Kinas president er hovedtrekkplasteret på den internasjonale kapitalismens årskongress i Davos. Vi har hørt at USA er avhengig av Kinas økonomi, ved at Kina bare kan forlange låna tilbakebetalt til seg. Og så er USA konk. Men sånn er det ikke. På verdenskongressen skrøyt president Xi Jinping av internasjonal frihandel og at forsøk på å stanse den vil mislykkes. Det kan han si på Kinas vegne, for Kina er et land som driver ensidig eksport og ikke importerer forbruksvarer, rett og slett fordi folk i Kina har svært dårlig kjøpekraft.
I dollarfelle
Kina kan ikke «dumpe store mengder amerikanske
statsobligasjoner og presse opp renta på USAs statsgjeld og det generelle
rentenivået.» Det er det liten risiko for. «Et
slikt salg ville også presse ned prisene på statsobligasjonene og medføre
enorme tap for Kina. Kina er på denne måten fanget i en «dollarfelle». De
enorme reservebeholdningene tvinger landet til å investere i amerikanske
statsobligasjoner. Det er de eneste finansielle verdipapirmarkedene som kan absorbere
slike enorme pengemengder. Dollaravhengigheten henger sammen med Kinas
eksportorienterte utviklingsmodell og de tunge interessene bak denne.»
Kina:
Svært dårlig lønna arbeiderklasse,
for mye investeringer og lite forbruk
Svært dårlig lønna arbeiderklasse,
for mye investeringer og lite forbruk
Dette hevder professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i
Oslo og Akershus, Kristen Nordhaug, i «tidsskriftet rødt!» nr 3 for 2016. Det
er hans artikkel sitatene er fra. Overskriften er «En oppstigende stormakt i en verden dominert av USA». Han fortsetter: «Landet [Kina] er avhengig av USA for sin eksportorienterte vekst, og
investerer sine dollarreserver i amerikanske statsobligasjoner». Med utgangspunkt
i to bøker, The China boom, Why China
will Not Rule the World av Ho-fung Hung og The global rise of China av Alvin So og Yin-wah Chu, mener Nordhaug
at det er «lite belegg for påstander om
at et oppstigende Kina radikalt endrer internasjonale maktforhold, eller blir
en ny hegemonimakt. Kinas utviklingsmodell er basert på utbytting av en
lavtlønnet arbeidsstyrke, underforbruk og overinvesteringer.»
Hele artikkelen til Nordhaug kan du lese her. Jeg har lagd et sammendrag av noen av argumentene hans.
Kinas
utviklingsmodell
Stor tilgang på tilflytting fra landsbygda har bidratt til å
holde lave lønninger nede. Nede er også forbruket holdt. Ho-fung Hung viser til
at Kina har et ekstremt høyt investeringsnivå. Nordhaug oppsummerer: «Kina har et ekstremt høyt investeringsnivå.
Investeringene er overveiende finansiert med hjemlig sparing. Høy sparing
innebærer lavt forbruk. Kinas økonomi er
preget av «underforbruk» og «overinvesteringer». » (min utheving). I
tillegg sørger Kina for at valutaen er «undervurdert», slik at eksporten styrkes
samtidig med at forbruket svekkes ved at importerte forbruksvarer blir dyrere.
Etter den internasjonale finanskrisa sank Kinas
eksportvekst, og den blei kompensert med statlig investeringspakke som førte
til ikke lønnsomme overinvesteringer. Kinas gjeld økte med dette, og skapte
problemer i finanssystemet. Gjelda kan bare betales med økte skatter som fører
til enda mindre privat forbruk.
Kina som verdens
råvareimportør
Kina har etter finanskrisa stått for en større andel vekst i verden enn USA. «Kinas etterspørsel presset opp
prisene for olje, mat- og råvarer utover 2000-tallet. Det ga høye
eksportinntekter og en boom innen råvareproduksjon og «agrobusiness» i Afrika og Latin-Amerika. Det er sannsynligvis en viktig grunn til at det knapt har vært
noen større gjelds- og finanskriser i Afrika og Latin-Amerika etter
årtusenskiftet. Denne situasjonen er i rask endring med de siste års langsomme
vekst i Kina og prisfallet for olje og råvarer.» Utviklingslandas forsøk
på å utvikle egen industri og gjøre seg mindre avhengig av råvareeksport, er
blitt forstyrra av Kina. I Asia har landene lagt om til å produsere innsatsvarer
for kinesisk industri. «Latinamerikansk industri har vært mindre tilpasningsdyktig. Mexico er hardt rammet siden det eksporterer
samme type varer som Kina til de samme nordamerikanske markedene.»
Kina som eksportør av
billig arbeidskraft,
uten egen teknologisk utvikling
uten egen teknologisk utvikling
Vi kjenner til avanserte teknologiske produkter som
produseres i Kina. «Det meste av
kunnskap, innovasjoner og teknologi i denne produksjonen er innbakt i halvfabrikata
og komponenter som Kina importerer fra nabolandene, og de virkelig store
profittene tjenes av selskapene som kontrollerer omsetningen. Kina bidrar med
enkel produksjon og montering. Mer avansert produksjon i Kina kontrolleres ofte
av utenlandske selskaper. I 2008 stod selskaper med utenlandske investeringer
for 55 prosent av Kinas eksport. Dette begrenser omfanget av profitt og
teknologioverføring for Kina.» Hung viser til at i 2010 blei en iPhone4
solgt for 600 dollar. Apple fikk 360 dollar av salgssummen, mens montering i
Kina kosta 6,5 dollar!
Kan Kina kjempe om
verdensherredømme,
og slå ut USA?
og slå ut USA?
Mange skriver om dette, nesten håpefullt. Og viser til
forsøka fra Kina og Russland både på å handle med en annen valuta enn dollar,
og opprette egne handelssoner i konkurranse med de vestlige. Men Kinas skeive
økonomiske utvikling gjør at Kina ikke er i stand til å skaffe seg en sånn
posisjon. «Kinas utviklingsmodell med
lave lønninger, lite forbruk, høye investeringer og stor eksport henger sammen
med Kinas tette økonomiske forbindelser til USA. Det er et «symbiotisk»
økonomisk forhold mellom USA og Kina. Derfor er det fortsatt en USA-dominert
internasjonal verdensordning, til tross for geopolitisk rivalisering mellom de
to statene.» Står det i tidsskriftets ingress til artikkelen. Nordhaug
avslutter med «Til tross for sin
retorikk, er det derfor en rimelig konklusjon at Kina i all hovedsak er
orientert mot status quo i en USA-dominert verdensordning.»
Har Trump skjønt det,
og derfor tøffer seg overfor Kina?
Kan dette forklare at Trump har vist en mer konfronterende
holdning overfor Kina, mens han har vist en mer forsonlig holdning overfor
Russland? Altså at han har skjønt at Kina er mer avhengig av USA enn USA av
Kina? Og at det også er derfor president Xi taler så varmt om frihandel på kapitalistenes verdenskongress, fordi han veit at med frihandel betyr
det for Kinas del økt eksportoverskudd fordi Kina ikke trenger å importere
forbruksvarer fordi Kina ikke har noe privat forbrukermarked i samme omfang?
Kan den autoritære kommuniststaten overleve med mer enn en
milliard velstående og kritiske forbrukere, slik som i Japan og Sør-Korea?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Merk: Bare medlemmer av denne bloggen kan legge inn en kommentar.