver med, forretninger og særlig eiendom og pengespill, og omgås heller ingen framstående forretningsmenn. Mange av hans grunnleggende politiske standpunkter om skatt, næringsliv, sosialpolitikk, kvinnerettigheter, og utenrikspolitikk, er meg fremmed og som jeg er sterkt uenig i. Men jeg har sans for at vi får politikere som kommer utenfra den inngrodde bobla av samrøre mellom alle etablerte politikere fra høyre til venstre inkludert de politiserende journalistene. Politikere i dag i Vesten utgjør et lukka eksklusivt sjikt som sørger for sine privilegier og er samstemte politikere for «Den eneste mulige politikken». Ikke minst er jeg veldig motstander av krigshissere og aktive krigere som Hillary Clinton og hennes løpegutt Jens Stoltenberg med støtte fra alle stortingspolitikere og nær alle de politiske journalistene i Norge. Derfor liker jeg at Trump sier han vil endre den konfliktskapende politikken overfor Russland, at han er glad for Brexit og at han mener at Nato er «gått ut på dato». Det vil si at Nato-landa sjøl må begynne å betale for krigspolitikken sin. Og at han er sterkt kritisk til CIAs rolle. Alt dette skulle jo være en politikk som ville gi håp for alle antiimperialister og fredsaktivister. Men for dem er Trump det verste de kan tenke seg, i det de er skuffa over at den aktive krigeren Clinton ikke vant valget. Som kvinne. Det sier ikke så reint lite om det politiske forfallet på venstresida.

Trumps private syn og praksis når det gjelder seksuell tilnærming til kvinner bør være like lite politisk interessant som president Bill Clintons tilsvarende. Som Stoltenbergs og Bondeviks kvinnetilnærming, enten den er bedre eller dårligere.

Sjølsagt er det betenkeligheter med Trump. 
  • Som politiker er han «ufaglært», han har ikke hatt framstående offentlige og organisatoriske politiske verv før. Ufaglærte er et generelt problem, og ikke et kvalitetstegn. Samtidig lever vi i et system som kaller seg demokratisk der flertallet av folk skal avgjøre politikken, og da må også «ikke-skolerte» politikere kunne bli valgt. Som ikke er uvanlig verken i USA eller i Europa. Trump har i mange år deltatt som politisk pådriver og vært en viktig bidragsyter til Demokratene, og særlig til Hillarys valgkamp(er). 
  • Det store spørsmålet er i hvilken grad han faktisk vil føre en mindre konfliktskapende politikk enn det han har sagt, om handling følger hans ord. Om han for eksempel ikke avsetter Stoltenberg, som han burde, men overtar Stoltenbergs politikk, som er Hillarys. At han tilpasser seg, og ikke blir en spesiell president i amerikansk historie, en som gjorde mye bra eller «Gjorde USA stort igjen». Og opptrer uforutsigelig internasjonalt på en måte som skaper enda mer usikkerhet og lager mer internasjonalt kaos og kriger enn det alt er. Det er også ugunstig om han skjerper motsetningene mellom ulike etniske grupper innad i USA. 
  • Det er indirekte av mange antyda, som av mange «upolitiske» skuespillere,  at han kan komme til å handle på impuls og trykker på atomknappen når han møter de minste problemer. Men hva i hans forretningskarriere i det øvrige liv begrunner et sånn irrasjonelt impulsivt handlingsmønster, som om han var en tre-åring? 
  • USAs politikk er i dag forutsigbar, den følger de geopolitiske prinsippene til fredsprisvinner president Carters politiske rådgiver Zbigniew Brzeziński (The Grand Chessboard) om aggressiv innringing av Russland og Kina, fulgt opp av fredsprisvinner president Obama. Den politikken må bare endres, slik Trump har sagt at han vil i forhold til Russland. Men ikke i forhold til Kina. (Mer om det i morra).

Det at Trump velger å gå imot og være uavhengig av den kompakte ensidige vestlige politiske enighet, er likevel mer et pluss og et håp for framtida enn den trusselen de mektige i dag føler og uttrykker. Samtidig er det tegn som kan tyde på at uavhengig av Trumps politikk, vil USAs posisjon som verdenshersker vil bryte sammen. 

Attentatforsøk - som lykkes?
Men blir Trump president? Jeg er tvilende. Aldri før har en valgt president hatt flere motstandere i toppen av staten, i sitt eget parti, politiske aktivister og blant mange selvoppnevnte verdensfrelsere som føler seg berettiga til å bruke makt. Så er det mulig i et så bevæpna land å hindre noen i å drepe Trump før, under og etter seremonien på fredag — når han også er i konflikt med de statlige etterretningsorganisasjonene? Hvor mange attentatforsøk kan han overleve? Er Donald Trump USAs president 21. januar?



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.